Aleksandr Dugin er ute av sekken. Skjønner lederne våre hva som skjer?
Forrige uke ble USAs nasjonale sikkerhetsstrategi kjent. Dokumentet er som snytt ut av nesa til den russiske fascisten Aleksandr Dugin, som for 11 måneder siden erklærte at Washington og Kreml nå er på linje i alle de viktigste spørsmålene i vår tid. USA og Russland er «anti-woke», sa han da: De står sammen mot skeive, mot feminisme, mot antirasisme og mot demokrati og menneskerettigheter.
Det inkluderer oss i lille Norge. Forstår vi alvoret i den trusselen?
For dem som har hevdet at det er alarmisme å si at fascismen er tilbake, bør USAs sikkerhetsstrategi være en vekkerklokke. Her finner vi de samme tankene om sivilisatorisk forfall som vi finner hos Dugin, den samme troen på en eksistensiell krig mellom jordbunden identitet og globalistisk forfall, og den samme overbevisningen om at det er kulturer og sivilisasjoner, ikke rettsstater og demokratier, som skal legge premissene for hva slags verden vi skal leve i.
Det etnonasjonalistiske og konspirasjonsteoretiske dokumentet maner til en omkamp om hele den regelbaserte ordenen som ble etablert på grunnlag av fascismens militære nederlag i 1945, og til regimeendring i Europa.
Det inkluderer oss i lille Norge. Forstår vi alvoret i den trusselen?
En viktig del av forsvarsarbeidet vårt er å forstå hvilke ideer det er som ligger til grunn for den russisk-amerikanske alliansen.
Kreml planlegger nå å øke finansieringen av statlige medier til et historisk høyt nivå. Hvilken innsats vi kan forvente oss fra USA er uvisst, ettersom mye av trykket vil komme fra privat sektor og menn som Peter Thiel og den heilende oligarken Elon Musk.
Mens ukrainerne utrolig nok klarer å holde et av verdens største militærvesen stangen på slagmarken, måned etter måned etter måned, bidrar vi på vårt frontavsnitt – i det som fremdeles er en informasjonskrig – til å sikre russerne stadig framgang. Det gjør vi dels ved å forholde oss til Russlands erklærte krigsmål som om de på noen som helst måte lar seg forsvare, og dels ved å lukke øynene for de uhyrlige konsekvensene det vil få dersom Russland skulle lykkes å tvinge Ukraina i kne.
Russland har i lang tid ført en hybrid krig mot demokratiene våre, der desinformasjon spiller en nøkkelrolle. Nylig gjennomførte for eksempel det latviske politiet en razzia i Riga, der de blant annet lukket en trollfabrikk som ifølge Europol hadde opprettet 49 millioner falske profiler. I tillegg kommer avsløringen av politikere som er kjøpt og betalt, blant annet i Reform UK – Storbritannias største parti på de siste målingene.
En viktig del av forsvarsarbeidet vårt er å forstå hvilke ideer det er som ligger til grunn for den russisk-amerikanske alliansen. I over 40 år har Russland vært et formidabelt drivhus for den internasjonale fascismen, i form av ideologiproduksjon, finansiering og organisering.
Begrepet «fascisme», som det er så avgjørende at vi har et avklart forhold til, ble i denne optikken helt løsrevet fra sitt historiske opphav.
Vestlige høyreekstremisters forestillinger om Russland som en åndelig og sivilisatorisk motvekt til vestlig dekadanse og forfall, som en LHBTQ+-fri sone og et «hvitt land» med en sterk leder og en åndelig misjon, har lenge blitt kultivert av menn som Dugin og de mange «konservative» og «tradisjonalistene» som har flokket seg rundt ham og den russiske maktvertikalen.
De siste 20 årene har disse «konservative» bevegelsene flere ganger vært vertskap for fascistiske grupper. I 2006 gikk for eksempel konferansen «The Future of the White World» av stabelen i Moskva, med deltakere som Guillaume Faye og tidligere Grand Wizard i Ku Klux Klan, David Duke. Noen måneder seinere ble den fulgt opp av en ny konferanse i Belgia, der mange av de samme deltakerne diskuterte temaet «Kan Europa eksistere uten Russland?»
Alle som har ansett (gårsdagens) USA som hovedfienden, har vært velkomne, enten de hørte til på ytterste venstre eller høyre fløy. Denne rødbrune alliansen har blitt stadig mer sementert de siste årene, blant annet takket være døråpnere som akademikerne Jeffrey Sachs og John J. Mearsheimer. Tankegodset har hatt en tilsynelatende antiimperialistisk tendens, med brodd mot USAs verdenshegemoni. Slik har de klart å lokke med seg mange som tradisjonelt har sognet til venstresiden og til fredsbevegelsene, og som er påfallende blinde for den storrussiske imperialismen.
Det er den samme forvrengte og perverse tanken som ligger til grunn for USAs nye sikkerhetsstrategi.
I Dugins mest kjente bok, «The Foundation of Geopolitics», avviser han alle ideer om universelle menneskerettigheter og demokrati. I deres sted setter han «en virkelighetens verden» preget av konkurranse, krig, bufferstater, innflytelsessfærer og imperier. Disse ideene ble for mange år siden populære blant generalene og sikkerhetsfolkene i Kreml, og gjorde ifølge spinndoktoren Gleb Pavlovskij, som selv opererte i disse kretsenes innerste sirkler, «et enormt inntrykk på folk som aldri leser bøker». Inkludert mennesker med stor påvirkningskraft på russisk politikk.
Begrepet «fascisme», som det er så avgjørende at vi har et avklart forhold til, ble i denne optikken helt løsrevet fra sitt historiske opphav. Den ble tømt for innhold og redusert til eksterne trusler, innbilte eller reelle, mot Russlands interesser. Slik kunne Kreml på én og samme tid hevde å representere den historiske antifascismen og seieren over Nazi-Tyskland i 1945, og samtidig opprette treningsleirer og avholde konferanser som har samlet fascister fra hele verden – deriblant fra Norge.
Skal vi klare det, bør vi lytte til dem som kan mest om dette: Ukrainerne.
Samtidig har Putin klart å forvrenge det historiske minnet dit hen at krigen han nå fører mot ukrainske barnehager, boligblokker og sykehus, ikke bare er en fortsettelse av «den store fedrelandskrigen», men også en krig for å «avnazifisere Ukraina».
Det er den samme forvrengte og perverse tanken som ligger til grunn for USAs nye sikkerhetsstrategi, der de europeiske demokratiene framstilles som antidemokratiske, og der det ikke er Russland, men innvandring, som framstilles som den største trusselen mot vår frihet og sikkerhet.
I månedene som kommer vil vi se en kraftig opptrapping i bruken av slike fiendebilder, og i promoteringen av ytre høyre-aktører som omfavner Dugins verdensbilde. Vi må ruste opp skoler, universiteter og sivilsamfunn til å stå imot, og det haster.
Skal vi klare det, bør vi lytte til dem som kan mest om dette: Ukrainerne. Heldigvis for oss bor mange av dem her. Nå burde vi benytte oss av kunnskapen de besitter, og la dem trene oss i geriljainformasjonskrigføring.
Annonse
Kommentarer