Hvorfor Trump saksøkte seg selv

BERLIN: Kongen har to legemer: et dødelig som spiser, sover og dør, og et udødelig politisk legeme som består – og som er staten.

USAs president Donald Trump har ikke gjenopplivet denne middelalderske doktrinen så mye som han har gjort den til en vits – en vits på bekostning av loven selv. Hans private legeme saksøkte hans suverene legeme, og de to koordinerte utfallet på forhånd.

Rett før retten skal avgjøre om partene virkelig står på hver sin side, forsvinner saken.

Detaljene virker nesten for perfekte. Trump anla et søksmål på 10 milliarder dollar mot den amerikanske skatteetaten (Internal Revenue Service) fordi skattemeldingene hans ble lekket til pressen. Han gikk deretter med på å trekke tilbake søksmålet. Til gjengjeld ble det opprettet et fond på 1,776 milliarder dollar for å kompensere amerikanere som hevder å ha blitt forfulgt av den forrige administrasjonen.

Fondet går under navnet «Anti-Weaponization Fund» og omfatter blant annet folk som ble tiltalt for stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Tallet henspiller på 1776 – året for den amerikanske uavhengighetserklæringen – og det hevdes at presidenten ikke vil kunne motta utbetalinger fra fondet.

Liberalere reagerer som vanlig med sjokk og vantro: nok et skamløst maktmisbruk, nok en norm knust. Men denne reaksjonen er tilsiktet. Dette er ikke bare en korrupt handling. Den ble iscenesatt som en offentlig demonstrasjon av de rettslige og politiske institusjonenes manglende evne til å gripe inn.

For hva var det egentlig som ble oppnådd? Ikke penger. Kravet på 10 milliarder dollar var teatralsk fra begynnelsen av. Å frafalle kravet koster ingenting og skaper et inntrykk av storsinnethet. Fondet er heller ikke ment å bestå. Det utløper i 2028, og eventuelle resterende midler tilfaller statskassen.

Dette er teater, ikke politikk, og ydmykelsen driver handlingen fremover. Skatteinntektene omdirigeres til Trump-administrasjonens tilhengere, som fremstilles som ofre for forfølgelse, mens motstanderne deres må finansiere denne formelle beklagelsen. Alt dette ikledd et skinn av legalitet, utformet i formelt språk, uten begrensninger.

Den mest avslørende detaljen kom fra den føderale dommeren Kathleen M. Williams, som i sin kjennelse om å avvise søksmålet bemerket at det ikke forelå «noen forliksavtale». Selv om det ble kunngjort et fond på flere milliarder dollar, en ny kommisjon og en ny kategori av føderal klagepolitikk, finnes det ikke noe formelt som en domstol kan vurdere.

Resultatet er ikke forsoning, men det motsatte.

Mekanismen er enkel. Rett før retten skal avgjøre om partene virkelig står på hver sin side, forsvinner saken. Den utøvende makten gjennomfører deretter, som politikk, noe som i høyeste grad ligner en belønning til opprørere – ledsaget av patriotisk merkevarebygging.

Med denne hendelsen låner man den ytre formen til en sannhets- og forsoningsprosess. Slike prosesser har man sett i forbindelse med demokratiske overganger i Chile, Sør-Afrika og andre steder: en kommisjon, beklagelser og erstatning for påstått maktmisbruk fra statens side.

Slike prosesser etablerer en felles faktabasert dokumentasjon ved å undersøke konkrete påstander om urett, og de skiller erkjennelsen av skade fra viljen til de som for øyeblikket sitter med makten. Det som gir slike prosesser autoritet, er at fortiden blir vurdert gjennom en prosedyre som ingen enkelt part kontrollerer.

Trumps versjon beholder formen, men forkaster innholdet. Det etableres ingen felles redegjørelse for hendelsene. De relevante dokumentene er ikke gjort tilgjengelige. Ingen urett blir prøvd i retten. Beklagelsen er ikke løsrevet fra makten, men fra bevis – utstedt ved dekret, som om historisk sannhet var et utøvende privilegium, som en benådning for betalende supplikanter.

Denne åpenbare ordbruken dreier seg ikke om skjødesløshet, men er derimot en demonstrasjon.

