Ikke alle har ferie

Det verste med å ikke gå på skolen, syntes Pippi Langstrømpe, var at hun ikke fikk ferie, slik Tommy og Annika hadde. Så hun bestemte seg for å begynne. Det gikk ikke så bra og Pippi passet dårlig inn, så hun forble likevel utenfor. Det fikk heller være med ferien.

Mange av oss kjenner noen av dem som har mistet eller kan komme til å miste jobben. En nabo, et familiemedlem og en barndomsvenn. Det gir ferien en bismak. De fleste av disse vil finne ny jobb om kort tid. De har utdanning og arbeidserfaring. Mens de leter har mange av dem sluttpakker fra tidligere arbeidsgiver. Går det litt lengre tid, har de opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Men uroen er der likevel.

Det er en myte at vi jobber så lite i Norge.

Kjenn på den uroen. Det er en liten flik av følelsen til flere hundre tusen nordmenn uten varig tilknytning til arbeidslivet. Altså de som sjelden eller aldri har en jobb å gå til. Og aldri har ferie.

I 2014 gikk vi ifølge NAV glipp av 656 000 årsverk fordelt på 1,5 millioner nordmenn som i kortere eller lengre tid står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. I juni 2015 hadde vi i Norge 311 800 mottakere av uføretrygd. Det er en tidel av befolkningen i arbeidsfør alder. Folk som ikke jobber koster fellesskapet dyrt, både i form av trygdeytelser og tapte skatteinntekter. Skatt fra folk i arbeid er statens viktigste inntektskilde. Jo flere som jobber, jo mer velferd har vi råd til.

Det er ikke de som er syke, det er arbeidslivet.

Utenfor er dessuten ikke et bra sted å være. Arbeid er ikke bare inntekt, men også et sted for sosiale relasjoner, læring og mening. Mange av dem som er utenfor kan ikke jobbe, og noen vil ikke. Eller tror ikke de vil fordi de har erfart at de ikke kan.

Det er en myte at vi jobber så lite i Norge. Sammenliknet med andre land i Europa, er yrkesdeltakelsen i Norge høy. Nesten 70 prosent av befolkningen mellom 15 og 74 år er i jobb. Arbeidsledigheten i Norge er fortsatt lav – selv om den har økt betydelig det siste året. Avtalt arbeidstid per uke har ikke endret seg siden 1987 og det er ingen bred oppslutning om sekstimersdag i Norge – selv om forslaget dukker opp og avvises fra tid til annen. Tvert imot jobber mange av oss stadig mer. De som tjener mest og kunne tatt seg råd til ekstra fritid – de jobber enda mer. Jobb er status, og for mange er jobb utvikling, læring og ganske gøy.

Problemet – som gjør at vi likevel i snitt jobber færre timer per hode enn mange andre land – er at alt for mange står utenfor. En del av disse er unge uten utdanning eller innvandrere som blant annet mangler tilstrekkelige norskkunnskaper. Den største gruppen er de eldste arbeidstakerne, noen av dem med bakgrunn fra fysisk belastende yrker, og noen av dem med skjelett- og muskelplager. Mange av disse vil også gjerne jobbe, sier arbeidslivsforsker Knut Røed. Det er ikke de som er syke, det er arbeidslivet.

Vi må jobbe og lære for å være best hele tiden.

Et samfunn hvor alle står i jobb er ikke mulig. Ikke alle kan eller bør jobbe. Disse skal fanges opp av velferdsstaten.  Men forskerne synes å være enige om at flere kan jobbe.  Det er ikke bare for å skape verdier vi skal jobbe.

Jo mer produktive vi blir, jo flere faller utenfor. Trenger vi dem? I prinsippet kunne man tenke seg at vi ble så produktive at bare et fåtall trengte å jobbe. Det lille fåtallet produserte kanskje så mye at de kunne forsørge et stort flertall av ikke like produktive og ikke arbeidende folk – utenfor. Robotenes inntog i arbeidslivet gjør et slikt scenario enda mer sannsynlig. Men er det et samfunn vi vil ha? Antakelig ikke.

