Hvor blir det av kvinnene?

«Åh, skal du til en mann?», spurte mannen min for noen år siden, da jeg fortalte at jeg hadde fått ultralyd-time til Dr. Sjøborg.

Til min manns forsvar skal det sies at han er både oppegående og feminist. Men akkurat da jeg fortalte om legen som skulle sjekke at barnet i magen hadde det bra, var det noen inngrodde stereotypier som gjorde seg gjeldende. For ordens skyld: Dr. Sjøborg var en kvinne. Og vi ler fortsatt litt av hvor fort gjort det var å forbinde ordet doktor med en mann.

For all del, mannen min er ikke alene.

Vi ler fortsatt litt av hvor fort gjort det var å forbinde ordet doktor med en mann.

«Svarene dine tyder på en sterk automatisk assosiasjon for ‘mannlig’ med ‘naturvitenskap’ og ‘kvinnelig’ med ‘humaniora’. Jeg har nettopp tatt en IAT – en implisitt assosiasjonstest som måler mine (underbevisste) assosiasjoner og forutinntatthet – bias. Premisset er at hvis to ting ofte er blitt knyttet sammen, er vi raskere til å sette dem sammen, enten vi er bevisst det eller ikke.

Det viser seg altså at jeg – til tross for at jeg mener at det ikke er eller skal være forskjeller på jenter og gutter, kvinner og menn og deres evner og muligheter – underbevisst har noen klare koblinger mellom kjønn og hvor de hører hjemme, så å si.

I forbindelse med FNs internasjonale dag for kvinner og jenter i forskning 11. februar laget NMBU en video der de ba ungdomsskoleelever beskrive «en professor». «Når jeg tenker på professorer, så tenker jeg at de er gamle menn med hvitt hår og skjegg», sier en av dem i videoen. «Når jeg hører ‘professor’ så tenker jeg ‘gutt.’», sier en annen. En tredje nærmest måper når hun innser at hun også kan bli professor.

Vi har gjerne en bevisst eller ubevisst assosiasjon mellom ordet forsker og kategorien «mann».

Når barn blir bedt om å tegne en forsker, er det flest menn som blir avbildet. Vi har gjerne en bevisst eller ubevisst assosiasjon mellom ordet forsker og kategorien «mann».

«Du blir vant til å være usynlig innen naturvitenskapen. Det er rart, for du er usynlig på den måten, men så er du også utrolig synlig, fordi folk spør, ‘hvorfor er du her?’» Det sier Raychelle Burks i den amerikanske dokumentarfilmen Se for deg en forsker. Hun forteller hvordan hun, som melaninrik kvinnelig førsteamanuensis i analytisk kjemi, har blitt tatt for å være vaktmester av noen som kom inn på kontoret hennes.

Filmen viser hvordan kvinner innen naturvitenskap er blitt – og fortsatt blir – seksuelt trakassert og diskriminert.

Det er som om koblingen mellom naturvitenskap og «mann» også bærer i seg den motsatte koblingen mellom naturvitenskap og «ikke kvinne».

I filmen blir får vi blant annet møte en av doktorgradsstudentene til David Marchant – en tidligere anerkjent forsker som blant annet hadde en isbre i Antarktis oppkalt etter seg. Marchant fikk til slutt sparken etter at det kom fram at han hadde trakassert kvinnelige studenter. En av dem fikk høre at han ikke ville ha en kvinnelig student.

Det er som om koblingen mellom naturvitenskap og «mann» også bærer i seg den motsatte koblingen mellom naturvitenskap og «ikke kvinne».

«Det var mobbing fra dag én», forteller hun om da hun var med ham til Antarktis. Vi får høre hvordan Marchant brukte nedsettende seksuelle betegnelser til kvinnene, i tillegg til fysisk trakassering. Han sa også at han mente at kvinner ikke burde være på isen i Antarktis, og at kvinner ødela for isbreforskningen.

Et enkeltstående, spesielt ille tilfelle? Høyst sannsynlig ikke. Jeg spør en kvinnelig norsk biolog om hun kjenner til lignende tilfeller fra Norge. Hun har ikke opplevd noe selv (og sier hun føler seg «heldig» som ikke har det), men hun kjenner til grove eksempler på seksuell trakassering i det norske naturvitenskapsmiljøet.

Rekrutteringen inn i fagene er god – den amerikanske filmen viser til at halvparten av dem som fullførte en bachelorgrad innen naturvitenskap i 2018, var kvinner. Så synker kvinneandelen jo lengre opp på den akademiske stigen vi kommer, til man sitter igjen med under en tredel kvinnelige ansatte.

