Hver gang vi åpner

Det året jeg var femten fikk jeg min første kjæreste. Jeg har kanskje aldri vært så forelska igjen. Jeg slo opp etter noen intense måneder, en minst like viktig erfaring som det å bli sammen. Erkjennelsen av å ha valgt feil i et så viktig spørsmål. Kvalene og sorgen, og så hu og hei, en ny kjærlighet.

Det året jeg var femten fikk jeg min første kjæreste. Jeg har kanskje aldri vært så forelska igjen.

Jeg var på min første hyttetur uten voksne. Sommerferien var hos en amerikansk familie i California, et helt annet liv. Jeg gikk på skoleball og begynte å røyke. Jeg følte meg voksnere for hver time som gikk, opplevde vidunderlige ting, og gjorde en god del riktig dumme. Hadde jeg vært 15 år under korona, ville jeg trolig ikke gjort noen av disse tingene. Gudene vet i hvilken grad det hadde formet resten av livet mitt, og meg.

Gode liv, frihet og mental helse er veldig mye mer enn fravær av sykdom.

Hadde jeg vært 15 år under korona, ville jeg trolig ikke gjort noen av disse tingene.

Det er snart et år siden korona kom til Norge. Raymond Johansen har rett, når han sier at tiltaksbyrden er for tung.

«Jeg er oppriktig bekymret for om Oslo nå nærmer seg et bristepunkt. For folks mentale helse. For barn og unge. For den organiserte idretten. For kulturinstitusjonene. For alle som ser at arbeidsplasser og bedrifter er i fare. For alle eneboende og storfamilier. Det går en grense for hvor stor belastning folk kan bære.», sier mannen som har ansvaret for alle oss som bor i Oslo.

Vi har hatt mange runder nå. Først da korona kom og Norge stengte. Så etter sommeråpningen, med påfølgende smitte-eksplosjon. Og så denne runden, som ble enda verre etter åpningen i juleferien.

Norge er blant landene som har håndtert korona svært godt. Vi har klart å begrense smitten og unngå unødvendige dødsfall. Men vi kan ikke fortsette på samme måte i lang tid. Det klarer ikke folk, og det tåler ikke økonomien. At regjeringen nå sa ja til vinterferie, skyldes selvsagt at smitten er lav, men en like viktig årsak er at mange ville reist uansett helseministerens råd. Og koronaregler som ikke blir fulgt av mange, tåler vi ikke.

Vi kan ikke fortsette på samme måte i lang tid. Det klarer ikke folk, og det tåler ikke økonomien

Ingenting tyder på at dette er over med det første. Det skyldes selvsagt viruset i seg selv, og rekken av mutantvirus, som vi neppe har sett det siste av. Men det skyldes også politikken. Og den er vi nødt til å diskutere. Smittevern og helsevesen er ikke upolitiske størrelser, tvert imot.

I Norge har vi per nå like mange intensivplasser – 289 – som vi hadde før korona. Det er vanskelig å forstå, og har fått skarp kritikk fra en lang rekke fagfolk. Det betyr at faren for at helsevesenet skal bli «oversvømmet» fortsatt er veldig stor, og at vi tåler mindre smitte. At det er slik, er et politisk valg.

En viktig årsak til at mutant-virusene herjer, er at regjeringen lenge valgte å holde grensene åpne. Det skjedde etter sterkt press fra bransjer som i stor grad tjener pengene sine på import av sårbare, underbetalte arbeidstakere på korttidskontrakter, og så ikke fulgte opp nødvendig smittevern, med voldsomme konsekvenser for alle i Norge. At en Høyre-regjering prioriterer (en liten del av) arbeidsgiversiden på denne måten, er et politisk valg. Andre regjeringer andre steder har valgt annerledes.

Regjeringen har bestemt at stort sett alle skal vaksineres i samme tempo, uavhengig av hvor mye smitte det er i området. Det betyr at folk som har minimal sjanse til å få korona, vaksineres før andre som er langt mer utsatt. Det skjer selv om vi vet at Covid biter seg fast og sprer seg i områder med fattigdom og trangboddhet. Og der den øvre middelklassen sitter trygt på hjemmekontor, må andre ut av huset for å gjøre jobben sin, med den smitterisikoen det innebærer. At alle disse vaksineres etter samme skjema, er ikke nødvendigvis feil. Men at det er en politisk prioritering, er det liten tvil om.

Smittevern og helsevesen er ikke upolitiske størrelser, tvert imot

Vi må også spørre hva det er vi beskytter oss mot gjennom alle de tunge tiltakene – og på hvilket tidspunkt prisen blir for høy i forhold til hva vi får igjen. Så lenge de eldre og mest sårbare har vært uvaksinert, er det liten tvil om at verdien av å holde smitten så lav som vi har gjort, har vært stor. Men hva når alle over 70 har fått vaksine?

Av de totalt 592 menneskene som har dødd av korona i Norge, er 508 over 70 år. Det er over 85 prosent. Korona kan være farlig for andre grupper også, men det er i liten grad livsfarlig, særlig hvis man har kapasitet til å ta imot og behandle dem som trenger det på sykehus. Når alle eldre som ønsker det, er vaksinert, skal vi da fortsette å stenge ungdommene inne? Det er et politisk valg.

Vaksinene er ikke den enkle, åpenbare veien tilbake til normalitet mange trodde. Trolig må vi ta noen vanskelige valg framover, der hensynet til koronasmitte og eventuelle dødsfall veier mindre, og andre hensyn veier tyngre.

Vi skal ikke bare overleve, vi skal leve. Godt over en million av livene som nå er på hold, er under 18 år. Hjertet mitt blør for de ungdommene. Det året du er fjorten, seksten eller nitten, og alle de opplevelsene du skulle hatt, alt du skulle følt, det får du aldri igjen.

Teksten er også publisert i Dagsavisen.