Ja takk, alle deler

Vi bør snarest skille mellom ulikhet og urettferdighet, og rette sinne og pandemi-frustrasjon der den hører hjemme: Oppover mot dem som ikke deltar i «dugnaden», og som benytter anledningen til å kare til seg koronastøtte, mens vi andre krangler om hvem som har det verst og om hvem som burde stoppe å klage mest.

Helt siden pandemiens oppstart for et år siden var noe av det som ergret meg mest, armeen av lokale tante Sofier av alle kjønn, som pekte og kjeftet:

Var det ikke for mange barn sammen på fotballbanen der?

Hvorfor tok ikke hun hensyn med munnbind der?

Pass deg! Du er altfor nær!

De snakket høyt ute og høyt inne på sosiale medier.

Problemet et år etter er at disse tantene har formert seg i et forrykende tempo og holder til i nær sagt alle kommentarfelt som handler om pandemi. Du har ikke sjekket? Jeg har. Det er ikke nødvendigvis å anbefale hvis du sliter med å holde humøret oppe og troen på «raushetens tid».

Pandemipolitikk er også politikk, ikke minst i et valgkampår, og partiene slåss om å tekkes sine egne velgere.

Det slår ikke feil: Noen ungdommer har samlet seg på Vestli: Kan ikke innvandrere i Groruddalen skjerpe seg og tenke på oss andre som ikke får reist på hytta! Noen voksne savner hytta si sårt: Kan ikke bortskjemte voksne med hytte slutte å klage og tenke på fattige ungdommer i Gamle Oslo! Smitten øker i Oslo: Kan ikke Oslofolk skjerpe seg og tenke på alle oss på bygda med sju smittetilfeller som må stenge alt fordi dere ikke gidder å følge regler!

Smitten øker på arbeidsplassene: Kan ikke polakkene skjerpe seg og holde karantene sånn at resten av oss snart kan gå på restaurant! Toppidretten får trene: Kan ikke toppidretten slutte å trene så ungdommen i Groruddalen kan gå på skole!

Men denne leken, der vi peker på hverandre og latterliggjør andres lengsler, savn eller sorger, tjener ikke andre enn dem som sitter med makt, ikke minst dagens regjering. Jo mer folk skylder på hverandre og slår fast at den eller den gruppen ikke trenger verken monetær eller moralsk støtte, jo mer spillerom har myndighetene til å gjøre akkurat dette: Velge ut, skyve ut, støtte den ene og ikke den andre. Var ikke det vi ønsket, liksom?

Midt imellom er en gruppe konspirasjonsentusiaster, som mener begge parter lures trill rundt.

Pandemipolitikk er også politikk, ikke minst i et valgkampår, og partiene slåss om å tekkes sine egne velgere.

Ulikhet er bra.

Urettferdighet er ikke bra.

Vi skal ikke ha forståelse for dem som utnytter pandemien for egen gevinst, som har sms-kontakter langt inn i statsapparatet og tillater seg fordeler, penger og profitt. Vi skal føle avsky over at det i et kriseår ikke tas ansvar hos dem som har mest, og som likevel har hovmod nok til å tillate seg økte lederlønninger i delvis statseide DNB (13 millioner) og medlemseide Coop (11 millioner). Vi kan også rase over markedsvendingen i Obos, i en tid der boligmarkedet i byene går amok, og der Obos en gang skulle være en motsats til dette markedet.

Vi skal heller ikke akseptere at lærere i Oslo ikke har fått en felles avtale med Utdanningsetaten om overtidsarbeid under pandemien, eller at ungdom landet over knapt har fått en krisepakke eller hjelpeordning overhode. Det er også hårreisende at amerikanske hedgefond får koronastøtte fra den norske staten, mens en endeløs rekke små gründere i uteliv, restaurant, kafé og kunst, knapt får en krone og ser livsverket gå i grus.

En studie fra Kings College i London i fjor høst viste av pandemien hadde ført til mye sinne og krangling, og i noen tilfeller ført til at familiemedlemmer og venner ikke lenger snakker sammen. Skillet går der, som her, mellom dem som er mest redde for viruset og sykdom på en side, og dem som er mest redde for konsekvensene av nedstengingen på den andre. Midt imellom er en gruppe konspirasjonsentusiaster, som mener begge parter lures trill rundt.

Fordi vi er ulike, og lever ulike liv, kan ulike dråper få ulike begre til å renne over for oss.

Over halvparten av deltakerne i studien melder om at de hadde vært sinte på andre som følge av hvordan de oppførte seg under pandemien. Over 60 prosent meldte om mer angst, depresjon og stress på grunn av pandemien. En fjerdedel hadde vært i reell krangel med nære venner eller familie om pandemioppførsel.

En av 12 snakker ikke lenger med en venn eller et familiemedlem på grunn av pandemikrangel. En av fem har konfrontert en fremmed for ikke å holde normert avstand. En av 12 har konfrontert noen som ikke bruker munnbind. Blant dem som tror at hele pandemien er en konspirasjon, har 20 prosent konfrontert folk som bruker munnbind. Og da får man også dette: En av 11 rapporterer at de har fått kjeft fra noen for å følge koronaregler.

Særlig var det unge folk, som har møtt økonomiske utfordringer, og samtidig være mer utenfor hjemmet, som meldte at de var sintere enn vanlig, og som havnet i konflikt med andre. Forskerne beskriver hvordan urettferdighet blant folk forsterkes i en krise, og med det spenninger mellom folk. Løsningen på dette: Statlig støtte til dem som rammes hardest.

Derfor. Hvis staten støtter ungdommen på Oslo Øst, for eksempel ved å la dem få åpne ungdomsklubber, treningssentre, og motta ulike stipender og ferieordninger først, så er større sjanse for at både de og vi ville vise mer forståelse for hyttefolkets lengsel.

Det er ikke hyttekos som er problemet her.

Fordi vi er ulike, og lever ulike liv, kan ulike dråper få ulike begre til å renne over for oss. Men, hvis det ikke er naturlig for deg å latterliggjøre barnet ditt som gråter fordi musikalen de hadde øvd til på kulturskolen ble avlyst – igjen, eller å håne en venninne som sårt savner familien i Sverige, så foreslår jeg at du også lar være å gjøre det samme i kommentarfelt. Vi vet aldri hva dråpen er for en annen, men vi har alle vårt under pandemien, og vi har alle glass som er faretruende fulle av frustrasjon.

La oss sende kritikken og latterliggjøringen dit den hører hjemme: Mot ledere i stat og næringsliv som har hovmod til å tjene seg søkkrike mens NAV kneler. Mot koronastøtte som rammer de rikeste mest. Mot forsøk på splitt og hersk, mot forsøk på å bruke koronapandemien som en brekkstang mot å privatisere mer, innføre markedsløsninger mer, redusere velferdsstat mer, berike de rikeste mer. Det er ikke hyttekos som er problemet her.

(Teksten er tidligere publisert i Dagsavisen, 19. mars 2021)