Hvor blir kvinnene av? Trakassering er en av grunnene til at kvinnene forsvinner. En amerikansk studie viste i 2018 at halvparten av kvinnelige ansatte innen STEM-fagene opplevde seksuell trakassering – og at tallene har holdt seg stabile over tid. Kvinner orker ikke nedsettende kommentarer, og slutter, ifølge filmen.

Hvor blir kvinnene av?

Samme år viste en kartlegging ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MatNat) ved Universitetet i Oslo at 13 prosent av de kvinnelige ansatte hadde opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. 14 prosent hadde opplevd mobbing eller generell trakassering. For menn var tallene henholdsvis 3 og 10 prosent. Fakultetet har en stor overvekt mannlige ansatte.

Flere undersøkelser viser lignende tendenser innen akademia i Norge: «Surveyundersøkelsene viser at det er flere ulemper for kvinner enn menn i akademia. Vi er overrasket over at det er såpass store forskjeller mellom kjønnene. Vi ser et mønster hvor kvinnene på mange punkter presenterer flere dårlige erfaringer enn mennene både i student- og forskermiljøet», uttalte professor Øystein Gullvåg Holter.

En annen mulig grunn til at kvinnene blir borte, er at de undervurderes. Sosialspykolog Corinne Moss-Racusin sier i Se for deg en forsker at hun gjorde det hun beskriver som den første eksperimentelle studien på kjønnsdiskriminering i det naturvitenskapelige miljøet. I undersøkelsen utformet de en søknad på en stilling som labsjef. Søknadene var identiske, men halvparten hadde en kvinnelig søker, halvparten en mannlig.

Gutter og menn sitter dermed sannsynligvis med en sterkere forutinntatthet om at naturvitenskap er for menn.

Da Moss-Racusin skulle analysere dataene, trodde hun først noe var feil: «Den kvinnelige studenten er rangert som dårligere enn den mannlige i alle kriteriene vi vurderte», forteller hun – den kvinnelige studenten ble vurdert som mindre kompetent, hadde mindre sjanser for å bli ansatt, mindre sjanser for å få en mentor blant de andre ansatte, og fikk lavere startlønn enn den identiske mannlige studenten. «Vi kvantifiserer kjønnsdiskriminering», forteller Moss-Racusin.

Når vi har en slags innebygd bias mot kvinner i naturvitenskap – kan det forklare hvorfor kvinner også blir behandlet så dårlig, og hvorfor det er så få av dem på toppen av den akademiske stigen? Fra 2003 til 2015 var det over sekshundretusen mennesker som tok IAT-testen, som er utviklet av Harvard University. 70 prosent har en tendens til å koble sammen naturvitenskap med menn, og humaniora med kvinner. Bare 11 prosent kobler naturvitenskap med kvinner og humaniora med menn.

Da barn på 60- og 70-tallet skulle tegne en forsker, tegnet 99,4 prosent av dem en mann. Bare 28 av 5000 tegninger viste kvinnelige forskere. Forskningsrådets skoletilbud Nysgjerrigper inviterer stadig barn og unge til å tegne forskere. På 90-tallet var det ingen som tegnet kvinner. Da de gjorde en ny opptelling i 2005, hadde bildet forandret seg. Rundt 30 prosent tegnet kvinnelige forskere. Men opptellingen viste – slik andre «tegn en forsker»-studier gjør, at jenter tegner mannlige og kvinnelige forskere, mens gutter i hovedsak tegner mannlige forskere. Gutter og menn sitter dermed sannsynligvis med en sterkere forutinntatthet om at naturvitenskap er for menn.

Hvilke oppdagelser er ikke gjort fordi kvinnene som kunne ha gjort dem, sluttet før de kom så langt?

Det er kanskje litt ironisk, med tanke på at det var nettopp disse fagene som først ble tilgjengelige for kvinner da kvinner endelig fikk lov til å ta høyere utdanning – man hadde den oppfatningen at «enkle» fag som matematikk og fysikk passet best for kvinner.

«Vi finner sterke bevis på at menn foretrekkes foran kvinner for de samme prestasjonene. Implisitt bias er noe vi alle har i hodet. Og hvorfor ikke? Vi formes av miljøet. Vi er lærende skapninger», sier sosialpsykolog Mahzarin Banaji.

Det store spørsmålet er likevel: Når fordommene mot kvinner i naturvitenskap er så sterke, hva går vi glipp av? Hvilke framskritt har ikke funnet sted fordi kvinnene mangler? Hvilke oppdagelser er ikke gjort fordi kvinnene som kunne ha gjort dem, sluttet før de kom så langt?

Det er ikke bare den enkelte kvinne som trakasseres og diskrimineres ut av naturvitenskap som taper, men hele samfunnet.