Jul i moll

La meg introdusere 87 år gamle Pauline Boss, som i hele sin akademiske karriere har bygget på teorien «Ambiguous loss», altså, tvetydige tap. Under pandemien har hennes teori fått en helt ny aktualitet, og truer med å kaste over bord den hittil mer kjente «fem stadier av sorg»-modellen når vi skal snakke om mennesker som opplever store og små tap.

Denne uken kom boken «The Myth of Closure: Ambiguous Loss in a Time of Pandemic and Change», hvor Boss forsetter arbeidet med å sette søkelyset på tap som samfunnet ikke alltid anerkjenner som tap. Målet er å få oss til å tenke helhetlig og nytt om hva tap er, ikke bare under pandemien, men akkurat nå er det nettopp pandemi-tap hun vil vi skal begripe.

Det å ikke vite hva fremtiden bringer, det å ikke lenger stole helt på verden som ikke ligner den du kjente, det er ikke småtterier.

Pauline Boss’ teori ble allment kjent under Vietnam-krigen, der soldater som for alltid ble «missing in action» etterlot familier uten en anelse om deres kjære levde eller var døde eller hva som hadde skjedd med dem. Mange følte det umulig å sørge i all uvissheten, noe Boss i senere studier fant igjen hos ofre etter terroren 11. september, etter massakrer i krig, og i forskning rundt tsunamien i Japan.

Og nå finner Boss det samme hos mange av oss under pandemien. Hun forteller The New York Times Magazine:

«Angsten, ubehaget, sinnet, tristheten og frustrasjonen folk kjenner på kommer sannsynligvis, og delvis, fra tvetydige tap – noe folk synes det er vanskelig å forklare, eller ikke helt kan sette fingeren på. De vet de har mistet noe, men de vet ikke helt hva det er.»

Å da bli møtt med ideer om å tenke positivt eller at andre har det verre er ikke veien ut av smerten.

Tvetydige tap kan være et fysisk tap, som å miste noen «in action», eller til Alzheimer, eller i en skilsmisse. Personer er både der og ikke der. Men det kan også være noe psykologisk, og det er her pandemien kommer inn; når det vi mister er mer abstrakt, som tapet av rutiner, eller muligheten til å planlegge for fremtiden, eller når en livslang drøm avgikk med døden på grunn av Covid-19s nedstengninger.

Dette er ikke noe å kimse av mener Boss, for tvetydige tap er også tap og fortjener å bli anerkjent. Det å ikke vite hva fremtiden bringer, det å ikke lenger stole helt på verden som ikke ligner den du kjente, det er ikke småtterier.

Som med annen sorg mener Boss at det å dele dette med andre er viktig for å klare å leve i det. Å snakke om tap er bra for folk. Premisset er imidlertid at den andre aksepterer at ditt tap er et tap. Å da bli møtt med ideer om å tenke positivt eller at andre har det verre er ikke veien ut av smerten. Det pleier ikke hjelpe særlig når du står i det samfunnet anerkjenner som sorg (som når en person dør), og det hjelper heller ikke når du sørger over sjanser, menneskemøter, jobbmuligheter, reiser eller et bryllup som pandemien tok livet av ved å stenge alt ned.

Vi skal leve mens vi overlever, og vi må ikke ta livet av solidaritet og fornuft og gå på enda flere tap enn nødvendig.

Karanteneregler har alltid vært oppskriften på ensomhet for mange. De kan passe greit en periode for en lykkelig kjernefamilie med god helse i en større villa med hage og lønn rutinemessig inn på konto.

Men for de fleste andre er det noe drit.

Nå før jul, den andre julen på rad med slike restriksjoner, settes karantenereglene opp i splitter ny potens. For husk dette: Når du avlyser julebordet på restaurant med en venn før jul, fordi du skal skjerme familien for mulig smitte, er du ikke den eneste som avlyser den uken for den vennen. Og det kan være at dette lille julebordet var viktigere for vennen din enn selve julaften. Det kan også være at den avlyste julelunsjen på jobben var det. Eller det andre avlyste juleballet på videregående.

Når vi skjermer julaften og den aller nærmeste familien for noen få dager i julen, ofrer vi samtidig et par lange og tunge uker for andre mennesker før jul. Restaurantene er åpne. Bruk dem med respekt for reglene. Treningssentrene også. Ta med en venn dit. Kafeene har fremdeles kaffe med meter-avstand. Inviter noen inn i den. Har du plass hjemme til å holde avstand, få inn et par naboer på gløgg og anti-bac.

Vi skal leve mens vi overlever, og vi må ikke ta livet av solidaritet og fornuft og gå på enda flere tap enn nødvendig.

Mulig det funker for noen. Ikke for alle. Ikke for meg.