Den lille gruppen som jobbet ville etter hvert bli ganske misfornøyde med å måtte streve på vegne av alle de andre. Den store gruppen som ikke jobbet ville – slik historien har vist gang på gang – reagert med frustrasjon og følelse av fremmedgjøring fra fellesskapet. Forskjellene ville økt og deltakelsen i demokratiske prosesser og fellesskap avtatt. Mye av det vi verdsetter i samfunnet vårt, med andre ord.

Det tærer på helsa å ikke få bidra.

Stefan Fölster kom i år med boken “Robotrevolutionen”, der han spør hvilket samfunn vi vil ha i den digitale tidsalder. Det vi i hvert fall ikke vil ha, advarer den svenske økonomen, er et samfunn der færre jobber. Kanskje blir det flere jobber med robotenes inntog, kanskje færre. Men det er ikke for å skape nok verdier at vi må jobbe, påpeker Fölster; det kan robotene gjøre for oss i økende grad. Vi må jobbe og lære for å være best hele tiden –  ellers går vi et ustabilt og usikkert samfunn i møte, der ulikheten øker enda mer.

Mange er utenfor arbeidslivet i kortere perioder og kommer inn igjen, uten at det er et stort problem. Personer som mottar sykepenger er oftest raskt tilbake – ni av ti innen tre måneder. Men sykefravær gir likevel et betydelig antall tapte årsverk, og kan forebygges. Dessuten er sjansen stor for at de som er langvarig syke glir over i uførepensjon. To av tre av de som gikk ut hele sykepengeperioden fra 2010 til 2013, ble overført til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Få av disse kommer tilbake i arbeid.

Nesten tre av fire av de som var registrert arbeidsledige i 2014, var i jobb seks måneder senere. Økt arbeidsledighet, som vi ser nå, kan bli kortvarig – eller låse seg fast. Sjansen for å komme over i en helserelatert ytelse øker ettersom personer går lenge arbeidsledig. Redusert helse kan være en grunn til ledigheten, men det kan også hende at sammenhengen er motsatt. Det tærer på helsa å ikke få bidra.

Det er særlig tre grupper som står utenfor arbeidslivet hele eller store deler av tiden: de eldste, innvandrere, og de yngste.

De gamle er friskere enn før.

Den første gruppen er den største: de eldste. Uføretilbøyeligheten øker med alder. Over sytti prosent av de uføre er over 50 år. Den vanligste årsaken til uførhet er skjelett- og muskellidelser. Særlig blant dem som har jobbet mange år i tunge yrker med høy slitasje. Andelen uføre er større blant kvinner enn menn i de eldre aldersgruppene. Den gode nyheten er at i denne gruppen peker pilene i riktig retning. De siste årene har andelen av befolkningen mellom 50 og 70 år økt. Samtidig har arbeid blitt mindre fysisk belastende, blant annet som følge av ny teknologi. Og uføregraden blant de eldste har falt. De gamle er friskere enn før.

Den andre gruppen er innvandrere som mangler norsk språk eller en formell utdanning som er godkjent i Norge. Når vi får flere innvandrere, blir det enda viktigere å finne løsninger for denne gruppen. Arbeidsledigheten blant innvandrere er tre ganger så høy som for befolkningen for øvrig.  Innvandrere er også arbeidsledige lengre og er oftere ansatt i mindre brøker enn de ønsker. Nesten tjue prosent av innvandrerne oppgir at de ønsker å ha en større stilling enn det de har i dag, mot 7,2 prosent i befolkningen ellers, viser tall fra SSB.

Mange innvandrere som står utenfor arbeidslivet ønsker altså å komme i jobb eller jobbe mer. I SSBs arbeidskraftsundersøkelse oppgir 27,4 prosent av ikke-vestlige innvandrere som er utenfor arbeidslivet at de ønsker jobb. Det er en over dobbelt så stor andel som i befolkningen ellers, der tallet er 12 prosent. Forskere ved Fafo har funnet tilsvarende resultater: mange innvandrere er svært motivert for jobb, men språk er en viktig barriere.

