Kalenderens død

Arbeidsdagens lengde, begynnelse og slutt. Hvilepauser. Helgefri. Ferie. Arbeidsfolk vet at dette er størrelser som griper direkte inn i vår mulighet til å leve våre liv slik vi vil, sammen med de vi vil. Arbeidstid er penger. De henter vi ut i form av lønn, skatt og overskudd. Men fritiden har også en verdi. En egenverdi. Den er jo selve livet vårt.

Det er derfor spørsmål om arbeidstid, penger og fritid er de som skaper høyest temperatur når partene i arbeidslivet forhandler. Gulvet i forhandlingene gis av bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven som gjør at avvikende arbeidstid både må avtales og kompenseres. Avvikende arbeidstid koster mer, noe som disiplinerer arbeidsgiverne.

Folk hadde fortsatt like mye fri som før, men alle hadde det på forskjellig tidspunkt.

Den sittende regjeringen har plantet et løvetannfrø under dette gulvet. Frøet heter “Gjennomsnittsberegning” og truer med å sprekke gulvet hvis det gis næring. Lovendringen som senket gulvet og plantet frøet gjør det tillatt å la arbeidsdagen strekke seg over flere timer i strekk enn før, og over flere dager i strekk enn før og til og med dele opp arbeidsdagen, uten kompensasjon. “Fleksibilitet” kalles det. Men fleksibiliteten er på arbeidsgivers premisser.

Når gulvet først er senket kan uorganiserte bedrifter starte en nedadgående spiral ved å underby de som følger tariffen. Arbeidsgivere har alltid utnyttet at mennesker som ikke har noen alternativer, tar det de får. For å få det til må organisasjonsgraden og andelen som har faste ansettelser ned. Dette er derfor målet for tradisjonell høyrepolitikk. Vår borgerlige regjering kaller dette “modernisering av velferdsstaten”. Men hvor moderne er det å la arbeidstiden skli ut? Å fjerne felles fritid? Det arbeidslivet Solberg-regjeringen ønsker seg, er oppsiktsvekkende nok den samme løsningen som Stalin prøvde ut i det kommunistiske Sovjetunionen i forrige årtusen.

Vil du ha fri bare for deg selv? Eller vil du dele fritiden med familie og venner?

“Nepreryvka”, kalte Stalin det. Gjennomsnittsberegning skulle øke produktiviteten ved at hjulene alltid gikk rundt. Stalin slettet faktisk helgen fra kalenderen og innførte femdagersuka. Folk hadde fortsatt like mye fri som før, men alle hadde det på forskjellig tidspunkt. Samfunnsmaskinen stoppet aldri.

Dagenes navn ble meningsløse. Nye kalendere ble laget der dagene ble erstattet med symboler. Det som var arbeid for deg var fri for meg. Folk fargekodet vennene sine etter når de hadde fri. “Husk fargen din, så vet du når du skal hvile” sto det på en kalender. Det var hundre prosent fleksibilitet i organiseringen av arbeidsdagen på arbeidsgivers premisser. Hver mann sin egen kalender. Milliarder, ikke mennesker. Det var en enormt effektiv måte å splitte og herske over arbeidsfolk på.

Til slutt innså Stalin at eksperimentet var mislykket og gjeninførte helgen.

I land med svakere arbeidsmiljølov og lavere organisasjonsgrad enn i Norge, ser vi mønsteret fra sovjettiden. For en arbeidstaker som har tunge og upraktiske skiftordninger, uforutsigbar arbeidstid, som har lav lønn og få alternativer og som ikke ser familien sin så mye som hun ønsker fordi alle jobber på forskjellige tider, betyr det ingenting om arbeidsplanene er laget av planøkonomer i et kommunistisk byrå, av en moderne HR-avdeling, eller en algoritme i et nyliberalt arbeidsliv.

Resultatet blir mye av det samme når det grunnleggende målet for organiseringen er å ta hensyn til eieren av maskinen, ikke til mennesket som betjener den. I Sovjetunionen ble du satt i fengsel hvis du ikke fulgte arbeidsplanen. I de uorganiserte delene av vårt moderne arbeidsliv mister du bare levebrødet.

Protestene ble store i Sovjetunionen. Familien er en viktig enhet og folk er mer enn et tannhjul i en maskin. Vil du ha fri bare for deg selv? Eller vil du dele fritiden med familie og venner? Det gjelder både ferier, søndager, og samling rundt middagsbordet på en helt alminnelig ettermiddag. Det er dem det er flest av, og i dem vi skal leve våre liv, sammen med de vi er glade i.

Til slutt innså Stalin at eksperimentet var mislykket og gjeninførte helgen. Men historien gjentar seg alltid. Den oppløsning av familier og arbeidstid og den prioritering av arbeidsgivers behov for fleksibilitet som Stalin måtte gi opp for nitti år siden, selges nå inn som ”Nye ideer og nye løsninger” av vår borgerlige regjering.

(Teksten ble først publisert i en kortere utgave i Dagsavisen, 2. august 2021.)