Gratis penger finnes ikke

Rutger Bregmans bok Utopia for realister har undertittelen Gratis penger til alle, 15 timers arbeidsuke og en verden uten grenser. Fordi Bregman synes vi bør sikte høyt. Vi må tørre å tro på utopiene og holde samfunnet i bevegelse, mener han. Ikke la oss stoppe av alle motforestillingene. Jeg har bestemt meg for å gi ham en sjanse, og blir med.

Så ja, jeg vil gjerne drømme om noe bedre med deg, Rutger!

Politikk er å ville, sa Olof Palme. Men vi som har det så godt kan kanskje miste de store visjonene av syne. De aller fleste mennesker har hatt en velstandsvekst de siste tiårene som noen knapt kunne forestilt seg. Vår tid er middelalderens utopi. Det virkelige slaraffenland. Vi har det nesten så bra at «Den egentlige krisen er at vi ikke klarer å komme på noe bedre», mener forfatteren.

Så kommer hans drøm. Som altså, som tittelen allerede har avslørt, er Gratis penger til alle, 15 timers arbeidsuke og en verden uten grenser.

For verden er ikke helt perfekt egentlig. For det første er det ikke alle som er blitt med på den fenomenale velstandsveksten. Og selv de av oss som gjorde det? Vel, vi dør av fedme, vi strever med stress og psykiske lidelser, og noen av oss spør oss om det er mening og nytte i jobben vi gjør.

I et samfunn der bare du selv står mellom deg og den fullkomne lykke, er forventningene høye og fallhøyden desto større. Så ja, jeg vil gjerne drømme om noe bedre med deg, Rutger!

Det er mye som er fint i Bregmans bok. La meg begynne med det.

Bokas første del er den beste. Her presenteres tankevekkende og overbevisende analyse av hva fattigdom gjør med folk og hva vi kan gjøre med det. Mye av dette er kjent stoff, som sammenhengene mellom ulikhet i et samfunn og sosiale problemer samme sted, som Wilkinson og Pritchett har vist. Forfatteren kunne også pekt på analyser av at for stor ulikhet hemmer vekst, fra for eksempel IMF og OECD.

Når den mentale båndbredden utvides litt, gjør folk kloke valg.

Mindre kjent er forskningen som presenteres på knapphetslære, som Eldar Shafir ved Princeton University er opptatt av. Shafir bruker begrepet mental båndbredde som illustrasjon på hvordan hjernens kapasitet begrenses når den hele tiden må tenke på om det er nok penger til mat og husleie og hvordan man skal fortelle barna at det ikke blir bursdagsgave eller ferie.

Det blir fullt og dermed mindre plass til langtidsplanlegging og lure valg. Det er tankevekkende og overbevisende. For dermed blir de som har minst, satt ut av stand til å ta gode valg for seg selv og sine barn, og får det enda vanskeligere.

Så nærmer vi oss forfatterens kjepphest: gratis penger er løsningen. Den delen er også ganske overbevisende. For i våre velmente forsøk på å redusere fattigdom og ulikhet, blir vi fanget i mistro til dem vi skal hjelpe og dermed sløser vi bort ressurser på dyre og nytteløse strukturer og insentiver, mener Rutger Bregman. Eller som økonomen Charles Kenny skal ha sagt:

«Hovedgrunnen til at fattige folk er fattige, er at de ikke har nok penger». Banalt kanskje, men sant likevel. Vi burde i mye større grad utstyre dem som mangler penger med nettopp det: penger.

Hvorfor skal vi bruke administrativ kapasitet og ressurser på å behovsprøve, følge opp og kontrollere arbeidsmarkedstiltak og opplæring og stadige krav til å bevise hvor syk og trengende man er når erfaringer gang på gang har vist at folk trenger penger? Og forvalter dem lurt når de får dem?

Boka viser en rekke eksempler på at det er effektivt og slett ikke så risikabelt som mange vil tro å sørge for at folk har penger. Når den mentale båndbredden utvides litt, gjør folk kloke valg.

