Jekk deg ned!

Når «jekk deg ned» er det som formidles hver dag til minoritetsguttene, må vi ta innover oss at det er selve systemet som skaper utenforskapet.

Jeg kan huske det, helt fra tidlig på 1990-tallet, da jeg var en ung gutt på barneskolen. Jeg var en av de som skulle jekkes ned. Lærere og skoleledelsen visste ikke hvordan de skulle snakke til meg. De var aggressive i retorikk og væremåte. Dette førte til at jeg utviklet et rebelsk forhold til autoriteter, lærere og skoleledelsen, men også mot ungdom med majoritetsbakgrunn.

Jeg fikk etterhvert avsky for det som kunne oppfattes som «rasemessig hvit overlegenhet» av en ung minoritet. Jeg omgikk de som var lik meg på ungdomsskolen, de som var minoriteter selv, de som hadde kjent rasismen og fordommene på kroppen. Det føltes som om det var oss mot dem. Det kan fortsatt føles litt slik.

Vi kan ikke vende det døve øret til spørsmålene som runger høyt etter helgen: Hvorfor er hvite europeiske liv så mye mer verdt? Hva er det som gjør at verdenslederne kondolerer i hopetall for Frankrikes folk, men ikke for Libanons? Hva er det som gjør at en global aktør som Facebook gjør forskjell på ofre i Europa og Midtøsten?

Mediene er i utakt med massene de skriver til.

Mine sosiale medier er preget av venner og bekjentes frustrasjon. Dette er folk med høy utdanning, fast jobb, og stor sympati for franskmenn, men enda større sympati for hele menneskeheten, uavhengig av nasjonal eller religiøs tilhørighet. De ser det ensidige mediefokuset. De er frustrert fordi journalister og folk i det offentlige ordskiftet bruker tid på å forsvare denne skjeve nyhetsdekningen, i stedet for å jevne den ut og forplikte seg til det som etterlyses.

Mediene er i utakt med massene de skriver til. Spesielt interessant er det å se at de sjelden når ut til andre enn sine egne journalistvenner, og aldri til de som virkelig er oppgitt (minoritetene). Det avsløres ved å ta en nærmere titt på hvem som «liker» det de skriver på sosiale medier. Kjære media-Norge: Ikke gå i forsvarsmodus og si at det også ble rapportert om terroristangrepet i Beirut. Det var ikke å finne bak overskriftene. Selvkritikk er ikke norske mediers sterkeste side.

Hvordan kan norske medier styrkes når det befinner seg en intern konsensus i redaksjonene? Kritikken ser alltid ut til å komme utenfra, sjelden ser du en journalist vise skuffelse overfor sin egen arbeidsplass. Frustrasjonen blant massene får sitt utløp andre steder, for eksempel på sosiale medier, i debatter med venner og beslutningstakere. Men det finnes også en frustrasjon som aldri får utløp i det norske samfunnet.

Jeg nektet å ta høyere utdanning.

Jeg holdt mine uheldige erfaringer med stigmatisering, rasisme og diskriminering for meg selv, helt gjennom videregående skole. Det førte også til at jeg ville finne min egen vei i arbeidslivet. Jeg nektet å ta høyere utdanning, jeg ville ikke ta del i samfunnet. Jeg var tryggere i mine omgivelser, med «mine egne».

Rett før helgen, før de grusomme terrorangrepene i Paris, ble jeg konfrontert med denne fortiden. En forskningsartikkel snakket om meg. En doktoravhandling i sosialantropologi, utført av Monika Rosten, handler om Furusets ungdommer, lønnet og frivillig ungdomsarbeid og kjønnsroller:

«‒ Bydelsadministrasjonen og fritidssektorens forståelse av ungdommenes utfordringer var at det handlet om mangel på ungdomstilbud, men også mye om kultur og religion. Inntrykket var at foreldre med bakgrunn fra land som Pakistan og Tyrkia ga sønnene frie tøyler, mens jentene ikke fikk lov til å være så mye ute.

Ti år og en doktoravhandling senere mener Rosten at denne tilnærmingen var med og forsterket det hun forstår som karikerte kjønnsrollemønster på Furuset. Her er guttene bråkmakere, og jentene flinke.

‒ Jentene blir løfta opp og heiet frem hele tiden, fordi man tenker at man må korrigere det skeive kjønnsrollemønsteret de har med hjemmefra. Minoritetsguttene derimot skal man helst jekke ned, de føler seg ofte avvist.

Resultatet er at jentene går hele løpet til mastergrad, og har muligheten til å oppnå middelklassestatus og sikker inntekt. Mens mange av guttene fortsatt henger på Furusetsenteret.

‒ Alle er så bekymra for de muslimske jentene som må lære seg å være jenter på en annen måte. Men se dere rundt da! Det er guttene som sliter».

Faktisk var den ene søsteren min utvilsomt tøffere enn meg.

