Kampen mot særinteressene

Styret ved Rygge lufthavn har vedtatt å legge ned virksomheten. Tusen ansatte ser ut til å miste jobben. Arbeidslivsverstingen Ryanair har varslet full oppsigelse på flyplassen, men er villige til å reverse oppsigelsen dersom den nye flyseteavgiften på 88 kr blir fjernet. Flyplassledelsen gir regjeringen og stortingsflertallet skylda, men det er det ingen grunn til.

Problemet er at disse særinteressene ofte har gode argumenter.

Det er lett å forstå at de ansatte ved flyplassen frykter for fremtiden, og jeg har stor sympati for hver enkelt som nå risikerer å miste jobben. Det jeg har større problemer med, er at store organisasjoner som LO og NHO så tydelig tar parti med Ryanair og bidrar i deres kampanje mot en miljøavgift. Dette er imidlertid ikke noe nytt. Hver gang det fremmes forslag om å innføre nye miljøavgifter, er det en særinteresse som mener de blir spesielt hardt rammet, eller et parti som mener det er et godt formål som må skjermes. Hver gang politikerne bøyer av for presset fra disse særinteressene, er vi ett skritt lenger unna det grønne skiftet.

Noe av det mest målrettede vi kan gjøre for å få ned klimautslippene, er å øke prisen på utslipp. Dette kommer i konflikt med særinteresser hele tiden. Det er alltid noen som kommer dårlig ut. Hvis du jobber i transport, jordbruk eller fiske, er sjansen stor for at du får høyere utgifter med en økt CO2-avgift. Det samme gjelder industri, skipsfart og en rekke andre næringer. Dette fikk vi se i fullt monn da Grønn skattekommisjon la fram sine forslag før jul, og alt fra Bondelaget til Frp avviste de fleste forslagene umiddelbart.

Hensikten med flyseteavgiften er å få oss alle til å fly litt mindre.

Problemet er at disse særinteressene ofte har gode argumenter. Selvfølgelig skal vi ha bosetting i distriktene, sikre alle mulighet til arbeid, og opprettholde matproduksjonen i Norge. Ingen ønsker heller at småbarnsfamilier eller folk med dårlig råd skal få en vesentlig dyrere hverdag enn i dag. Derfor er det ikke overraskende at en særinteresse som blir direkte rammet av en avgiftsøkning, vil mobilisere. Det er mer skuffende når paraplyorganisasjoner som NHO, og ikke minst flere av de politiske partiene, i større grad ikke evner å se forbi denne særinteressen.

Hensikten med flyseteavgiften er å få oss alle til å fly litt mindre. Siden 2005, da den forrige flyseteavgiften ble opphevet, har flytrafikken på Gardermoen økt med 40-50 prosent. Denne økningen lar seg ikke forene med Norges ambisjoner i klimapolitikken. NHO har beregnet at den norske flytrafikken vil gå ned med omtrent fem prosent som følge av denne avgiften. Det tilsvarer ifølge Naturvernforbundet utslippene fra 50 000 biler.

Utslippene må ned, ikke opp. Vi må reise mer miljøvennlig, spise mindre kjøtt, fly mindre og handle varer som har et minst mulig CO2-fotavtrykk. Vi skal vinne kampen mot klimaendringene. Da kan vi ikke la de andre hensynene gå seirende ut hver eneste gang.

Det er skuffende at NHO klager over en halv milliard i skatteskjerpelse.

Politikernes jobb er derfor å gjøre det lettere for folk å ta de miljøvennlige valgene. Det må være enkelt og billig å velge miljøvennlig. Og da må også noen av de mest forurensende valgene vi gjør, bli litt dyrere. Det er essensen i et grønt skatteskifte – det som forurenser, må bli dyrere, mens det vi vil ha mer av, må bli billigere.

Hvis vi faktisk mener at klimautfordringen er vår tids største utfordring, må vi vise at vi er villige til å prioritere tiltak som setter hensynet til klimaet først. Derfor trenger vi betydelig høyere avgifter på det vi vil ha mindre av, nemlig forurensning og CO2-utslipp, og langt mindre skatt på det vi vil ha mer av, nemlig arbeid, bedrifter og miljøvennlig atferd.

Det er gjerne her problemet begynner. For vi klarer ikke alltid å se disse to mekanismene i sammenheng. Poenget med et grønt skatteskifte er ikke å øke inntektene til staten, men at enkeltpersoner, bedrifter og offentlige institusjoner skal komme økonomisk bedre ut av å ta grønne valg. Denne sammenhengen overser kritikerne av flyseteavgiften: avgiftsøkningene i statsbudsjettet for 2016 er nemlig balansert med relativt store generelle skattelettelser. Det er skuffende at NHO klager over en halv milliard i skatteskjerpelse på næringslivets flyreiser når bedriftene samtidig får mangfoldige milliarder i skattelette fra det samme stortingsflertallet.

