Jeg kjenner altfor mange streikebrytere

Det startet i et lite tettsted i Fauske i Nordland på 1900-tallet. 1300 mennesker nektet å utstyre seg med et «sikkerhetskontrollmerke» de mente var et slavemerke, og gikk til kamp mot slaveri mellom fjell og isbreer i tettstedet Sulitjelma. Den harde kampen la grunnlaget for det som hele vårt velferdssamfunn er tuftet på i dag: Trepartsamarbeidet.

Regissør Nils Gaup mener den norske modellen er i ferd med å råtne på rot, nå 115 år senere. «Hvis markedet skal få så mye mer å si enn i dag, er vi inne i en amerikansk modell, som fungerer som et diktatur. I USA bestemmer jo markedet alt», sier Gaup til NTB. Det er harde ord. Men kanskje må slike harde ord til.

Uten opprøret i Sulitjelma, hadde vi alle vært hverandres fiender, mens vi mottok luselønn.

Under 50 prosent av norske arbeidstakere er organiserte i dag. Organisasjonsgraden i offentlig sektor ligger rundt 80 prosent, mens privat sektor ikke har flere enn 38 prosent organiserte arbeidstakere. Tallene blir enda verre når det kommer til varehandel, bygg, renhold og service. Det er også i de lavest lønte yrkene innen privat sektor lønna ikke har økt i forhold til prisvekst på nærmere 15 år. Færre og færre unge er organiserte.

Andre leser også: Streik mot slavemerket.

Jeg kjenner altfor mange streikebrytere og gratispassasjerer i arbeidslivet. Gratispassasjerer som kan fortelle at sjefen deres betaler det samme som hovedavtalen sier, mens man gang på gang er nødt til å forklare at uten hovedavtalen så hadde ikke sjefene til gratispassasjerene betalt den summen, og at en tariffavtale er mye mer enn en anstendig lønn. Det handler om medbestemmelse, om turnuslister, om retten til fri og ferie, om arbeidstøy og annet som arbeidsgiver er pliktig å dekke for arbeidstaker. Det handler om at du skal ha en hånd på rattet i arbeidslivet ditt.

Det er nettopp uten slike tariffavtaler med sterke klubber og tillitsvalgte at rasisme, seksuell trakassering og hets mot skeive kan foregå. En sterk klubb skal skoleres i disse temaene, kunne motvirke diskriminering av alle slag, og skape tillit på arbeidsplassen. Den sikkerheten kommer ikke av seg selv.

Det er mange i Norge, over 100 år senere, som ikke vet om sine lenker.

Uten opprøret i Sulitjelma, hadde vi alle vært hverandres fiender, mens vi mottok luselønn.

«De som ikke beveger seg, legger ikke merke til lenkene sine», skrev den polske økonomen, filosofen og sosialisten Rosa Luxemburg i boka «The accumulation of capital» fra fengsel i 1912.

Det er mange i Norge, over 100 år senere, som ikke vet om sine lenker. De lokkes inn i «trainee-stillinger». De sier ja til 0-timers-kontrakter, 28 prosent-stillinger og innleie som enkeltpersonforetak, som sparker dem ned til en egen bunnliga i møte med rettigheter i velferdsstaten.

«Du skal være jævlig glad for at du i det hele tatt har en jobb», er svaret fra gruveeieren, når Konrad, hovedpersonen i «Sulis 1907», forteller at han ikke fikk riktig lønn utbetalt.

Et Google-søk på «cowboy-bransje» i 2023 gir 78.000 treff. Men du trenger verken cowboyhatt eller pistol for å være cowboy.

Hos sportskjeden XXL ble det avdekket Western-stemning i 2019 : Et konkurransepreget arbeidsmiljø med armhevinger som straff om man tapte salgskonkurranser, og ansatte som kjente på ubehag og ukultur. Sjefen selv dro på løvejakt i Afrika.

Du kan bli utnyttet på et kontor fylt til randen av gullranker og monstera-planter også.

Elektrokjeden Elkjøp ville kvitte seg med «kostbare» ansatte i 100 prosent-stillinger som hadde jobbet lenge, og tilbydde dem 3000 kroner for å slutte.

Sveiseren Adrian Dumitrescu var en aktiv og dyktig tillitsvalgt, organiserte rumenske kollegaer og sørget for tariffavtale i bedriften han jobbet. Han ble sagt opp. Fellesforbundet gikk rettens vei, og fikk medhold i 2021. Oppsigelsen var feil og usaklig. Han fikk både oppreising og erstatning.

Ansatte på nettbutikken Zalandos lager doper seg med tramadol for å takle den høye arbeidsbelastningen. Nettbutikker lokker forbrukere med gratis transport, og dette går utover sjåfører, som kan måtte ende med å kjøre på norske veier uten nødvendig utstyr, som skaper utrygge veier for alle.

Nettopp derfor er «Sulis 1907» så viktig. Fordi den handler om oss. Alle må ikke jobbe i en gruve for å bli utnyttet. Du kan bli utnyttet på et kontor fylt til randen av gullranker og monstera-planter også. Så lenge du ikke har en tariffavtale, en tillitsvalgt, og må by på vakter, eller bli oppringt en time før du må dra på jobb, er du ikke fri.

Regissør Gaup har rett. Den norske modellen råtner på rot, om vi ikke beskytter den.

Den flere måneder lange streiken hos restauranten Olivia i Hegdehaugsveien tidligere i år, viste eiere som virkelig ikke hadde skjønt hva den norske modellen er tuftet på. «Rosa-streiken» blant de innleide syklistene i Foodora snudde delingsøkonomien på hodet, og sørget for faste jobber og tariffavtale etter mange måneder med streik. Men delingsøkonomien, som gjør arbeidere til egen lykkes smed i møte med fri konkurranse, har fortsatt vind i seilene her til lands.

Regissør Gaup har rett. Den norske modellen råtner på rot, om vi ikke beskytter den. Derfor må «Sulis 1907» bli pensum i grunnskolen i Norge. Og muligens i arbeidslivet også. Det er nemlig de unge voksne uorganiserte som har godt av å se den. Og bedriftseiere. Med andre ord: Den er pensum for oss alle.

I dag blir vi irriterte på streikebrytere. Det er greit å minne om at i 1907 hadde de fått juling – med god grunn.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 4. oktober 2023.