Journalistjævler

«Jeg beskyldte Dagbladet for mord i effekt. Nå har jeg fått tid til å tenke – og du verden, så rett jeg hadde».

Morgenen 21. desember 2002 ble helseminister Tore Tønne meldt savnet. Arbeiderparti-statsråden ble samme kveld funnet død på en rasteplass ved Lier utenfor Drammen. Tønne hadde tatt sitt eget liv.

I mai året etter la pressens oppnevnte utvalg fram sin egen gransking. Dagbladet, som hadde drevet fram den såkalte «Tønne-saken», sto sentralt plassert i pressens etterpåklokskap. «Dagbladet tok av» skrev utvalget i sin rapport: «I de tre ukene i desember utviklet det seg et uheldig samspill mellom nyheter og refleksjon i Dagbladets spalter. Avisens ledere og kommentarer bidro til dette. De tok av. For tidlig og for mye». Også Aftenposten, Dagens Næringsliv og NRK fikk kritikk for dekningen utvalget kalte «massiv, ensrettet og personfokusert».

Saken ble opphavet til begrepet «det samlede medietrykket».

Det var i den påfølgende debatten i regi av Norsk Redaktørforening at NHO-president Jens Ulltveit-Moe skapte overskrifter ved å gjenta sin beskyldning om at Dagbladet gjennom sin journalistikk hadde tatt livet av Tønne. Han hadde fått et halvt år til å tenke seg om, til å roe seg ned. Men sa det igjen.

I alt trykket Dagbladet 50 artikler og kommentarer i dagene mellom 4. og 21. desember i 2002. Saken er blitt stående som en referanse for en hel bransje, som et eksempel på blodtåke og flokkmentalitet. Saken ble opphavet til begrepet «det samlede medietrykket». Et par år etter oppgjøret kom den tidligere VG-, DN- og Se og hør-journalisten Erik Tumyr med sin bok «Journalistjævler» der han koblet Tønne-saken til medienes konkurranse og profittjag.

Beveger vi oss fram til vår egen tid, står nasjonen nå midt i det som er tidenes rettssak. Saken som har alle tenkelige ingredienser av kongehus, kjendiseri, sex, vold og narkotika. Den er uimotståelig for redaktører, som trenger trafikken, og for nysgjerrige, kikkelystne leserne. Kombinasjonen tar oss til nye høyder. Eventuelt daler.

Alle anerkjenner at det kan bli for mye, men ingen vil ta subjektivt ansvar.

Skifter vi ut «Tønne» med «Høiby» ser vi at Dagbladet, fra rettssakens start 3. februar til onsdag denne uka, har publisert 200 artikler og kommentarer. Antallet publiseringer har nå passert 5000 for bransjen totalt på fem uker. Se og Hør leder nær selvsagt an i volum med 258 enkeltstående saker. Mer illustrerende er det at en avis som Nationen har publisert enda flere saker enn Dagbladet. Det er nok andre hensyn enn de rent vesentlige og prinsipielle som driver en slik redaktørvurdering.

Og det bringer oss til kjernen av problemstillingen, nemlig hva som driver mediedekningen av rettssaken mot Marius Borg Høiby. I snart 25 år har vi i mediene balet med denne Tønne-arven og ikke minst problemet med det totale trykket i dekningen av en sak. For alle anerkjenner at det kan bli for mye, men ingen vil ta subjektivt ansvar og da driver mediekonkurransen dekningen inn i en kollektiv parodi, som vi har sett i Oslo tingrett.

Hvor går egentlig grensa for publikums berettigede informasjonsbehov?

Det sensasjonelle har fått overskygge sakens vesentligheter, og en rekke journalister og fotografer er blitt utestengt på grunn av overtenning. Det har vært brudd på avtaler om referatforbud og offentliggjøring av navn på fornærmede. Det er kort og godt pinlig at mediene så grovt har misbrukt rettens tillit. Men prisen for feilene betales av alle medier – også de som ikke hyler etter kommentarer – gjennom tapt troverdighet og tillit. Hos domstolen generelt og ute blant publikum. Det er profesjonelt søvngjengeri. Og tidspunktet for dette er mildt sagt kritisk dårlig.

