Hvordan skal vi ønske dem velkommen?

Hvordan skal vi ønske flyktningene velkommen?

Det var Leo Ajkics kjernespørsmål i dokumentarserien han var programleder for, «Flukt». Det samme spørsmålet har vi i Refugees Welcome-bevegelsen stilt oss selv mange ganger siden høsten 2015. Vi vil være sikre på at vi gjør en best mulig jobb for å ta godt imot folk, og ønske dem velkommen. At vi sørger for å bidra til inkludering og integrering.

Det er helt greit at vi er uenige.

Sivilsamfunnet i Norge har rett og slett vært veldig gode på akkurat den refleksjonen, og har handlet etter hjertet. Pipen har lenge hatt en annen lyd hos dem som ikke ønsker flyktninger og asylsøkere til landet. Det er vi innforstått med. Jeg kommer på et viktig sitat av Leo Ajkic:

“Du kan hate det. Det er lov. Mange av de som reiser hater sjøl at de måtte dra. […] Jeg har møtt fantastiske folk som kan bli en mulighet for Norge. Hvis de får sjansen. Men da må du ønske dem velkommen. For du klarer ikke å skape fred i verden. Og du klarer ikke å avskaffe fattigdom. Men du klarer å si «Velkommen».”

Det er helt greit at vi er uenige. Men realitetene er at folk er på flukt. Og vi tar blant andre imot en del kvoteflyktninger i Norge i disse dager. Det er politisk bestemt.

«Vil tilbake til flyktningleir»

I den samiske dagsavisen Ságat skriver journalist og fotograf Frøydis Falch Urbye om en syrisk familie som bor i Karasjok. Hun har tatt med seg en arabisk tolk til intervjuet, slik at kommunikasjonen går greit for seg. Akkurat som familien som Leo følger i «Flukt», er familien i Karasjok barnerik og har bodd i Libanon før de ble plukket ut som kvoteflyktninger til Norge. 

De forteller at barna hadde noen å leke med og at andre forstod hva de sa.

En syrisk familie fra Aleppo, med 7 barn under 13 år, sitter i Karasjok i januarmørket og drikker te med en norsk journalist og en arabisktolk. Forteller om hvordan de har det her i Norge.

Journalisten beskriver utfordringene med språk, kulturforståelse og tilgang på helsetjenester. Familien ble godkjent av FN mens de bodde i Libanon, og ble flyttet direkte til en egen bolig i Karasjok da de kom til Norge. Pappaen i familien skryter av nærmiljøet og nabolaget som har tatt så godt imot dem: Mange har kommet på besøk, og det har blitt levert både sykler og vinterklær til barna.

Men hele tiden ligger det store bekymringer og presser på. For eksempel: Hva med timene hos tannlegen? Timene har blitt avlyst flere ganger, men de skjønner ikke hvorfor.

Det er et godt arbeid som ligger bak denne artikkelen.

Da de ikke har personnumre eller kontonumre, får de blant annet utbetalt kontanter fra kommunen. Kommunen innrømmer at ikke alt er helt på stell fra deres side. Videre har ikke foreldrene fått kommet i gang med norsk språkopplæring, og de har heller ikke tilgang på TV eller internett der de bor. Mangel på barnehageplass er også en ulempe, blant annet siden de minste barna da ikke får sosialisere med jevnaldrende, norskspråklige barn.

De forteller at de hadde det bedre som flyktninger i Libanon. De forteller at barna hadde noen å leke med og at andre forstod hva de sa. Enkelt og greit.

Det er et godt arbeid som ligger bak denne artikkelen. Journalisten har gått og banket på døren til familien, og faktisk lurt på hvordan det går med dem og om de trives. At det ikke går helt bra og at de ikke klarer å slå seg til ro uten at visse ting er i orden, burde ikke være så veldig sjokkerende.

Familien fremstilles som misfornøyde på alle vis.

Hadde jeg og familien min kommet til en helt ny plass etter mange år i krig og på flukt, så kan jeg se for meg at det hadde tatt tid “å lande”. Hvis man i tillegg møter enda flere utfordringer i den nye hverdagen, er det vanskelig å se for meg at jeg hadde sagt “Dette går jo helt supert“, til en journalist som banket på min dør.

