Joda, det handler om økonomi

Det er ikke sikkert at den sittende presidenten vil akseptere et valgnederlag. Folk er bevæpnet. Begge sider vil gå til gatene om de ikke vinner. Neida, vi snakker ikke om et krigsherjet land i Afrika. Vi snakker om USA. Hvordan i alle dager kom vi hit?

Det er minst like mange forklaringer på det som det er USA-eksperter i alle kanaler. Det handler om valgsystemet, om præriehistorien, om religion, om en mann og hans rifle, om forvitring av tradisjonelle verdier og om nostalgi. Det er interessante analyser alt sammen. Men mest av alt handler det om økonomi. Både når vi skal forstå hva folk stemmer og hvordan de har det. Har du jobb, trygghet og tro på framtida, eller har du ikke?

Om vi nå skulle unngå både gjenvalgt Trump og borgerkrig, så er det likevel en hel del å rydde opp i

Kaoset vi befinner oss i, ble ikke skapt av Trump. Det er sant at hans tragiske kapittel i amerikansk historie har mange forklaringer. Men det ville neppe skjedd om ikke de økonomiske forskjellene i USA hadde fått vokse seg så enorme som de faktisk har. Og om vi nå skulle unngå både gjenvalgt Trump og borgerkrig, så er det likevel en hel del å rydde opp i.

For det er lite å juble over i amerikansk økonomi. I 2016 vant Donald Trump over Hillary Clinton i en rekke tradisjonelt demokratiske områder, gamle industrisamfunn der jobbene har blitt færre og levekårene dårligere over flere tiår. De som bor der, lever på nedsiden av enorme økonomiske forskjeller som er i ferd med å rive det forjettede landet i filler. Legger du kartet over hvor Trump vant, og kartet over hvor jobber har kommet og gått tapt, oppå hverandre, vil du se at de er nesten identiske. Mange var skuffet, og følte lite tilhørighet og tillit til politikere som over flere tiår har gjort lite for å sikre dem trygge og gode liv. De omsatte sin skuffelse i valget av Donald Trump. Og de lever ikke særlig gode liv.

Det er lite å juble over i amerikansk økonomi

Det er mange som har grunn til å være skuffet, faktisk hele middelklassen. Over flere tiår har inntektene i USA både vokst langsommere og blitt stadig mer konsentrert i toppen. I 1970 tjente tredelen av amerikanere med middels økonomi 60 prosent av all inntekt, i 2018 var deres andel krympet til 40 prosent. Den rikeste tredelen økte sin andel fra 30 til nærmere 50 prosent i samme periode. Selv blant de rike er det de aller rikeste som stikker av med mest. Velstandsveksten er høyere jo høyere opp i inntekt du kommer, og den rikeste prosenten eier tretti prosent av all formue – mer enn hele middelklassen. De tre første årene etter finanskrisen gikk 91 prosent av inntektsveksten til den rikeste prosenten i samfunnet.

Det har ikke akkurat blitt bedre de siste månedene. Man kunne kanskje sett for seg at en pandemi ville ramme alle likt, rik som fattig. Men slik ble det heller ikke. Tvert imot er Covid-19 den økonomiske krisen som har rammet skjevest i amerikansk historie, viste nylig en analyse utført av Washington Post. Det er de dårlig betalte jobbene, som ikke lar seg gjøre på hjemmekontoret, som utraderes. Mellom 6 og 8 millioner amerikanere har havnet i dyp fattigdom bare de siste månedene. De kan ikke betale regninger, og må droppe måltider for å spare penger. Pandemien rammet så ulikt fordi forskjellene i lønninger og levekår allerede var så store, og sikkerhetsnettet så lite.

Pandemien rammet så ulikt fordi forskjellene i lønninger og levekår allerede var så store, og sikkerhetsnettet så lite

Nesten halvparten av alle amerikanere jobber i lavtlønnsyrker. Med en sånn jobb kan du ikke betale regningene dine. Da må du ha en jobb til. Minstelønnen i USA, korrigert for prisveksten, er lavere i dag (7,25 dollar i timen) enn for 45 år siden (9,68 dollar i timen), ifølge offisiell statistikk fra det amerikanske arbeidsdepartementet. Mange stater har hevet minstelønnen, uten at ledigheten har økt. Men et forslag om en ny nasjonal minstelønn ble parkert i senatet av republikanerne tidligere i år. En slik lovfesting gir mening i et land som USA, der knapt ti prosent er medlem i en fagforening, og kollektive forhandlinger er lite utbredt.

Lønn som ikke er til å leve av, er jo heller ikke særlig bra for økonomien. Når folk ikke har råd til å kjøpe noe, da svikter etterspørselen, og veksten svekkes ytterligere. Henry Ford skal visstnok ha ment at de ansatte i General Motors måtte ha råd til en T-Ford, ellers ville han mangle et marked for bilene sine. Men det er lenge siden Henry Ford og bilindustriens storhetstid.

De enorme forskjellene forplanter seg videre til neste generasjon. For amerikanerne spleiser ikke lenger på utdanning til egen befolkning. I løpet av det siste tiåret har kostnaden ved høyere utdanning økt med nesten 50 prosent. På de private universitetene er skolepenger på over 300 000 kroner i året ikke uvanlig, mens du slipper unna med 100 000 på et offentlig college. Kostnader til livsopphold kommer i tillegg. Det er selvsagt heller ikke særlig heldig for økonomien. Økonomen Raj Chetty kaller dem The Lost Einsteins, alle de som ikke får en utdanning fordi de mangler penger, og dermed heller ikke får bidra til framtidas oppfinnelser og velstandsvekst.

