Hvis Gerhardsen er viktigst

Einar Gerhardsen har sovnet under et bord på Arbeiderpartiets kontor, og våkner med et rykk opp i vår tid, til et Arbeiderparti som akkurat har tapt valget i 2017 mot Høyre og Fremskrittspartiet. Hva i alle dager var det som gikk så galt?

Mimir Kristjánssons nye bok er et tankeeksperiment hvor Einar Gerhardsen blir et verktøy for å forstå og å gi råd til et Arbeiderparti som trenger litt pepp.

Kristjánsson er til daglig nyhetssjef i Klassekampen, og står med begge beina trygt plantet på venstre flanke i norsk politikk. Det er klart man har forventninger til hva man får: Her skal Gerhardsen plukkes fra hverandre og kidnappes som sannhetsvitne for Kristjánssons egne forslag til hva venstresidens partier bør gjøre og mene.

Boken trekker opp tre overordnede veier videre for Arbeiderpartiet: Arbeiderpartiet må være partiet for arbeidsfolk, Arbeiderpartiet må være styringsoptimistisk og Arbeiderpartiet må være et ideologisk parti. Vel er enkelte av de konkrete policy-forslagene boken trekker fram mer interessant for partier til venstre for sosialdemokratiet, men disse tre overordnede poengene er gode, og fortjener å males ut i større detalj.

Et Arbeiderparti for arbeidsfolk: Arbeiderpartiets kjernevelgere er, og har alltid vært, folk som har felles interesser av en trygg, stabil og regulert arbeidslivspolitikk. Likevel har Ap, som alltid har prioritert dette over det meste annet i sine programmer, tapt mange arbeidsfolk til Høyre, til Fremskrittspartiet og til sofaen.

Samtidig vet vi at de samme velgerne ikke har forlatt ønsket om en sosialdemokratisk økonomisk politikk. Arbeidsfolk, i hvert fall «håndens arbeidere» i tradisjonell forstand, står tydelig til venstre i synet på omfordeling.

Kristjánsson foreslår at Ap må bli flinkere til å rekruttere politikere med forskjellig yrkesbakgrunn. Det er smart. Vi vet fra forskningen at sosialdemokratiske partier har tapt oppslutning i arbeiderklassen når de folkevalgte i for stor grad har hatt middelklassebakgrunn.

Videre er oppskriften at Ap bør gå til valg på noen tydelige venstretiltak, for eksempel er gratis tannlege, økt barnetrygd eller forbud mot bemanningsbyråer. Rent valgtaktisk er jo antakelig også dette et godt råd: Arbeiderpartiet må vise fram forskjellen til høyresiden. Og et krafttak på et område innenfor arbeidsliv eller velferd bør vel være en paradegren?

Fra Kristjánsson er svaret enkelt: Staten må styre mer.

Et styringsoptimistisk Arbeiderparti: Hvilken rolle skal staten spille i økonomien? For Arbeiderpartiet er svaret et annet i dag enn på Einar Gerhardsens tid. Fra Kristjánsson er svaret enkelt: Staten må styre mer.

Begrunnelsen er ideologisk: statliggjøring er sosialisering er demokratisering og derfor mer rettferdig. Det er ikke åpenbart at dette er sant eller relevant for et sosialdemokratisk parti. Offentlig eierskap kan aldri være et mål i seg selv for et sosialdemokratisk parti. Hvilken ideologisk begrunnelse skulle dét hatt?

Det er fristende å trekke inn Nils Karleby, som i et avgjørende ideologisk brudd med mer dogmatisk sosialisme i det nordiske sosialdemokratiet allerede i 1926 påpekte hvordan det viktigste ikke er hvem som eier, men hvordan resultatet fordeles.

Vel kan offentlig eierskap og aktiv næringspolitikk være gode verktøy, men det er som verktøy det blir interessant. Der det liberale prosjektet seiret i å gi folk lik formell innflytelse, er det sosialdemokratiske prosjektet å fordele kjøpekraften slik at folk gjennom summen av pengeseddel og stemmeseddel gis likeverdig makt i samfunnet. Det er med andre ord snakk om et frihetsprosjekt.

Det er åpenbart at dette prosjektet ikke er like viktig for dagens regjering. Det rom for mer Ap-politikk. Kristjánsson trekker for eksempel fram at det behøves aktiv industripolitikk for å legge om til ny industri på land når vi slutter med olje, og at boligmarkedet slett ikke kommer alle til gode. Selvsagt er det rom for å ta sterkere offentlige grep.

Helt åpenbart er pragmatismen en del av den sosialdemokratiske ideologien.

Et mer ideologisk Arbeiderparti: «Dette er en politisk krise, det handler ikke om taktikk eller kommunikasjon. Det handler om at vi mangler en ideologisk begrunnelse for det vi holder på med,» sa Martin Kolberg etter valgnederlaget sist høst.

Har Arbeiderpartiet bleknet i sin ideologiske profil? Svaret på spørsmålet er et klart «ja» fra Kristjánsson – ting var bedre under Gerhardsen. Men er det sant? Herbert Tingsten, en nestor i nordisk statsvitenskap, sa en gang på 50-tallet at selve årsaken til sosialdemokratenes suksess, var fraværet av ideologi – man var spiselig for mange, men profilløse.

At Arbeiderpartiet har vært et pragmatisk parti, som har bygget landet, styrt landet, gjort det som situasjonen har påkrevd, har vært viktig for partiets popularitet. Helt åpenbart er pragmatismen en del av den sosialdemokratiske ideologien.

Men Kristjánsson har rett: En idédebatt i partiet vil være en vitamininnsprøytning. Det er nok av sosialdemokratiske ideologer å ta av. I tillegg til mennene Kristjánsson trekker fram (ja, det er bare menn som omtales i positivt lys i boka), kan man for eksempel ta utgangspunkt i Alva Myrdals program for en sosialdemokratisk likestillingspolitikk, Martha Nussbaums ideer om frihet eller Brundtland-kommisjonens tanker om miljø og bærekraft.

Arbeiderpartiet står i et radikalt annerledes politisk landskap i dag enn på 50- og 60-tallet. Innvandring, klimaendringer, utdanningsrevolusjon, økende velstand og kvinnefrigjøring, gjør at det er andre ideer som kreves i dag enn for 60 år siden. Arbeiderpartiet må være et bredt folkeparti for å vinne valg. Da er det fint at Kristjansson vanner noen av de blomstene fra Gerhardsens tid som fortjener å være en del av den sosialdemokratiske floraen også i framtiden.

Man tror man vet hva man får når nyhetssjef i Klassekampen skriver om Arbeiderpartiet, men Hva ville Gerhardsen gjort? er en velskrevet bok, og bør leses av flere. Et godt oppspill til debatt.

 

 

Hør intervju med Mimir Kristjansson i siste episode av podkasten vår “Noen har snakket sammen”