Resultatet er ikke forsoning, men det motsatte: en egennyttig offisiell fortelling som forsterker splittelsen ved å etterligne og håne forsoningens ritualer. En ekte forsoningsprosess legger begrensninger på de mektige ved å overlate vurderingen av fortiden til en formell, transparent prosess. Men i denne versjonen fremstilles fortiden som noe en diktatorisk hersker ensidig kan bestemme.

Selve språket gjør ikke noe forsøk på å skjule noe. «Anti-Weaponization Fund» er ikke en eufemisme. Eufemismer skjuler; de er den tributt som urettferdighet betaler til frykten for et oppgjør. Bruken av begrepet «Anti-Weaponization» anklager åpent andre for nettopp det man selv gjør.

Denne åpenbare ordbruken dreier seg ikke om skjødesløshet, men er derimot en demonstrasjon. Å skjule et maktmisbruk er å innrømme at avsløring har en kostnad, og at en eller annen myndighet fortsatt kan pålegge en slik kostnad. Å fremheve det er å kunngjøre at ingen slik myndighet finnes lenger.

Det var Trumps justisdepartement som kom med den siste kunngjøringen: en ordre på én side som med store bokstaver «FRIGJØR, FRASKRIVER SEG, FRIFINNER og FOR EVIG FRITAR» og dermed permanent hindrer skattemyndighetene i å fremme ytterligere krav mot presidenten, hans sønner eller Trump Organization.

Det som trer frem, er et maskineri som omdanner skandalen til en maskerade.

Den åpenbare maktmisbruken for egen vinning understreker poenget: langt fra å benekte sin bruk av statsmakten som våpen, fremstiller Trump-administrasjonen våpenet som sin egen kur, og gjør dette åpent som bevis på at den kan gjøre hva den vil, ustraffet.

Det bringer oss tilbake til kongens to legemer. Trump, den private borgeren, saksøker Trump, herskeren – den suverene. Bekymringene til Kathleen Williams for om partene virkelig var motparter, speiler det middelalderske problemet som dukker opp igjen som et prosessuelt spørsmål. Hvor, i denne ordningen, er det andre legemet – den upersonlige staten med varige interesser som strekker seg utover levetiden til den sittende presidenten?

Doktrinen overlevde i århundrer fordi det politiske legemet ikke bare kunne reduseres til mannen. Nå har det skjedd. Et fullstendig personalistisk presidentskap har erstattet presidentskapet som en upersonlig institusjon. Søksmålet trekkes tilbake før domstolene kan uttale seg.

Tradisjonell korrupsjon skjuler, forfalsker og tilslører seg selv, fordi loven fortsatt må omgås. Trump opphever alt dette – altså at korrupsjon, ved å skjule seg, implisitt anerkjenner lovens autoritet. Hans administrasjon opererer helt innenfor lovlige former for å demonstrere hvor svakt disse formene binder. Hans refleksjon over det merkelige i å «saksøke seg selv» gjør poenget klart. Absurditeten er ikke en feil ved forestillingen; den er dens organiserende prinsipp.

Den selvutnevnte overgriperen kan ikke skjemmes ut.

Det som trer frem, er et maskineri som omdanner skandalen til en maskerade, drevet av eksponering snarere enn å bli svekket av den. Indignasjon, uansett hvor berettiget den er, blir en del av manuset – et bevis ikke på motstand, men på avmakt. Den opprørte tilskueren har fått tildelt en rolle, og det å spille den tildelte rollen fullfører forestillingen.

Det som kan motvirke Trumps antidemokratiske hån, er ikke mer indignasjon, men offentlig erkjennelse av at det som iscenesettes, er straffefrihet. Forargelse inntar rollen som det skandaliserte offeret og bekrefter forestillingen. Et overgrep som er iscenesatt for å vises frem, kan ikke avsløres.

Den selvutnevnte overgriperen kan ikke skjemmes ut. Det regissøren av denne forestillingen higer etter, er ikke penger eller engang tro, men selve forestillingen: en mann uten substans som beviser sin makt gjennom offentlig ydmykelse av de som ikke vil underkaste seg.

Det eneste gjenstående spørsmålet er om publikum – borgere og institusjoner – ser forestillingen for det den er, uten å bli dens birolleinnehavere.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org