Folkens, jeg har løsningen på ressursmangelen i helsevesenet: Kast de pokkers skjemaene.
Det traff meg på en allerede dårlig dag, det må jeg innrømme. Det var søndag og jeg hadde nettopp grått mine frustrerte tårer over hvor mye jeg hadde å gjøre og hvordan jeg alltid lå bakpå «med alt!». Som mamma til et barn med store funksjonsnedsettelser har jeg alltid mer å gjøre enn det finnes timer i døgnet.
Så kom jeg på den innkallingen. Datteren min skal utredes ved et annet sykehus enn der hun vanligvis følges opp. Innkallingen kom for en ukes tid siden, det var en tykk konvolutt med mange ark. Jeg hadde merket meg datoen for innleggelse, ikke så lenge til, det var bra. Så la jeg den til side, men kom på den denne søndagen hvor jeg altså var i «argh, alt jeg skulle ha gjort men aldri får tid til»-modus. Jeg tok fram brevet fra sykehuset.
Dette er ikke bare til ulempe for både pasienter og behandlere – det kan også være livsfarlig.
Dette er det jeg har lært gjennom åtte år som pårørende til et barn med multifunksjonshemming og behov for oppfølging fra svært mange ulike instanser i helse-Norge: Ingenting henger sammen.
Sykehuset vi hører til og det sykehuset hun skal utredes ved, tilhører samme helseforetak. Men de har ikke journalsystemer som snakker sammen. Derfor har de ikke tilgang til hverandres informasjon. Dette er ikke bare til ulempe for både pasienter og behandlere – det kan også være livsfarlig fordi vesentlig informasjon ikke når fram.
Ofte har jeg inntrykk av at sykehusets egen informasjon ikke er så veldig tilgjengelig heller, for jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fortalt min datters livshistorie, med alvorlig sykdom og et utall medfølgende diagnoser til forskjellige leger og sykepleiere på samme sykehus.
Det er så mye som skal dokumenteres i denne velferdsstaten, så mange skjemaer som skal fylles ut.
Kanskje har de ikke tid til å lese i journalen hennes. Kanskje tenker de (og intensjonen er i så fall god) at det er en fin måte å bli kjent med oss på. Uansett, jeg er lei. Lei av å si de samme tingene om og om igjen. Lei av å bli minnet på at nei, datteren min kan ikke sitte eller stå eller gå eller spise selv eller se eller bruke toalettet eller leke. Ja, hun trenger hjelp til absolutt alt, og det er en sorg.
Mange ganger møtes vi av instanser i dette enorme systemet som stiller spørsmål som hadde vært helt unødvendige, hadde de bare lest seg bittelitt opp. Når vi kommer til røntgenundersøkelse der min rullestolsittende datter blir bedt om å stå, lurer jeg på om de i det hele tatt har kalt inn riktig pasient.
Det å oppgi informasjon som burde ha vært kjent fra før – som er kjent – er utmattende, tidkrevende og en mental belastning.
Det var nok derfor skjemaet fra sykehuset traff meg så hardt.
For det er så mye. Det er så mye som skal dokumenteres i denne velferdsstaten, så mange skjemaer som skal fylles ut.
Egentlig er jeg en pliktoppfyllende flink pike som gjør som hun får beskjed om.
Og nå satt jeg der en søndag mens ungene var henvist til sine respektive skjermer og skulle fylle ut enda et skjema fullt av spørsmål om datteren min som sykehuset allerede har svar på. Hun har vært der før. Men det tok ikke dette skjemaet hensyn til.
Les også: Det er neppe slik velferdsstaten opprinnelig var ment å fungere.
Egentlig er jeg en pliktoppfyllende flink pike som gjør som hun får beskjed om. Derfor pleier jeg å fylle ut opplysningene med relativt stor flid. For jeg vet at kompliserte journalsystemer og mangelen på gode digitale løsninger er noe som preger hele helsevesenet. Og jeg vet at det ikke er vedkommende som har puttet dette helvetes skjemaet i konvolutten sammen med innkallingsbrevet sin feil. Det er ingen som vil meg vondt.
Men akkurat der og da, på den søndagen som jeg mye heller skulle tilbragt sammen med datteren min enn med det skjemaet som handlet om henne, klikket det for meg. Jeg nektet – jeg nekter! – å fylle det ut. I stedet skrev jeg, med litt færre ord og noen flere utropstegn enn i denne teksten hvorfor dette skjemaet er alt som er galt med den manglende kommunikasjonen og samhandlingen i helsevesenet.
Jeg er overbevist om at det er store ressurser å spare.
Jeg har hørt fra flere som forteller at de har sluttet å fylle ut slike skjemaer – «det er ingen som leser eller etterlyser dem uansett», som en skrev. Og da kan man jo virkelig lure på hvem disse skjemaene er til for.
På litt lengre sikt må det være mulig å lage en digital løsning der all informasjon ligger tilgjengelig, og der den som trenger informasjonen kan be om tilgang. Det er mulig den beryktede Helseplattformen skulle være denne løsningen, men den er det vel ikke så mange som er kjempeimponert over.
På kort sikt foreslår jeg at sykehusene lærer seg å kun be om informasjon de ikke allerede har. Og da kan de gjerne kaste unødvendige papirskjemaer og heller ta en telefon. Jeg er overbevist om at det er store ressurser å spare. Både for helsevesenet, som trenger det, men også for oss foreldre som har nok av andre ting å bruke tiden vår på.
Kommentarer