Publikum har av mediene de siste ukene fått servert to prinsipielle vurderinger. På den ene sida en presseetikk der vi kollektivt tok hensyn til en alarm fra Thorbjørn Jaglands advokat. Det sto om livet. Og jeg mener mediene gjorde helt rett i å lytte til advarselen, og trykket mot Jagland avtok. Men vi sier én ting og gjør noe annet.

Det siste det store vi trenger nå, i en urolig, uoversiktlig og farligere verden, er svekket tillit til mediene, som faktisk gir offentligheten vår rammer og struktur.

For samtidig har man hatt vegg-til-vegg-dekning, akkompagnert av minutt-til-minutt-oppdateringer inne fra rettssalen og pågående pushvarsler til lesernes mobiler fra Oslo tingrett der Marius Borg Høiby står tiltalt. Der detaljnivået har manglet en nedre grense når det gjelder rapportering om seksuell atferd. Men hvor går egentlig grensa for publikums berettigede informasjonsbehov?

Detaljene, skal vi tro mediene, deles først og fremst av hensyn til de involverte parters rettssikkerhet. Det er visst til både Marius og de fornærmedes beste. «Hvis vi utelater for mange detaljer, blir rommet for spekulasjoner og feilinformasjon større», har Tone Tveøy Strøm-Gundersen, nyhetsredaktør i Aftenposten, forklart. Det er også en måte å dytte prinsipper foran seg og skaffe seg selv fullt spillerom på.

De redaktørstyrte mediene har sitt viktigste fortrinn overfor publikum i etikken og troverdigheten. I møte med den nye og tunge bølgen av alternative medier, er dette vår viktigste kapital og det vi skal leve av framover. Nemlig skillet mellom slarv og fag. Hvordan denne forvaltes er helt avgjørende. Publikum må tro på oss og kjøpe de etiske avveiningene og prinsippene vi forfekter.

Parallelt med dette, spilles det høyt med pressens kollektive tillit i kampen om unikt, kjapt og heftig innhold fra Oslo tingrett.

Hvordan ser da Marius-saken, sett opp mot Jaglands, ut for jenta og gutten i gata? Denne tilliten mellom publikum og pressen som institusjon, er faktisk samfunns- og demokratibærende. Derfor hamres det løs på NRK daglig fra stadig sterkere krefter som ønsker å bryte ned det bestående. Og det siste det store vi trenger nå, i en urolig, uoversiktlig og farligere verden, er svekket tillit til mediene, som faktisk gir offentligheten vår rammer og struktur. Vi snakker om det i alle fora og hele tida. Men parallelt med dette, spilles det høyt med pressens kollektive tillit i kampen om unikt, kjapt og heftig innhold fra Oslo tingrett.

Kanskje snakker vi ikke om to prinsipielle vurderinger som forvirrer leserne, men om tre. VGs forsvar av journalist Bjørn Haugan som har nektet å forklare seg i rettssaken mot Norsk Industris Stein Lier-Hansen, gir nok heller ikke mening for alle på utsiden. Mulig ses det på som et forsøk på hemmelighold av journalisters nære omgang med makta, at alle andres regler ikke gjelder for oss og at åpenhet bare er noe vi krever av andre. Haugan er oppført på 143 kvitteringer fra restaurant- og barbesøk. Minerva-redaktør Nils August Andresen er blant de som har vært kritisk til VGs prinsipielle bruk eller misbruk av kildevernet.

Evig eies kun et dårlig rykte, journalistjævler.

«Haugan-saken etterlater et inntrykk av for mye samrøre på toppene også i andre sektorer», skriver han, og kaller det Haugan-saken. Det er aldri bra når det er dommeren man snakker om etter en fotballkamp. Sånn er det også for mediene.

Evig eies kun et dårlig rykte, journalistjævler. Det må mediene ta inn over seg i en ny tidsalder der nasjonal dagsorden kan settes av én mann med mikrofon og nettilgang.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.