Kaller du dette likestilling?

Det sies at butikkene på Island gikk tom for pølser fredag 24. oktober 1975. Kvinnene, som vanligvis var de som lagde middag til familien, hadde gått til streik – eller tatt seg en fridag, som de kalte det. Nitti prosent av Islands kvinner var med på markeringen, og nektet å gjøre lønnsarbeid eller hus- og omsorgsarbeid denne dagen.

Arbeidsgivere kjøpte inn godteri og tegnesaker for å underholde barna som måtte være med fedrene på jobb.

Formålet var å sette søkelyset på manglende likestilling, i dette året som FN hadde bestemt at skulle være det internasjonale kvinneåret.

Kvennafri, kalte de islandske kvinnene dagen: kvinners fridag. For mennene ble den kjent som Langfredag. Streiken rammet næringer der kvinner jobbet, og det sies at banksjefer ble nødt til å sitte i kassa, og at arbeidsgivere kjøpte inn godteri og tegnesaker for å underholde barna som måtte være med fedrene på jobb.

Andre leser også: Mer kvinnekamp setter alle fri.

Gjorde streiken noen forskjell? Fem år etter ble Vigdis Finnbogadottir verdens første demokratisk valgte statsoverhode. Hun var Islands president i 16 år, og har gitt kvinnefridagen æren for valgseieren. For både kvinner og menn markerte oktoberdagen i 1975 et viktig skille: kvinner var nødvendige i arbeidslivet, og menn hjemme.

På Statsministerens kontor skal det ikke jobbes i dag, i solidaritet med kvinnene.

I dag, nesten et halvt århundre etter den første kvinnefridagen, går Islands kvinner (og ikke-binære) igjen ut i storstreik. Selv om dagen har vært markert flere ganger, er det først i år at streiken varer en hel dag, slik den gjorde i 1975. Det er ventet at dagens markering blir den største kvinnestreiken noensinne på Island. Statsminister Katrín Jakobsdóttir vil selv delta i markeringen. På Statsministerens kontor skal det ikke jobbes i dag, i solidaritet med kvinnene.

«Kaller du dette likestilling?», er slagordet for dagen. Det spiller på at Island blir kalt verdens mest likestilte land, samtidig som det fortsatt er store kjønnsforskjeller, blant annet når det gjelder lønn. Island blir sett på som et slags likestillingsparadis av resten av verden. Derfor må  de vise at de faktisk tar likestilling på alvor, er budskapet.

Å være mest likestilt er ikke det samme som å være i mål. Islandske kvinner tjener 21 prosent mindre enn menn, tradisjonelle kvinneyrker er underbetalt og undervurdert, og mer enn 40 prosent av kvinnene har vært utsatt for kjønnsbasert vold.

I likhet med kvinnene på Island, opplever også norske kvinner at lønna er kjønna, og at helse- og omsorgsyrker er både nedvudert og underbetalt.

Den 16. november markeres likelønnsdagen her i Norge. Det er en dag som illustrerer lønnsforskjellene mellom kjønnene. Satt på spissen, er det er den dagen da menn har tjent like mye som kvinner gjør på et helt år, og fra den dagen jobber kvinner gratis resten av året. I likhet med kvinnene på Island, opplever også norske kvinner at lønna er kjønna, og at helse- og omsorgsyrker er både nedvudert og underbetalt.

Og også i Norge er kjønnsbasert vold et alvorlig likestillingsproblem.

Så kanskje vi kan lære av de islandske kvinnene, og ta vår egen kvinnefridag? Eller kanskje vi rett og slett skal kalle det kvinnestreik?

Fordi streik funker. Og fordi likestilling og frigjøring ikke kommer av seg selv.