Boss sin teori rundt tvetydige tap handler om å akseptere at et fenomen kan eksistere selv om vi ikke kan måle det. Og å ikke kunne måle noe, kan være uvant nok i vår nyliberale tid med telling og veiing av alt for at det skal gjelde. Men, mener Boss, at noe ikke kan måles betyr ikke at det ikke kan lamme deg i tapsfølelse. Tap er subjektivt, og tap må tillates å være akseptert som paradoksale i form.

På sett og vis minner tvetydig tap om det jeg engang kalte økologisk sorg. For også den har tvetydigheten i sin kjerne: Du ser en vakker krokus og blir glad, men uroes over at du ser den i januar. Du fryder deg over å skulle fly til et nytt land, men inni deg er ubehaget rundt at du i det hele tatt flyr som en klump i magen.

Listen over slike paradokser i vår sen-kapitalistiske tid en endeløs, og krever også at vi leter etter et nytt språk og nye begreper for å begripe virkeligheten rundt oss. For under pandemien skjer det samme: Vi vet det er til det beste å holde oss hjemme og holde avstand, men det kan være så vondt og trist likevel, og gå utover egen og andres helse, selv om målet er å ivareta nettopp helse. Det er en form for covid-sorg som gir oss tvetydige tap. Disse har det med bare å bli verre hvis et eller annen glad-pandemisk lykketroll møter ditt sukk med at «andre har verre», «dugnad», eller «dette klarer vi sammen!». Mulig det funker for noen. Ikke for alle. Ikke for meg.

Du trenger ikke å ha mistet noen til covid-død, for å kunne ha ekte og smertefulle pandemi-tap.

Når du kjenner på tap under pandemien, sett ord på tapet, sier Boss. Vær presis rundt hva du har mistet. Du trenger ikke å ha mistet noen til covid-død, for å kunne ha ekte og smertefulle pandemi-tap. Når vi setter ord på tapene, setter vi samtidig en fot i bakken og kan begynne å bevege på oss. Da kan vi også begynne å se hva som kan være på den andre siden.

Pauline Boss sine teorier begynner også å få et skikkelig fotfeste. Forskere bygger i dag på hennes teorier rundt tvetydige tap for å forstå tapet av en verden som vi kjenner den på grunn av klimaendringer, for eksempel. Også i etterkant av drapet på George Floyd, som skjedde i Boss’ hjemby Minneapolis, har hennes teorier rundt tap fått ny relevans for å forstå hva rasisme gjør med individer og grupper som rammes av det.

I over 100 år har vi lært av Freud at sorg skal ende i en avslutning etter en ganske bestemt prosess. At sorgen har et endepunkt. Boss mener at dette kan lede oss på ville veier, men har blitt en måte vi i den vestlige verden identifiserer oss på; vi skal klare oss selv og vi skal alltid være rasjonelle, vi skal videre.

Og nå er det jul. Det er fint og det er fælt, vi er sammen med noen, men ikke alle vi vil.

Elisabeth Kübler-Ross’s sin lineære fem stadier av sorg-modell fra 1969 står fremdeles sterkt både i behandling og i popkulturen. Men Boss mener at slike modeller ikke alltid hjelper. Mange følger ikke slike stadier, og de gir oss faktisk ikke verktøyene vi trenger for å håndtere alle mulige tap; tap som ikke bare kan ramme en person, men en hel familie, et lokalsamfunn, en by, et land, en verden.

I stedet for den lineære modellen av sorg, tilbyr Boss retningslinjer som ikke står på rad og rekke: Du skal forsøke å gi fra deg trangen til å kontrollere det ukontrollerbare. Finn en ny identitet gjennom å venne deg til å leve med ambivalente følelser. Redefiner relasjonene til den eller det du har mistet. Se for deg en fremtid som inkluderer tapene dine, men let etter mening og nytt håp.

Og nå er det jul. Det er fint og det er fælt, vi er sammen med noen, men ikke alle vi vil. Vi møter et eldre familiemedlem som heller vil dø av covid enn å dø ensom, og vi vet ikke hva vi skal føle om det. Vi unngår å møte en som ikke tør ta covid-sjanse selv om vi mistenker dette er siste jul, og vi vet ikke hva vi skal føle om det.

Vi er praktisk og følelsesmessig i en tvetydig sorg, men nå vet vi i alle fall hva vi skal kalle den.

Noen er gretne fordi akkurat vi er for strenge når det gjelder å følge regler. Andre er gretne fordi vi er for liberale med reglene. Vi er praktisk og følelsesmessig i en tvetydig sorg, men nå vet vi i alle fall hva vi skal kalle den. Det er en start. Vi kan aldri deale med noe her i verden før vi vet hva vi dealer med. Det vi har tapt og det vi taper under pandemien er både konkret og uklart, men det er først når vi kaller det noe, vi evner å se fremover.