Israels moralske kollaps

Jonas Gahr Støre og regjeringen gjorde igjen det rette da statsministeren lørdag kalte Israels krig på Gaza for reint barbari. Ordbokdefinisjonen på dette er «usivilisert tilstand». Og «mangel på kultur». Israel har mistet seg selv og blitt umenneskelig.

Mandag gikk de lenger. Da vedtok Israels nasjonalforsamling å nekte FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger UNRWA adgang til Israel og de okkuperte områdene. En annen ny lov forbyr israelske myndigheter å ha noen om helst kontakt med FN-organisasjonen. Det betyr i praksis at Israel nekter det internasjonale samfunnet å hjelpe de flere millioner desperate palestinerne på Gaza og Vestbredden. Og nå kommer vinteren. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

Det er på høy tid at det internasjonale samfunnet legger bort de diplomatiske kodene og bruker rene ord for hva Israel driver med. Støre gir uttrykk for oppriktig, menneskelig fortvilelse over det han ser for sine blotte øyne. Det er å røske oss ut av vår tiltakende apati. Regjeringens tydelige, fordømmende linje av Israel har vært forbilledlig i ett år nå.

Bildene fra Gaza er skammelige.

Israels framferd på Gaza skriver seg inn i menneskehetens mørkeste kapitler. Dem er det mange av, men i moderne tid er det få som kan måle seg med den moralske kollapsen Israel har lagt for dagen. Den totale forakten for andres liv og for omverdenens dom. Nå undergraver Israel den globale rettsordenen, som naziovergrepene mot jødene tvang fram fra 1945. Internasjonal lov og rett, forsvaret av små folk og nasjoner, står for fall.

Mange titalls tusen er drept og skadet, utallige barn er gjort foreldreløse på Gaza. Omfanget av lidelse er enorm. Et velutviklet, rikt land med enorme ressurser i kamp mot forsvarsløse menn, kvinner og barn. Det er åpenbart skjerpende at ofrene for nazitysklands verste overgrep nå utsetter palestinerne for det samme, et folkemord.

«Aldri mer» var omkvedet etter andre verdenskrig. Den globale konflikten, men også forfølgelsen og utslettelsen av jødene, banet vei for FN som verktøy for at det aldri måtte bli mulig igjen. Nå forbyr den jødiske staten FN å hjelpe Israels ofre. Og det skjer igjen. Mens verden ser på.

Folkemordkonvensjonen var en direkte konsekvens av Nazi-Tysklands utryddelse av jøder og andre grupper. Folkemord er definert som drap, alvorlig skade og annen ødeleggelse rettet mot en gruppe mennesker på grunn av deres tilhørighet til en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, med et formål om helt eller delvis å ødelegge gruppen.

At livsgrunnlaget er borte, er et godt argument hvis du ønsket å flytte på folk.

Den internasjonale domstolen advarte allerede i januar Israel om at de nærmet seg grensen til folkemord og åpnet sak. Israel er i flere omganger pålagt å stanse krigen og slippe humanitær hjelp fram. Det har ikke skjedd. Det ligner for hver dag som går, mer og mer på en systematisk utslettelse av palestinsk liv på Gaza.

Bildene fra Gaza er skammelige. For statsminister Benjamin Netanyahu. For Israel. For alle israelere. For verden som er folkerettslig forpliktet til å gripe inn mot folkemord. Og for alle som blindt har støttet landets farlige strategi etter angrepet 7. oktober. Påstander om selvforsvar er etter ett år med krig blitt absurde. Og stadig flere jøder over hele verden gir nå uttrykk for sin skam, oppgitthet og enorme skuffelse over hva Israel er blitt. Kulturløst. Usivilisert.

Systematisk terroriseres sivile palestinere nord på Gaza, med bomber, vilkårlige angrep på individer og gjennom utsulting. De blir nå tvunget ut av området, ut av sine hjem, liv og historie. Lovene som vil forby humanitær hjelp fra FN, vil gjør det ulevelig ikke å reise.

Forbudet mot UNRWA er helt i tråd med et forslag som nylig ble fremmet av eksgeneraler om å strupe all humanitærhjelp, evakuere alle sivile og drepe resten, for deretter etablere en militær sone i den nordlige tredjedelen av Gaza uten Hamas. De nye lovene vil bidra til det som kan være Israels etterkrigsmål − å etnisk rense og tømme de krigsherjede områdene for folk. Vil Israel gå lenger enn ulovlig okkupasjon, og på sikt la israelske bosettere igjen (de ble trukket ut i 2005) ta over nord i Gaza, slik de har gjort det på Vestbredden?

Hvordan arter denne oppfordringen til frivillig emigrasjon seg i praksis?

I forrige uke samlet israelske bosettere seg til konferanse på grensen til Gaza for å kreve at de palestinske områdene ble åpnet for settlerbevegelsen, for å øke omfanget av staten Israel. Svært ytterliggående stemmer foreslo å skyte «hver eneste én» av dem som ikke flyttet frivillig ut av det nordlige Gaza. Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvi gikk ikke så langt på konferansen, som ble arrangert av Netanyahus Likud-parti. Han ville oppfordre dem til å reise, men innrømmet at han ønsket alle palestinerne ut: «Vi vil tilby dem å flytte til andre land fordi dette tilhører oss».

Hvordan arter denne oppfordringen til frivillig emigrasjon seg i praksis? Bomba sykehus, knust infrastruktur og en framtid i isolasjon uten humanitær hjelp med FN ute. At livsgrunnlaget er borte, er et godt argument hvis du ønsket å flytte på folk. Vi har hørt lignende logikk før når herrefolk har ønsket plass til sin egne.

(Først publisert i Dagsavisen.)