Les følgende overskrifter i sammenheng..

• Familie med sju barn plassert i Karasjok: – Vi vil tilbake til flyktningleiren
• Drømmen om Norge brast – Denne syriske familien vil heller tilbake til flyktningeteltet i Libanon, enn å bo i fint hus hvor de har alt i Nord-Norge.
• Sjubarnsmor plassert i Karasjok: – Vi vil tilbake til flyktningleiren

Innholdsmessig står artiklene i stil med overskriftene. Familien fremstilles som misfornøyde på alle vis: Misfornøyde med Norge og alt Norge har å by på. Det er kaldt, og det er mørkt ute. Og penger har de ikke nok av. En fremstilling som ikke matcher intervjuet i Ságat. Medmenneskeligheten og forståelsen er skrellet bort.

Noen, kanskje en del, tenker vel raskt: De er utakknemlige.

Uavhengig av alt det: Hvilket inntrykk gir overskriftene deg? Blir du nysgjerrig, blir du provosert? Noen vil kanskje undre seg over om denne flyktningfamilien har hatt et helt urealistisk bilde av Norge. Vil noen tenke: Hva trenger denne familien med 7 barn for å få det bra i Norge? Noen, kanskje en del, tenker vel raskt: De er utakknemlige.

Bare for å nevne det, så har rights.no og document.no publisert egne nettsaker om nettopp den samme familien. Jeg har ikke tenkt å gi dere sitat fra dem. Det er kanskje nok å vite at disse ekstreme nettsidene har brukt overskrifter og innhold som er ganske identiske med de man finner i etablerte medier.

Er dette noe som kan ødelegge mer for familien enn vi kan stå inne for?

Journalisten i Ságat, Frøydis Falch Urbye, skriver i et innlegg om de øvrige medienes fremstilling av saken på sin egen Facebook-side:

“Det handler ikke om været. Det handler om en fortvilet familie som hverken kan norsk eller engelsk, bosatt i en kommune uten tolk. Som sier de hverken får vinterklær, barnehageplass, norskopplæring eller tannlegetimer. Dette vet jeg fordi jeg tok med meg en arabisktalende fyr jeg tilfeldigvis møtte og banket på døra deres. Vi snakket lenge. Jeg fikk servert te.”

Jeg for min del tenker på dette..

Er det mulig at tanken har slått noen mens de skrev: Er dette noe som kan ødelegge mer for familien enn vi kan stå inne for? Er det rimelig å legge ut bilder av familiens 7 barn under 13 år, med denne vinklingen på saken, til internettets store negativt ladede interesse? Jeg vil i den forbindelse gjerne minne om noen av punktene i journalistenes egen Vær Varsom-plakat: 4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn.[…] 4.8. Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.[…]

Overveldende støtte

Helt på slutten skal det være nevnt at flere melder om en overveldende støtte til familien. Min kollega i Refugees Welcome, Katja Wosnitza fra Kirkenes i Finnmark, sier at hun fulgte med på debatten under iFinnmark sin link på Facebook. Hun melder at det først var en del dominerende utsagn fra kritikere, men så eksploderte det med støtteerklæringer til familien fra Aleppo.

Den empatien er grunnsteinen.

Mange av de engasjerte debattantene erklærte deretter at de hadde god forståelse for utfordringene, og klarte å sette seg inn i problemene til denne familien.

Den empatien er grunnsteinen. Deretter må tannlegetimer, skolegang,  barnehageplasser og personnumre ordnes av kommunen. Som seg hør og bør. Uansett er vi nok en gang vitner til at nabolaget, nærmiljøet, menneskene med de varme hjertene og de åpne armene tar imot med kjærlighet og respekt: Refugees Welcome.

(I en tidligere versjon av dette innlegget, sto det at NRK med flere baserte sine saker på intervjuet i Sagat – det stemmer ikke. Vi beklager den feilaktige opplysningen. Dette innlegget er tidligere publisert på nyemeninger.no)