Var det dette de trodde om meg? Det slo meg at man trodde at mine søstre var undertrykket, og jeg en fri fugl. Sannheten var at vi var alle like for mine foreldre. Faktisk var den ene søsteren min utvilsomt tøffere enn meg i tenårene, hun hadde et skall det var umulig å knekke.

Joda, det er sant, det finnes slik ukultur blant minoriteter, men jeg og mine søstre er ganske sikre på at foreldrene våre i liten grad hadde kulturelt etterslep med seg fra hjemlandet. Den fastlåste myten om at alle minoritetsforeldre er en gjeng med kjønnsdiskriminerende idioter, har slått sprekker rett foran øynene på meg, mange ganger. Slik generalisering hjelper verken pedagoger, ungdomsarbeidere eller minoritetsungdommen.

VG-kommentator Shazia Sarwar erkjente problematikken tidligere i år:

«Som «innvandrerkvinne» har det vært lett for meg å få jobb. Nå må det bli slutt på den doble diskrimineringen av «innvandrermenn». Mine brødre, innvandrermenn, eller sønnene deres – er ikke like heldige. Jeg har observert det lenge – og nå bekrefter også forskere. Jeg har en fordel i arbeidslivet, bare i kraft av å være en «innvandrerkvinne».

De ga meg troen igjen, på meg selv og på systemet.

Etter hvert som livet fortsatte, møtte jeg på Ola og Kari Nordmann. Ikke dem du møter i kommentarfeltene på Dagbladet, men de som ser forbi hudfarge og religion, de som ser mennesket, de som er i flertall. De ga meg troen igjen, på meg selv og på systemet. En femårig utdanning senere, og som aktiv samfunnsdeltager i dag, ser jeg at det trengs ressurser for å kvitte seg med hatet til samfunnet man lever i. Når jeg nå føler at mediene gjør en dårlig jobb, vet jeg at jeg kan endre på dette ved å selv delta, ved å bruke min stemme.

Mange spør seg hvordan unge menn radikaliseres. Jeg ser det  – i tekstene til Magdi og Chirag, de har kjent det på kroppen de også. Jeg ser det i deres seneste låter. Jeg ser det på Abubakar Hussain, når han hashtagger og skriver bok om «hvis jeg var hvit».  De kunne like godt bli radikaliserte, det kunne jeg også. I dag representerer vi derimot en slags rebelskhet satt i system. Ufordøyelig ærlige for enkelte, den blotte sannhet for andre. Åpen for kritikk og uenighet, men vi er ressurssterke, vi har blitt gitt muligheter, og vi har skapt dem selv. Men hva med de som jekkes så langt ned at de aldri finner veien opp igjen? De faller utenfor.

I to år har den norsk-pakistanske regissøren Deeyah Khan forsøkt å grave i hva som gjør at unge menn i Vesten slutter seg til den voldelige ekstremistgruppa IS. Hun sier hun fant den menneskelige siden bak radikalisering som hun lette etter. Rasisme og eksklusjon fra samfunnet rundt seg, er det hun trekker frem som en hovedårsak. Deeyah Khan gir også mediene en del av ansvaret. Da hun tok en kikk i bladhyllen på Narvesen, så hun bare hvite ansikter på forsidene av de norske motebladene.

Store forskjeller splitter samfunn.

Hun gjentar med andre ord ekkoene fra massene: Gi oss en balansert og nøytral dekning. Anerkjenn oss og gi oss et ansikt. Om medie-Norges skjeve dekning er et resultat av økonomiske begrensinger og tynn bemanning, er det ikke da myndighetenes ansvar å styrke disse ressursene, slik at de får tatt sitt ansvar på en skikkelig måte?

I Frankrike sier de det høyt, fremmedgjøring av franske muslimer gjør radikalisering uunngåelig. Hvis vi skal stoppe fremmedkrigerne, må vi til roten av problemet. Store forskjeller splitter samfunn. Om økt innvandring og større etniske forskjeller skal lykkes, må vi se på deres barn som “våre barn”, sier Robert Putnam.

Vi kan ikke stille oss ukritisk til holdninger som er blitt formidlet av pedagoger og ungdomsarbeidere. Selv lærere har havnet i konflikt med elever på grunn av krenkende ytringer om islam og muslimer. Hvor er de politiske tiltakene som utfordrer holdninger blant lærerne i skolesystemet? Hvor er dialogen mellom myndighetene og en sosialantropolog som Monika Rosten for å finne løsninger?

Regjeringen har valgt å legge lokk på den viktigste debatten. Noen få private organisasjoner har fått jobben med å rydde opp. Selv PST stiller seg uforstående til slik praksis. Noe av ansvaret er skjøvet over på kommunene. Nasjonens sikkerhet er regjeringens ansvar. Vi trenger noe som kvalitetssikrer kommunikasjonen til minoriteter i ungdom- og videregående skoler. Vi trenger det nå, før flere «jekkes ned», helt til Syria.