Er du fattig, bør du ikke bli syk, for det har du ikke råd til. Andelen amerikanere uten noen form for helseforsikring har i flere år gått ned, men nå øker den igjen. Ifølge offisielle tall er nå 8,5 prosent av alle amerikanere uten helseforsikring. Det er sørgelige tilstander, faktisk så sørgelig at man dør av det. Forskerne Angus Deaton og Anne Case har vist at hvite, middelaldrende amerikanere uten utdanning stadig oftere dør av problemer som kunne vært unngått: rus, selvmord, kronisk leversykdom og leversvikt.

Hvordan er det mulig å gjøre så mange feil i økonomisk politikk over så lang tid?

Hvordan er det mulig å gjøre så mange feil i økonomisk politikk over så lang tid? Hvordan kan flertallet stemme frem politikk som bare gagner noen få? For hvor sterkt vi enn misliker ham; det er jo ikke Donald Trump som har skapt de store økonomiske forskjellene. Det er et uføre som begge de store politiske partiene må bære sammen. Dette mysteriet, altså hvorfor flertallet ikke stemmer frem politikk som er bra for de fleste, er et spørsmål mange statsvitere har forsøkt å forstå, ofte med konklusjonen om at det må være andre ting enn økonomi som veier tyngst når folk skal velge sine ledere. Det er det selvfølgelig mye i, men også dette handler i stor grad om penger.

I artikkelen Why Hasn’t Democracy Slowed Rising Inequality? presenterer forskerne Adam Bonica, Nolan McCarty, Keith T. Poole og Howard Rosenthal fem ulike forklaringer på spørsmålet de selv stiller: For det første har den brede aksepten for global kapitalisme og markedskrefter utvisket noe av forskjellen mellom høyre- og venstresiden. Gjennom den kalde krigen, med sosialismen i unåde i den vestlige verden, ble også venstresiden langt mer entusiastiske til en mindre regulert markedsøkonomi. Det gjelder i høyeste grad for demokratene i USA, landet der sosialismen var i største unåde. For det andre har synkende valgdeltakelse blant de fattigste gjort at medianvelgeren er rikere enn medianinnbyggeren. I USA har denne skjevheten over tid blitt forsterket av en lang rekke med hindre for dem som skal stemme, hindre som rammer de fattigste hardest.

For det tredje har inntekten i befolkningen generelt økt og dermed redusert interessen for offentlige inngrep og fordeling. Mange har fått det bedre og mange har forventet at det skulle fortsette slik. For det fjerde bruker de rike i økende grad sine penger på å påvirke makt og politikk. Og for det femte har valgkretser og polarisering forstyrret det politiske bildet og redusert de folkevalgtes behov for å svare for seg overfor flertallet av velgerne.

I boken Kapital og ideologi skriver Thomas Piketty om partiene på venstresiden som forlot sine kjernevelgere og mistet fordelingspolitikken av syne. I mange land er det et mønster der næringslivets høyere lag stemmer på høyresiden, mens de med høyest utdanning stemmer til venstre. Andelen høyt utdannede som tilhører venstresiden, har økt dramatisk siden andre verdenskrig. Dermed har høyresiden og venstresiden fått solid fotfeste i en ressurssterk gruppe hver. Samtidig synker valgdeltakelsen blant de lavest lønte.

Andelen av de rikeste som stemmer på venstresiden har økt, og dermed bestemmer de rikeste mest på venstresiden også, skriver Piketty. Det vil si, de som stemmer til venstre har blitt rikere. På mange måter har fordelingspolitikken dermed blitt offer for sin egen suksess. I USA, der lønnsforskjellene er store, har demokratene i økende grad hentet velgere blant de høyt utdannede. De har økt sine lønninger betydelig mer enn de lavt utdannede. I 1996 hadde flertallet av Bill Clintons velgere ikke gått på college. Tjue år senere hadde flertallet av Hillary Clintons velgere høyere utdanning.

På mange måter har fordelingspolitikken blitt offer for sin egen suksess

Mange flere av venstresidens velgere i etterkrigstiden fikk dessuten sin politiske oppvåkning gjennom likestillingskamp, nedrustning og borgerrettigheter. De er opptatt av verdier og identitet. Det er kampsaker som mange har tjent på, men ikke så mye arbeiderklassen. Slik ble partiene på venstresiden, og kanskje særlig demokratene i USA, altfor dårlige på fordelingspolitikk. For den som har lite og kunne trengt mer fordeling, er det dermed langt fra opplagt å stemme på demokrater, som igjen har mindre å hente på å snakke om fordeling og jobbe for økt minstelønn, sterkere fagforeninger og billigere utdanning.

Vi elsker og hater Amerika. Det må være derfor vi holder oss med så mange USA-eksperter. Nå er USA blitt fortellingen om en økonomisk politikk der det meste ble feil, og i tillegg selvforsterkende. Skjev inntektsutvikling har gjort noen superrike og desimert middelklassen som skulle bære amerikansk økonomi. Raskt økende fattigdom, store lønnsforskjeller, dårlige jobber og underinvestering i helse og utdanning svekker økonomien og øker forskjellene.

Nå er USA blitt fortellingen om en økonomisk politikk der det meste ble feil

Hvis Joe Biden har klart å overbevise nok velgere om at deres utsikter blir bedre med ham som president, kan han vinne valget. Å forene en splittet befolkning og reversere flere tiår med økonomisk politikk, er likevel et større slag.