Joe i 100

Bildene av Joe Biden som ramler i flytrappa, er noe av det vondeste denne våren. Der den 78 år gamle Biden bommer på trinnet. Vel vitende om kameraene som brenner ham i ryggen, prøver han å kompensere for ydmykelsen ved å trippe ungdommelig videre. Det går galt igjen og igjen.

Ikke siden Franklin D. Roosevelts første 100 dager i Det hvite hus i 1933 har USA opplevd maken til politisk virvelvind.

Det kunne vært en illustrasjon på en mann som var for gammel for den enorme jobben han hadde tatt på seg. Men bildet gir feil inntrykk. Ja, Joe Biden er en voksen mann, han er stivere i kropp og framtoning, håret tynt og replikken mangler snerten fra tidligere tider, men viljen til endring tilhører en mann med superkrefter. Ikke siden Franklin D. Roosevelts første 100 dager i Det hvite hus i 1933 har USA opplevd maken til politisk virvelvind. Den gangen fikk landet sin historiske «New Deal». Som ga jobber og håp. Det er også Bidens mål når han vil bruke flere tusen milliarder dollar på å ruste opp og elektrifisere et nedslitt USA. Pengene skal han ta fra de rikeste folka og selskapene.

Biden har sendt samme signal som Roosevelt, som kanskje står igjen som den aller største presidenten av dem alle. Midt i en krise har han vist lederskap og gjenopprettet tilliten til staten, og tatt styring. Han har vist det amerikanske folket at de ikke står aleine, men at de har en mektig stat i ryggen. Etter Trump var det viktig å vise at det er voksne folk i Det hvite hus. Joe Biden har skapt en følelse av balanse og trygghet.

Ifølge Brookings Institute er Biden og hans politikk enda mer splittende enn Trump var.

Biden har sendt samme signal som Roosevelt, som kanskje står igjen som den aller største presidenten av dem alle. Midt i en krise har han vist lederskap og gjenopprettet tilliten til staten, og tatt styring. Han har vist det amerikanske folket at de ikke står aleine, men at de har en mektig stat i ryggen. Etter Trump var det viktig å vise at det er voksne folk i Det hvite hus. Joe Biden har skapt en følelse av balanse og trygghet.

Fredag er det gått 100 dager siden Joe Biden 20. januar ble sverget inn som USAs nye president. Mest av alt feiret de og vi da et farvel med Donald Trump. Det var jobb nummer en for Demokratene å bli kvitt han. Forventningene til Biden var ikke store. Hva kunne en tradisjonell midt-i-veien-politiker egentlig finne på? En hel del skulle det vise seg. Selv de mest progressive kreftene i USA nikker nå anerkjennende. Og de reaksjonære skjelver og roper forvirret ut sine advarsler.

Den republikanske senatoren John Barrasso fra Wyoming setter ord på panikken som er i ferd med å spre seg.

Den republikanske senatoren John Barrasso fra Wyoming setter ord på panikken som er i ferd med å spre seg. I et nyhetsklipp denne uka sa Barrasso at «Biden har overlatt nøklene til Det hvite hus til ytre, ytre venstre fløy av sitt parti. Og dette er folka som er for offentlige programmer og sosialisme».

Det progressive Amerikas største profil, demokraten Alexandria Ocasio-Cortez fra New York, er derimot strålende fornøyd. Hun tilhører kreftene på «ytre, ytre venstre fløy» som trodde Bidens 50 år lange historikk som sentrumspolitiker i Washington ville bety at han ikke ville evne å gjennomføre helt nødvendige reformer. På et folkemøte i forrige uke sa hun at hun var veldig imponert så langt over Biden, og at hans regjering så langt «absolutt hadde overgått alle forventninger de progressive hadde».

Biden har overlatt nøklene til Det hvite hus til ytre, ytre venstre fløy av sitt parti. Og dette er folka som er for offentlige programmer og sosialisme.

USA er en skakkjørt gigant. Trump har påvirket det i veldig liten grad, selv om han gjorde sitt for å sende USA på skråplanet. Det er generasjoner av politikere før han som sitter med ansvaret. Pengekreftene har fått rå. Alle ideer som særlig vi i Norden tar for gitt om fellesskapsløsninger, som en gratis helsetjeneste for alle, er blitt stemplet som kommunisme.

Nå har Joe Biden tatt USA ut på en kurs som fører supermakten lenger til venstre enn de det har vært siden nettopp Roosevelts dager da omfordeling var den nye vinen og skattenivået skjøt i været for samfunnets rikeste. På 1950-tallet var toppskatten på over 90 prosent, og de rikeste i USA betalte 70 prosent i skatt. Så kom Ronald Reagan i 1980, og skattenivået har siden bare sunket og sunket. Og som verdens største økonomi, har USA har tatt verden med seg på ferden.

Biden skal nå snu denne skatteutviklingen, som har skapt større og større forskjeller. Med disse har det fulgt sosial uro og spenning. Nå tar Biden politiske steg få trodde var mulig. Selv om ledende økonomiske tenkere som Thomas Piketty har påpekt behovet, og de fleste ledere ønsker seg det, har den politiske lammelsen vært stor i en globalisert verden. I verdenspolitikkens rundkjøring har ingen våget å kjøre. Når Biden og USA nå trykker inn gassen og ber om et internasjonalt samarbeid om kraftig økt selskapsskatt, er det et globalt paradigmeskifte. Å stoppe spiralen mot bunnen, er mulig, og helt nødvendig. Like nødvendig som at Biden og USA har akslet ledertrøya i klimakampen.

Valgløftet om å samle, kan bli vanskelig å holde.

En rikere og mektigere stat, en mer aktiv stat, er i USA en svært utfordrende idé. Bidens tidligere sjef, president Barack Obama, lyktes dårlig med sine reformer. Men Biden tar nå fra de rike og gir til de fattige. Med flertall i Kongressen har han kunnet banke gjennom vedtak som har kommet folk flest til gode. Koronahåndteringen har gått fra pinlig til at USA nå er et foregangsland. Amerikanere har opplevd en omsorgsfull stat med gratis helsehjelp og økonomiske krisepakker til de fattigste.

Det kan jo være en smittende tanke. Dollarene Biden skal presse ut av de rike skal øremerkes omsorg for barn, til det som i praksis er barnetrygd og gratis utdanning for alle. På Demokratenes ønskeliste står nå også betalt fødselspermisjon og lønn hvis barna dine blir sjuke. Det er like vanlig som gratis helsehjelp i resten av den vestlige verden. Kursendringen er radikal og målet virker å være det som ligner på en velferdsstat og moderniteten vi i Europa lever i.

Dessverre er det ikke vi som sitter ringside ute i verden og heier med våre røde vimpler som avgjør presidentvalget i 2024.

Hva sier folket? Går det for fort, er ideene for røde? Jobben er så langt godkjent, men stemningen er langt fra revolusjonær. Bare 44 prosent er enig med han i de fleste valgene han har tatt. Store grupper har mye å tape. Halvparten mener han bruker for mye penger, og den grønne drømmen deles slett ikke av alle. Republikanske politikere er selvsagt i harnisk. Selv blant Demokratene går det for noen vel fort fram.

Ifølge Brookings Institute er Biden og hans politikk enda mer splittende enn Trump var. Og presidenten skal være den første i amerikansk historie som har støtte fra under halvparten av den hvite befolkningen. Det politiske gapet mellom USAs venstre- og høyreside virker å bli bare dypere. Valgløftet om å samle, kan bli vanskelig å holde.

Dessverre er det ikke vi som sitter ringside ute i verden og heier med våre røde vimpler som avgjør presidentvalget i 2024.