Avgifter er upopulært blant folk flest.

Grønn skattekommisjon anslår at de grønne avgiftene de foreslår vil generere 25-30 milliarder kroner i inntekter. Disse inntektene anbefaler de at går til en reduksjon i person- og selskapsskatten – penger som kan brukes til å finansiere en grønn omstilling. Et grønt skatteskifte vil bety at grønne bedrifter kan blomstre, mens de fossile næringene gradvis vil bli mindre lønnsomme og forsvinne. Utfordringen vår er at ingen går i fakkeltog for arbeidsplasser som enda ikke finnes.

Avgiftsøkninger er sjelden en god valgkampsak. Avgifter er upopulært blant folk flest. Men ofte ser vi at motstanden mot nye avgifter ser ut til å reduseres eller forsvinne helt når avgiftene har fått vært der en stund.

Et godt eksempel på det, er folks holdninger til å betale bompenger i Oslo og Akershus. Statens Vegvesen har hvert år siden bomringen ble innført i 1990, gjennomført en undersøkelse av hvilke holdninger innbyggerne har til en rekke spørsmål rundt bomringen og vei- og kollektivtilbudet i området. I 2015 er 61 % prosent av respondentene positive til innføringen av bompenger i Oslo-området, det høyeste resultatet siden starten. Når det gis informasjon om hva inntektene fra bomringene brukes til, øker andelen som er positive med 13 prosentpoeng.

Det er lett å forstå frustrasjonen på Rygge.

Som nevnt er en viktig del av et grønt skatteskifte å gjøre det lettere å ta de miljøvennlige valgene, og denne siden av politikken er betydelig mer populær blant folk. Det beste eksemplet på dette er den norske elbil-politikken, som har bidratt til å fornye bilparken og redusere utslipp. I april 2015 nådde vi 50 000 solgte elbiler totalt, to år tidligere enn beregnet. I 2015 ble det solgt 25 779 elektriske personbiler i Norge i 2015, noe som tilsvarer over 17 prosent av nybilsalget.

Det er ingen tvil om at avgiftsfritakene elbil-eierne nyter godt av, er en viktig grunn til at så mange velger å kjøpe elbil i Norge. Ifølge en undersøkelse Elbilforeningen har gjennomført, ville kun 16 prosent av dagens elbilister valgt å kjøpe elbil uten fordeler som moms- og avgiftsfritak som gjør elbilene konkurransedyktige på pris med sammenlignbare diesel- og bensinbiler. Til sammenligning koster en Volkswagen e-Golf i Sverige rundt 100.000 mer enn en vanlig Golf.

I tillegg til at elbil-suksessen bidrar til å kutte utslipp fra norske biler, er den også et godt eksempel på hvordan avgiftspolitikken kan støtte opp under det grønne næringslivet. Norge fungerer i praksis som et testmarked for elbil-produsenter og har bidratt stort til teknologiutvikling blant nullutslippskjøretøy.

Flyseteavgiften er ikke perfekt.

Avgifter som kommer brått på, blir sjelden populære – enten de legges på flyseter eller plastposer. For næringslivet og andre særinteresser er det lettere å leve med en avgiftsøkning som er forutsigbar, spesielt når den følges opp med skattelette eller andre positive tiltak i den andre enden. Derfor er det på tide at stortingsflertallet blir enige om en helhetlig skatte- og avgiftspakke for en grønn omstilling av Norge som gir forutsigbarhet og reelle utslippskutt.

Det er lett å forstå frustrasjonen på Rygge. Men det er ikke like lett å forstå hvordan flyplassledelsen uten skam kan legge skylden på politikerne. De sier rett ut at hele deres forretningsmodell har tatt utgangspunkt i baseflyene til Ryanair. Samtidig har Ryanair kuttet ruter ved Rygge, både i 2014 og 2015, og har søkt om – og fått innvilget – tillatelse til å starte opp nye ruter fra Gardermoen. Da er det synd at flyplassledelsen likevel har valgt å satse hele flyplassens eksistens på et lunefullt billigselskap.

Flyseteavgiften er ikke perfekt. Den burde vært gradert etter reisens lengde og totale utslipp. Og den burde åpenbart vært høyere, for å sette tydeligere avtrykk i de norske klimautslippene. Men i det minste er den ett av få eksempel på at klimahensynet går seirende ut. De optimistiske av oss kan se på dette som starten på et grønt skatteskifte der klimaet og hensynet til framtidige generasjoner endelig settes i forsetet.