Mange forsøk, i mange deler av verden, tyder på nettopp det: Å utstyre alle mennesker med en sum penger, reduserer fattigdom, reduserer de administrative kostnadene, reduserer samfunnskostnader som følger av fattigdom, og hjelper frem lure valg som for eksempel mer utdanning og gode investeringer. Boka gir oss ingen eksempler på det motsatte, så da kan vi jo velge å tolke det som at de ikke finnes? La oss i hvert fall anta det.

Vi forbruker mer enn jorda kan tåle

For Bregman tar for seg motargumentene (folk vil bli late, få for mange barn, og jobbe mindre hvis de får gratis penger) og viser en rekke eksempler på det motsatte. Selv Nixon var på nippet til å innføre en universell basisinntekt, minner han om. Men ble skremt fra det hele i siste liten av nervøse og mistenksomme rådgivere utstyrt med metodisk svake og misvisende studier som viste at folk ble late og jobbet mindre. Dermed kunne Ronald Reagan senere si at «på sekstitallet førte vi krig mot fattigdom. Og tapte.»

Hva kan vi lære av dette? Jo, det er uheldig for hele samfunnet når ressursene er ulikt fordelt, og bedre privatøkonomi også blant dem som har minst, er god samfunnsøkonomi. Så langt er jeg med.

Det neste og nest mest interessante sporet i boka, er forholdet mellom forbruk og fritid. I 1930 spådde økonomen John Maynard Keynes at hans barnebarn antakelig ville leve i en tid med fritid og overflod, takket være teknologiske framskritt.

Han var ikke alene om slike forventninger. En stund skaffet jo også teknologiske framskritt oss mer fritid. Kortere arbeidsuke, kortere arbeidsdag og lovfestet ferie. Men så stoppet det opp.

Det er med andre ord fullt mulig å holde liv i velferdsstaten selv om nordmenn jobber litt mindre.

Vi forbruker mer enn jorda kan tåle og i Norge jobber vi like mange dager og timer som vi gjorde i 1986 for å få råd til det. Et viktig argument for å jobbe mye, er å mobilisere skatteinntekter til staten som kan betale for en stadig større og bedre velferdsstat. Har vi da råd til å la være?

La oss sjekke hva SSB sier om akkurat det. For vi vet jo at i årene framover vil antallet pensjonister i forhold til yrkesaktive øke. Og oljeinntektene vil falle. Da må vi, alt annet likt, jobbe mer enn i dag for å betale like gode velferdstjenester. Vel og merke hvis forbruksveksten også opprettholdes.

Forskere i SSB har studert muligheten for en gradvis nedtrapping til sekstimersdag frem mot 2060. Altså ikke femten timers uke nå, slik Bregman forfekter, men tretti timers uke om 43 år.

Med en slik forsiktig utvikling kan forbruket likevel doble seg fra dagens nivå, mens skattene må opp tilsvarende femti prosent av summen av husholdningenes inntekter og arbeidsgiveravgiften. Analysen har ikke fordelt en slik skatteøkning på arbeid og kapital, bare illustrert hvor mye den må øke dersom arbeid skulle ta hele skatteøkningen (selv om det er litt usannsynlig).

Jeg er fortsatt ganske begeistret.

Det er med andre ord fullt mulig å holde liv i velferdsstaten selv om nordmenn jobber litt mindre. Hvis vi reduserer forbruket og øker skattene. Er vi villige til det? Kanskje. Men femten timer bare? Da må vi redusere forbruksveksten mer og skatte høyere.

Et ytterligere argument for at vi bør, eller kommer til å, jobbe mindre, er ifølge forfatteren robotene. Her presenteres kjente dilemma, men lite ny analyse. Vil nye jobber oppstå eller får Keynes rett denne gangen? Og hvordan skal de nye arbeidsoppgavene fordeles? Akkurat det siste sier boka lite om.

