Kutt i matmomsen kan redusere matvareprisene. Men det er både dyrt og lite treffsikkert.
«Min ambisjon er at en minst ti år lang diskusjon skal få et endelig punktum», sa næringsministeren om de nye tiltakene for konkurranse i dagligvarebransjen.
Næringsministeren het Torbjørn Røe Isaksen. Året var 2019. Regjeringen Støre sin pressekonferanse på mandag var ikke den første i rekka.
Ønsket om lavere matvarepriser er høyt. Det er ikke rart. Matvarer i Norge er dyre. Folk har et inntrykk av at de få aktørene som kontrollerer dagligvaremarkedet, de såkalte matvaregigantene NorgesGruppen, Rema og Coop, presser prisene høyere enn de egentlig trenger. Dette bildet har blitt bekreftet i rapport på rapport.
Markedet er rett og slett for komplekst.
Men med bred enighet om at markedet preges av lav konkurranse og høye priser, hvorfor har ikke noen fikset det før?
Svaret er frustrerende. Det finnes ingen rask og enkel løsning som vil styrke konkurransen i markedet. Markedet er rett og slett for komplekst.
Kort fortalt er det veldig få aktører i markedet, og det er vanskelig å etablere seg som nykommer. For å gå i pluss er det viktig å raskt skaffe seg en stor markedsandel, mange lokaler og et godt leverandørnettverk. Dette er lettere sagt enn gjort, spesielt når de store aktørene allerede har mange etablerte lokaler, og ikke minst kontroll på mange av leddene bakover i leverandørkjedene.
Den tyske aktøren Lidl har en global omsetning på mer enn 5 ganger hele det norske dagligvaremarkedet sammenlagt. De gikk likevel konkurs i Norge. Da er det lett å forstå at dette ikke er et snilt marked for aspirerende norske gründere med nye konsepter og ideer.
Svak konkurranse i markedet gir grunn til å tro at en god del av de 9 milliardene tiltaket koster vil havne i lomma på nettopp matvaregigantene selv.
Det finnes tiltak som virker. Regjeringens varslede tiltak for å gi forbrukere bedre prisinformasjon er et eksempel på det. Spesielt når fordelsprogrammer gjør prissammenligning vanskelig. Det samme gjelder forslaget om å gå etter leieavtaler som gjør det vanskelig for konkurrenter å finne egnede butikklokaler.
Kanskje viktigst for fremtidig politikk skal regjeringen vurdere krav om regnskapsmessig skille mellom ulike ledd i dagligvarebransjen. Aktørene har i dag komplisert selskapsstruktur som kan skjule hvor pengene faktisk tjenes. Det er åpenbart vanskelig å regulere et marked når vi ikke engang har oversikt over det.
Men fellesnevneren for tiltakene er at de vil funke først på sikt. Det tar tid å sikre konkurranse. Da øker fristelsen for å prøve å løse det som i grunn er et konkurranseproblem med noe annet enn konkurranseløsninger. Her burde vi vokte oss.
Forslaget som oftest løftes er kutt i matmomsen. Senterpartiet varslet som hovedprioritering i revidert nasjonalbudsjett et kutt i matmomsen fra 15 til 10 prosent. Ønsket er forståelig. Et kutt i momsen må vel gjøre mat billigere? I realiteten er det usikkert hvor mye av kuttet som går til forbrukerne og hvor mye som går til matvaregigantene selv. Svak konkurranse i markedet gir grunn til å tro at en god del av de 9 milliardene tiltaket koster vil havne i lomma på nettopp matvaregigantene selv.
Da er det lite overraskende at NorgesGruppen raskt var på ballen med å støtte kuttet i momsen, mens Virke dagligvare, hvor NorgesGruppen er medlem, kritiserte Støre sine tiltak på konkurranseområdet. Dette vitner om en bransje som ikke skyr bruken av politisk press for å holde på sine gunstige rammevilkår på bekostning av forbrukerne.
Det trengs en offensiv politikk, for småtteri hjelper ikke.
Konsernsjef i NorgesGruppen, Runar Hollevik, sa også at han kunne garantere for at hele kuttet vil gå rett til forbrukerne i form av lavere priser. Problemet med dette løftet er at det ikke kan kontrolleres, verken nå eller i ettertid. Selv hvis prisveksten skulle gå ned på kort sikt, er det ingen garanti for at dette ikke tas igjen av høyere prisvekst senere.
Kutt i momsen kan redusere matvareprisene, men tiltaket er både dyrt og lite treffsikkert.
Det endelige punktumet i diskusjonen om dagligvarebransjen er neppe satt. To erfaringer kan vi likevel gjøre oss. Det trengs en offensiv politikk, for småtteri hjelper ikke. Og vi må ha is i magen, for det vil komme fristelser om lette løsninger på veien. Da blir det fort dyrt.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen.
Kommentarer