Ikke for å være en gledesdreper, men…

Forleden var det et sosialt arrangement for barna etter skoletid. To timer på kvelden, med aktiviteter, boller og saft på skolen. Det gir penger i FAU-kassa. Det var heldigvis ikke vår tur til å bidra med bakst. Vi droppet å dra. Ungene var ikke så gira uansett. Dessuten er det mange sånne i løpet av et skoleår. Men jeg får litt dårlig samvittighet. Over at vi ikke «er med» på det sosiale.

Vi var ikke med på Halloween heller, selv om trinnkontaktene til begge barna etterlyste hjelpere til arrangementet på skolen den kvelden.

Det er neppe kontroversielt å si at det er kvinner som gjør absolutt mesteparten av dette arbeidet.

Noen har tatt initiativet til alt dette, til Halloween-fest, «sosiale tiltak» (som de kaller det, det høres ut som om hele andreklasse er NAV-klienter), flaskepanting, aktiviteter i og ved skolen, etter skoletid, men også skolelunsjer med brød og pålegg og juice ganget med antall barn du har, boller og kaffe og hjelpere i kiosken på sommeravslutninga, kakebakere til 17. mai, fordeling av hvem som skal ha med hvilken type kake (viktig at det er mange kaker å velge mellom), fiksing av sekkeløp og rebusløp, mammakvelder og pappakvelder.

Det er neppe kontroversielt å si at det er kvinner som gjør absolutt mesteparten av dette arbeidet. Det er i hvert fall det et raskt blikk i mine skoleapper og meldingstjenester forteller. Alt dette er enda en forventning som er lagt til kvinne- og morsrollen. Jo da, det er engasjerte fedre også. Men de er i mindretall.

Jeg skjønner at det er gjort i beste mening. At det skal være hyggelig. At barna skal ha det bra, være sosiale, ha venner, trives. Kanskje forebygge mobbing og konflikter.

Men må det være så mye av det?

Jeg innrømmer at det irriterer meg.

På nittitallet var det ingen som krevde at mine foreldre skulle bake boller og kaker, koke kaffe, stille opp på skolen i fritida.

Hva i all verden var det som skjedde? Og hvorfor driver vi – kvinner av millienialgenerasjonen som støtt og stadig klager over tidsklemme og utbrenthet – og lager så mye ekstrajobb for oss selv?

«En god forelder er en involvert forelder.» Sitatet har jeg lånt fra den danske sosiologen og forfatteren Maria Ørskov Askevoll. I sin doktorgradsavhandling undersøkte hun foreldrenes opplevelse av krav til involvering i barnas skolehverdag.

Disse kravene kommer fra politikere, forskere og andre som ivrig påpeker at du skal være aktivt engasjert i skolegangen til barnet ditt. Slik lærer barnet bedre, gjør det bedre på skolen og kommer ut i andre enden som produktive samfunnsborgere og skattebetalere.

Trivselsarbeidet har en moralsk dimensjon – gode foreldre er involverte foreldre (og omvendt).

Vi som har fått barn de siste 10-20 årene, har blitt pepret av gode råd om hvordan vi skal være best mulig foreldre. Og disse rådene – eller kravene – strekker seg inn i klasserommet – i stadig større grad muliggjort gjennom digitale kommunikasjonsverktøy.

Skolen inviterer seg inn i hjemmene, påpeker Askevoll, eller sagt på en annen måte: Skole og hjem er ikke lenger to atskilte arenaer, slik det var på 90-tallet da jeg vokste opp. Innbakt i dette finner vi også det som Askevoll kaller for trivselsarbeid – som handler om foreldres bidrag til det sosiale i klassen.

For min egen del handler det mye om at det forventes at jeg skal kunne gjøre og stille opp på ting jeg ikke har overskudd til. At noen ser ut til å ha ubegrensede mengder energi og kapasitet, og at det er disse som får lov til å legge lista for hvor mye alle vi andre skal bidra. Jeg innrømmer at det irriterer meg.

Derfor er jeg glad for at Askevoll problematiserer trivselsarbeidet på en litt annen måte enn jeg gjør. Hun konkluderer med at den type foreldreinvolvering som er forventet i dag, er med på å reprodusere sosiale forskjeller.

Trivselsarbeid er ikke gratis.

Det er nemlig de foreldrene med høyest kulturell og økonomisk kapital som er mest involvert, og dermed får påvirke eller bestemme de andre foreldrenes forventede bidrag. Denne gruppen ser på dette trivselsarbeidet som en naturlig og berikende del av foreldreskapet, ifølge Askevoll.

Foreldrene med lav kapital, ser derimot på dette som en byrde og et press – som «frivillig tvang». Fordi trivselsarbeidet har en moralsk dimensjon – gode foreldre er involverte foreldre (og omvendt) – velger de kapitalsvake å ikke si imot de kapitalsterke i planleggingen av sosiale aktiviteter.

Forskjellen mellom de to gruppene handler om tid, overskudd og penger. Den ene gruppen har mye av det, den andre mindre. Trivselsarbeid er ikke gratis. På mine barns skole har de for eksempel gul lunsj til påske og rød lunsj til jul. Da skal hvert barn ha med et bidrag til lunsjbordet. Barna koser seg helt sikkert med disse lunsjene. Samtidig er det noe som finner sted i løpet av skoledagen, og hverken brød, ost, eller egg er gratis.

Hver gang det sendes ut informasjon om disse lunsjene, får jeg vondt i magen ved tanken på de få familiene som kanskje egentlig ikke har råd.

Jeg har en anelse om at de som er aller mest involvert og engasjert også kjenner at det iblant blir litt mye.

Men jeg holder kjeft, nevner ikke disse innvendingene på foreldremøter eller sender melding til trinnkontaktene. For jeg vil jo ikke være en gledesdreper. Nå som vi hadde det så hyggelig.

Men nå sier jeg det likevel. For jeg har en anelse om at de som er aller mest involvert og engasjert også kjenner at det iblant blir litt mye.

Kan vi ikke skru ned ambisjonsnivået? La barna finne på ting med vennene sine uten at det er organisert og satt inn i en ramme. Tenke at vi ikke trenger så mange kaker. Være litt greie med oss selv og si at vi er gode foreldre – gode mødre! -selv om vi ikke orker alt som er forventet av oss.

Jeg foreslår herved at vi et helt skoleår overlater alt trivselsarbeidet til fedrene. Jeg tror nemlig de er minst like gode kakebakere som oss kvinner. Og kanskje en god del flinkere enn oss til å si fra om når nok er nok.