Mange har behov for å få bedre mestringsfølelse.

Den tredje gruppen er unge som har falt ut av videregående opplæring. De har problemer med å komme innenfor et arbeidsliv som stiller høye krav til kompetanse. I 2014 oppga tre fjerdedeler av de unge med nedsatt arbeidsevne at de ikke hadde fullført videregående opplæring. Forskere ved Sintef har gjort en undersøkelse blant unge brukere av NAV i Sør‐Trøndelag. De finner at 60 prosent har helseproblemer. En av tre sliter med psykiske problemer, særlig knyttet til angst‐ og depresjon. Mange har behov for å få bedre mestringsfølelse, selvtillit og selvfølelse for å kunne fungere i arbeidslivet. Og mye tyder på at passivitet forsterker problemene og øker risikoen for uførhet.

Jo mer produktive vi blir, jo mindre plass har vi altså til dem med lavest kompetanse. Ifølge SSBs framskrivninger vil jobber for de som ikke har fullført videregående utdanning – og de som bare har videregående – bli enda færre i fremtiden. Risikoen for å være arbeidsledig er tre ganger høyere for de med lav utdanning som for de med høy utdanning. Arbeidsledigheten blant unge med grunnskole var 11 prosent i 2014. Blant unge med universitets- eller høyskoleutdanning lå arbeidsledigheten på 3,7 prosent. Høy produktivitet og velmenende reformer i skole og utdanning, har sviktet denne gruppen. Det må vi snu.

Skreddersøm og utdanning koster penger.

Det er mange forklaringer på utenforskap. Dermed er det også mange svar på hva vi bør gjøre. Ingen av dem er enkle og raske. Redusere tunge belastninger, gi flere unge bedre mestringsfølelse tidlig, flere korte praktiske utdanningsløp nært knyttet til arbeidslivet, arbeidsrettede tiltak som inngang til arbeidslivet, styrket språkopplæring og mer effektive digitale godkjenningsordninger for innvandrere, er blant dem.

For noen kan det også fortsatt være slik at gevinsten ved å jobbe sammenliknet med å ikke gjøre det, er for liten. Kontantstøtte gjør det mindre attraktivt å jobbe for eksempel for mange kvinner i lavtlønnsyrker. Forskerne Magne Mogstad og Andreas Ravndal Kostøl ved SSB har studert effekten av en reform fra 2005 som økte mulighetene til å kombinere trygd og arbeid. De finner at reformen økte arbeidslivsdeltakelsen for uføretrygdede. Når trygden ikke avkortes, jobber flere mer.

Det viktigste vi vet er at gode tiltak er dyre. Vi vet fra konkrete eksempler som Pøbelprosjektet at skreddersøm og oppfølging har effekt. Og Brochmannutvalgets anbefalinger om tydeligere arbeidsrettede tiltak, er velkjente. I sum er formell utdanning og individuell oppfølging fortsatt dyrest. Og de dyreste tiltakene er best.

Det går ganske bra med Pippi i boken.

Skreddersøm og utdanning koster penger. Gevinsten på sikt av å få en ekstra person ut i jobb, er trolig betydelig større. Et liv utenfor arbeidslivet koster ti millioner bare i inntektssikring, da har vi ikke tatt med sosiale utgifter og tapt skatteinngang. Heller ikke for et mer splittet samfunn med økt ulikhet. Det betyr at vi kan bruke ganske mye penger på hver person som står utenfor. Hvorfor gjør vi ikke mer?

En grunn er trolig at kostnadene påløper i dag, mens gevinsten først kommer på sikt. En annen grunn er at de som betaler for å få folk i jobb – for eksempel i kommunen, ikke alltid er ikke de samme som sparer trygdeutgifter – for eksempel staten. En tredje kan være nettopp at de som betaler mest i dag er de som selv står utenfor – og ikke roper høyt nok.

Det går ganske bra med Pippi i boken, men bare fordi Astrid Lindgren hadde evnen til å formidle at når alt går galt, kan det gå greit likevel. I virkeligheten er utenforskap dårlig for alle.