I disse våronna-tider

Dette har vært en annerledes påske for de fleste av oss. Dager og timer som folk har vært vant til å bruke på fjellet, i syden eller på båtpuss, har blitt tilbragt hjemme i stedet. Strømmetjenestene på nettet går på døgnskift og utfartsstedene i bykommunene har rekordbesøk av folk som hungrer etter et alternativ til hytta. Folk håndterer situasjonen som best de kan. Sjøl har jeg mekka sykkel.

Familiens vintersykler fikk den nødvendige renselse, pluss nye, lette dekk, bremseklosser og slikt. Sommersyklene fikk også en uvanlig grundig periodisk vedlikehold før sesongen. Mange timer med trivelig arbeid i boden, for oss som liker denslags.

Det gir mening for noen av oss å holde på sånn der hjemme. Men det gir ingen mening at alle skal gjøre det.

Når man står og jobber slik med hendene i mange timer får man jo tid til å tenke litt også. På arbeid. For noen av oss er det nesten som meditasjon å jobbe med det vi liker å jobbe med, uansett hva det er. Da kan du regne det som et alternativ til å se TV, strikke eller gå tur. Men andre mennesker har jo dette som arbeid, på ekte.

Når nabogutten kommer forbi og ber om hjelp til å justere bremsene på barnesykkelen, er det bare koselig å kunne gjøre det. Men hvis jeg skulle satt opp et verksted og prøvd å leve av å reparere sykler? Hva skulle prisen vært på for eksempel å rekonstruere skolesykkelen til en 18-åring etter en lang vinter med knallhard, daglig bruk og lemfeldig vedlikehold? (Ikke et konstruert eksempel.)

Ikke bare snakker vi om tre-fire timers arbeid. Du må også ha masse kostbart verktøy og dessuten plass. Du bruker kjedekutter, utstyr til skift av hydraulikkvæske, krankavdrager, frikransavtrekker, eikestrammer, kjedepisk, et hav av unbrakonøkler og fastnøkler, mekkestativ (dyrt!), skrutrekkere og 100 meter tørkepapir.

Du må dessuten ha et middels kjemilaboratorium med kjederens, fettfjerner, kobberpasta, universalfett, rødvin, skiverens, whitesprit, blåsprit, håndrens og sykkelolje. Alt dette koster masse penger. Da har vi ikke engang begynt å regne på hva det koster å ha reserveldeler liggende. Bremseklosser, vaiere, strømper, pedaler, eiker, seter, slanger, dekk og stem.

Det blir ikke alltid velgjort, men det blir i det minste selvgjort.

Det gir mening for noen av oss å holde på sånn der hjemme. Men det gir ingen mening at alle skal gjøre det. De aller fleste skal selvsagt sette bort slikt arbeid til fagfolk. Enten det er sykkelmekking, trefelling, husmaling, bilvask eller snekkerarbeid. Vi kan jo ikke ha full utstyrspark og full kompetanse på alt, alle sammen. Det går ikke.

Det som går opp for en er at hvis du skal gjøre en skikkelig jobb på en sykkel – total gjennomgang – så måtte i hvert fall jeg ha tatt minst 1500 kroner, pluss deler. Idet du skjønner det, skjønner du jo også at ingen med vettet i behold bruker så mye penger hvert år på å vedlikeholde en sykkel som de kjøpte for 3.000 kroner på XXL.

Ergo forfaller sykkelen til den blir i så dårlig stand at den blir kastet og byttet ut med en ny sykkel til 3.000 kroner fra XXL. Så gjentar dette seg. Syklene er for billige til at det lønner seg å holde dem i skikkelig stand.

Hvorfor har vi ordna oss sånn? At ting er så billige i innkjøp at vi ikke har råd til å reparere dem? Det framstår ikke særlig klokt.

Med så mye arbeid rekker jeg dessuten å tenke enda mer: Kan det hende at dette gjelder andre ting enn sykkelmekking også? Jeg prøver å gjøre litt forskjellige ting sjøl. Synes det er fint å bruke henda. Jeg har malt huset, bytta vannbord og vindskier på taket og vasker og polerer bilen og skifter dekk sjøl, fordi jeg synes det er hyggelig å gjøre. Det blir ikke alltid velgjort, men det blir i det minste selvgjort.

Jeg har fått trening. Kompetanse om du vil.

Når jeg ser på Finn småjobber hva folk betaler for slike små og større oppdrag, ser jeg jo da med erfaring at prisen er alt for lav. Det er ikke mulig å leve av å jobbe for de prisene de opererer med der og ingen av de som kjøper tjenestene ville funnet seg i å fikse en sykkel, et tak eller malt et hus, for den prisen de sjøl er villige til å betale andre for å gjøre det. Regnestykket går ikke opp.

Folk som gjør en jobb, vet hvor mye arbeid som legges inn i den, og hva det koster. I et moderne samfunn er det ikke så rart at de fleste av oss er ganske langt unna å vite hva som ligger av arbeid i et nylagt gulv. Men kanskje kan vi gjenopprette en forståelse mellom folk og arbeid nå som kontorene er flyttet hjem, mens de jobbene som ikke kan gjøres på hjemmekontor, har blitt mye mere synlige.

I så fall går det vel også an å håpe på at de sistnevnte i framtida skal få bedre betalt for jobben de gjør. Lønn er en helt sentral måte vårt samfunn vurderer folks verdi på. Å se hva folk på norske nettsider tilbyr andre mennesker for deres tid og arbeidsinnsats, er til å grine over.

Når jeg plukker fra hverandre fire girkranser på en kveld, merker jeg at jobben går stadig fortere. Jeg er mye kjappere ferdig med den fjerde enn jeg var med den første. Jeg har fått trening. Kompetanse om du vil. I et fungerende arbeidsmarked ville jeg normalt kunne utnytte den effekten til å få en bedre timepris. Takket være erfaring og mange timer foran sykkelkanaler på youtube, fikser jeg en slik krans mye raskere enn du ville klart.

Har vi ikke mista noe da?

Derfor får jeg deg til å betale meg også for den tida du sparer i tillegg til for den tida jeg bruker. Konsulenter og advokater gjør dette hele tida. De fakturerer ikke tida de bruker på en analyse eller en kronikk, de fakturerer hva de tror jobben de har gjort, er verd for deg.

Men sånn funker det ikke hos småjobbformidlerne på nettet. Folk vil ikke betale for mer enn det de ser med sine egne øyne. De tror visst at folk som jobber fysisk ikke har kostnader til husleie, transport, varelager, stillaser, forsikring, anbudsregning, verktøy, kompetanseheving, tid mellom oppdrag, svinn, svindel, skatt og sjukefravær. Alt mulig som du ikke ser, men som koster penger.

Det er helt opplagt at de som legger inn alle disse helt reelle kostnadene i anbudene sine på de nettbaserte jobbformidlingstjenestene, ikke vil få noen oppdrag. De vil bli utkonkurrert av folk som jobber alt, alt for billig. Hvorfor tillater vi dette? Er det fordi så mange av oss har slutta helt å jobbe med fysiske ting at vi ikke lenger forstår hva slikt arbeid koster å utføre eller hva det er verd? Har vi ikke mista noe da? Er det oss sjøl?

(Dette er en omarbeidet versjon av en tekst opprinnelig publisert på Kjetil Staalesens Facebook-side).