Innvandrernes 1. mai

(Teksten ble først publisert i Utrop.no) I dag går mine tanker ikke bare til arbeidere, men også til dem som drømmer om å være arbeidere. Internasjonalt, så vel som i Norge. Til de som gjerne vil jobbe, men som føler at ingen har behov for dem. Blant dem er nyankomme flyktninger, som ønsker å komme i gang med sitt nye liv og stå på egne bein.

Til de som gjerne vil jobbe, men som føler at ingen har behov for dem.

Selv husker jeg hvor glad jeg ble da jeg som flyktning i Norge kunne forlate mottaket og gå inn i arbeidslivet. Jeg gjenvant selvrespekten. Og jeg følte meg som en del av felleskapet.

Innvandrere har ofte et stort behov for å ha en fagforening i ryggen. Ikke bare på 1. mai, men i de daglige kampene for mer anstendige arbeidsforhold.

I integreringssammenheng er arbeid prioritet nummer én. Dette ikke bare fordi flest mulig må bli selvforsørgende, men også fordi arbeid er limet i samfunnet. Arbeidsplassen er kanskje den viktigste arenaen for integrering. Jobben gir innvandrere mulighet til å skape sosiale relasjoner med etniske nordmenn og folk fra andre kulturer. Man lærer dessuten mye om det norske samfunnet via arbeidsplassen, og mange får muligheten til å utvikle seg videre og klatre opp i det sosiale hierarkiet i samfunnet.

 

Sist inn, først ut

For innvandrere er det ikke bare veien inn i arbeidslivet som er vanskelig. Når de først får foten innenfor, er det for svært mange ikke den delen av arbeidslivet majoriteten av arbeidstakerne i et land kjenner til. Det er særlig tre forhold som bekymrer meg.

innvandrere ofte jobber i bransjer med tøffe arbeidsvilkår og er spesielt utsatt for sist inn, først ut-effekten. Det har vi sett tydelig under korona-krisen.

Det ene er at innvandrere ofte jobber i bransjer med tøffe arbeidsvilkår og er spesielt utsatt for sist inn, først ut-effekten. Det har vi sett tydelig under korona-krisen. Tall fra SSB viser tydelig at innvandrere er hardest rammet. Mens 5,5 prosent av personer med innvandrerbakgrunn var registrert helt arbeidsledige ved utgangen av februar, var tallet hele 17,7 prosent en måned senere. I resten av befolkningen økte ledigheten fra 1,7 prosent til 9,1 prosent. I absolutte tall var det en økning fra 26.820 helt ledige blant innvandrere i februar 2020 til 87.200 i mars. Dette er over en tredobling av antallet ledige innvandrere, melder SSB.

 

Etnisk delte jobber

Det andre som bekymrer meg er tendensen til økende segregering i arbeidslivet. I SSB-rapporten «Segregering på arbeidsplassene blant sysselsatte med innvandrerbakgrunn i Norge» fra 2019 kommer det frem at det er sterk økning i virksomheter som kun har sysselsatte med innvandrerbakgrunn. Det er særlig høy innvandrerandel i overnattings- og serveringsvirksomheter. Andelen er høy og stadig økende også i transport, renhold, lagring og i bygge- og anleggsvirksomhet.

Det er sterk økning i virksomheter som kun har sysselsatte med innvandrerbakgrunn.

Det gjør at mange arbeidsinnvandrere ikke får jobbe side om side med nordmenn. Da blir det vanskeligere å føle tilhørighet og å lære det norske språket. Selv når bedriftene er mangfoldige kan segregering manifestere seg internt ved at innvandrere er underrepresentert i ledelse og administrasjon, men overrepresentert «på gulvet». De tar jobbene som nordmenn «ikke vil ha».

 

Færre innvandrere organisert

Det tredje urovekkende trekket ved innvandrere og arbeidslivet er at de har lavere organisasjonsgrad enn befolkningen som helhet. Tidligere var jobbene som var tilgjengelige for folk uten formell utdanning, eksempelvis i industrien, både bedre betalt og preget av høyere organisasjonsgrad enn de jobbene som er tilgjengelige nå, som i hotell, restaurant og bygg- og anleggsbransjen, for å nevne noen. Dessuten har disse arbeidsplassene en annen ting til felles – organisasjonsgraden er lav og fallende.

Innvandrere  har lavere organisasjonsgrad enn befolkningen som helhet.

Innvandrere befinner seg sjeldnere enn etnisk norske nordmenn i en bedrift med tariffavtale. De delene av arbeidslivet som har tøffest vilkår, er også der organiseringen er lavest og betydningen av organisering er størst. Innvandrere har med andre ord et stort behov for å ha en fagforening i ryggen. Ikke bare på 1. mai, men i de daglige kampene mot sosial dumping og for mer anstendige arbeidsforhold. Derfor bør innvandrere organisere seg i større grad.

Tankesmien Agenda samarbeider for tiden med fagforeningen Parat om et prosjekt som tar for seg nettopp dette. Målet er å komme med noen forslag til hva som kan snu trenden.

 

En motvekt til polarisering

Fagbevegelsen kan også spille en viktig rolle for å fremme integrering. Dels gjennom å inkludere innvandrere i sosiale felleskap på arbeidsplassen, og dels gjennom å inkludere dem i det samme rettighetsfelleskapet som den norske modellen representerer.  Fagbevegelsens kamp for bedre vilkår og rettigheter for arbeidsfolk har gitt resultater som ikke bare kommer den enkelte arbeidstaker til gode, men hele samfunnet.

Interessefellesskap på tvers av både sosial og etnisk bakgrunn er noe vi trenger mer enn noensinne som en motvekt mot segregering og splittende verdidebatter. Det er viktig for å fremme et anstendig arbeidsliv og for å styrke demokratiet og limet i samfunnet.

Å rekruttere flere innvandrere til fagforeninger handler også om å inspirere til å bidra.

Å rekruttere flere innvandrere til fagforeninger handler ikke bare om å informere om fagforeningens betydning og fordelene man får, men også å inspirere til å bidra. Inspirere til å være en del av fellesskapet og ta eierskap til resultatene norsk fagbevegelse skaper gjennom sin utrettelige rettighets- og interessekamp. Integreringen er ikke ferdig når man har funnet seg en jobb. Det er avgjørende å få til en integrering innenfor arbeidslivet også.

God 1. mai!

 

Teksten ble først publisert i Utrop.no