 

Hittil er likevel Bregman systematisk i sitt prosjekt, og overbeviser om at inntekt kan gjøre mer for velstandsutvikling, fordeling og til og med sparte utgifter enn svært mange andre (og dyre) sosiale tiltak. Universelle ordninger, argumenterer han, er dessuten viktig fordi det er lettere å opprettholde politisk oppslutning om goder alle får ta del i.

God inntekt og universelle velferdsgoder er altså bedre enn behovsprøvde tiltak og matkuponger til de fattige, med andre ord. Jeg er fortsatt ganske begeistret.

Betyr det at søppeltømming er uunnværlig, men banker kan vi klare oss uten?

Men det er omtrent her jeg begynner å bli oppgitt. For de neste kapitlene handler om noe helt annet. Som om det har blitt sent på kvelden og samtalen har sporet av. Allerede i kapittel fem kom det antydninger til digresjoner som ikke helt fører frem. Her kommer et essay om begrensningene i BNP som mål på velstand.

Selv om det nok ikke finnes noe godt alternativ, som forfatteren selv påpeker. Kapittel sju om tullejobber, bankfolk og søppeltømmere, er også underholdende. Det er ikke gitt at samfunnet verdsetter de viktige oppgavene mest, mener Bregman. Sant nok.

Han illustrerer sitt poeng med to fortellinger om to streiker: én blant søppeltømmere i New York i 1968, og én blant bankfolk i Irland i 1970. Den første ble avsluttet etter bare noen dager og søppeltømmerne fikk kravene sine innfridd. Byen klarte seg ikke uten dem og søppelet fløt i gatene. Den andre fikk langt mindre konsekvenser, fordi irene kreativt satte i gang sin egen parallelle finanssektor med en uformell valuta av løfter og garantier, med sikkerhet i den enkeltes attester fra sin lokale pubvert.

Betyr det at søppeltømming er uunnværlig, men banker kan vi klare oss uten? Naturligvis ikke. På sikt ville det alternative finansielle systemet antakelig enten kollapset eller blitt institusjonalisert. Men det er i hvert fall fortellingen om at det nytter å være organisert og stå sammen, og at sosial kapital og tillit har økonomisk verdi.

Skulle vi i Norge innført borgerlønn som man kunne leve av ene og alene?

Kapittelet går videre i å problematisere tullejobbene – jobbene med negativ effekt på vår felles nytte. Lobbyister og reklamefolk er blant dem som får gjennomgå. Kritikken er ikke helt uberettiget. Det er jo ikke sikkert at samfunnets verdsetting av oppgaver – i form av lønn – nødvendigvis et godt mål på de samme jobbenes egentlige nytteverdi.

Og det er sant at absurde bonussystemer i finanssektoren antakelig bidro til finanskrisen for nesten ti år siden. Men vi trenger bankene. Og skal vi forby reklame? Og hvem skal egentlig bestemme hvilke jobber som er meningsfulle? Og på hvilken måte er borgerlønn løsningen på dette?

Det kommer vel an på hva borgerlønn egentlig er. Og hvor mye. I eksempelet Mincome, som er ett av forsøkene som trekkes frem i boka, tilsvarte utbetalingene en årlig inntekt på 19 000 dollar for en familie på fire.

Altså ikke nok til å leve av og langt mindre enn en norsk tarifflønn og til og med uføretrygd. Et mellomlegg mellom det du tjener og det du trenger da. Og på et vis har vi jo borgerlønn i Norge. Alle får noe og de som av ulike grunner blir stående utenfor arbeidslivet – det sørger velferdsstaten for.

Skulle vi i Norge innført borgerlønn som man kunne leve av ene og alene? Det ville i hvert fall bli mye dyrere enn alle forsøkene referert i boka. Eller skal borgerlønn være et supplement til det man allerede tjener? Men er det siste egentlig nødvendig dersom lønnsdannelsen sørger for lønnsutvikling også blant dem som tjener minst?

For ikke å snakke om: hvorfor skulle arbeidsgivere tilstrebe å effektivisere og digitalisere hvis de fikk billig arbeidskraft likevel og kunne skyve regningen videre til staten som uansett dekket inn de levekostnadene lønnsslippen ikke betalte? Og hvorfor akkurat femten timer? Interessant, men ingenting av dette får jeg svar på av Rutger Bregman så langt.

Så kommer et kapittel om bistand og internasjonal politikk. Selv om vi kanskje bruker mye penger på bistand, er tross alt de siste femti årenes samlede bistandsbudsjetter ikke mer enn kostnaden av krigene i Afghanistan og Irak, påpeker forfatteren. Ok.

Men vi vet dessverre ingenting om hvorvidt det har virket, ifølge Bregman. Virkelig? Vi vet jo at tusenårsmålene har vært en kjempesuksess. Vi vet at mye bistand virker og noe virker dårligere. Omtrent som alle politikkområder der komplekse samfunnsspørsmål skal løses og faktiske effekter forsøksvis vurderes.

Boka er et sterkt forsvar for en universell velferdsstat og for kollektiv lønnsdannelse med små forskjeller.

Men ifølge Bregman har nå Esther Duflos forskningsmiljø og tilnærming med randomiserte forsøk, revolusjonert verdens bistand. Det er fint med flere metoder som kan kartlegge og måle effekter av ulike tiltak, men noen revolusjon er det neppe. Kapittelet argumenterer videre for at vi må åpne grensene. Hæ? Her tar Bregman for seg sju påstander som han bruker et lite avsnitt på å avvise hver av dem.

Begrunnelsene for å ikke ha åpne grenser er visstnok at De er terrorister alle sammen, De er kriminelle alle sammen, De kommer til å undergrave samhørigheten i samfunnet, De tar jobbene våre, Billig arbeidskraft fra innvandrere vil tvinge lønningene ned, De er for late til å jobbe og De vil aldri dra tilbake.

Noe av det er åpenbart ikke sant og heller ikke vanlige begrunnelser for grensekontroll. Andre påstander er jo litt sanne, selv om de er forenklet, og selv om de blir iherdig og ensidig avvist i denne boka. På en litt lettvint måte. Kan vi ta imot flere innvandrere? Godt mulig, men da trengs bedre begrunnelser enn disse.

Bør et langsiktig mål være helt åpne grenser? De syv sidene om dette overbeviser i hvert fall ikke meg, da tror jeg i hvert fall det hele måtte vært drøftet grundigere i en egen bok.

Vi er flinke til å få nye fakta til å passe inn i det vi allerede tror på.

Boka er et sterkt forsvar for en universell velferdsstat og for kollektiv lønnsdannelse med små forskjeller. Og man kan ikke klandre en nederlandsk forfatter for ikke å komme med anbefalinger som er tilpasset norske forhold.

Det er mye annet også som er verdt å ta med seg, som at vi nok la være å bruke så mye tid og ressurser på å kontrollere og måle at arbeidsmarkedstiltak og oppfølging fra NAV overholdes, og litt mer på å la folk få hodet over vannet og skape seg en framtid. Og jeg er gjerne med på å tenke nøye gjennom forbruksveksten, både fordi jordas bærekraft krever det og fordi fritid er hyggelig.

Men Bregmans løsning gratis penger er ikke særlig konkret likevel og den blir ikke overbevisende fordi bokas konklusjon er trykket på forsiden.

Jeg innrømmer det gjerne: jeg var skeptisk til boken Utopia for realister. Og som forfatteren selv peker på i siste kapittel: det er vanskelig å overbevise noen, for de fleste klarer å finne fakta som understøtter eget syn.

Mennesker har en tendens til å bli fanget i egne ideer og overbevisninger. Vi er flinke til å få nye fakta til å passe inn i det vi allerede tror på. Faktisk, viser forskere fra Yale, er de smarteste av oss enda flinkere til det.

Det er mulig at både Rutger Bregman og jeg er fanget i våre overbevisninger. Men jeg finner hverken støtte for borgerlønn eller åpne grenser i hans ellers kunnskapsrike bok. Og joda, det er fint å «slå opp vinduene i våre sinn». Men vi trenger vel ikke lukke øynene og hoppe utfor et stup?