Kan vi ruste ned, please?

Alle kriger tar slutt. Noen få ganger fordi en part blir slaktet ned sivilt og militært. Men de aller fleste ganger gjennom en fredsavtale, der ingen av partene er spesielt fornøyde, og der relasjonen mellom dem vil være plaget i tiår etterpå. Det kommer nok til å skje denne gangen også, med Russland/Ukraina. Vi får håpe det, fordi det første − og tredje − alternativet er uutholdelige å tenke på.

Verken forsvarsallianser, militærindustrien, atomvåpen eller eksperter på krig har klart å hindre denne krigen

Før krigen tar slutt, på en den ene, andre eller tredje måten, er vi nå vitner til grusom død, lidelse, flukt og ødeleggelse av et land. Vi er også vitne til noe annet: En manisk og akutt vilje til å ruste opp, sprenge forsvarsbudsjetter og militarisere jordkloden. Dette får meg til å ville rope, slik Jens Stoltenberg gjorde om noe annet nylig: «Dette er ikke en verden jeg vil leve i».

En bekjent av meg sukket nylig: «Jeg vet ikke hva jeg er mest redd for. Selve krigen i Ukraina eller hvordan folk reagerer på den. Alle har blitt gærne».

For, burde vi ikke nettopp nå spørre oss selv om vi synes den militære metoden avskrekking faktisk virker? Er det ikke tvert om skrekking fra Russlands side som har satt verden i sjakkmatt? Hva skal vi egentlig med all denne opprustningen da?

Det er hundre skritt og hundre år tilbake i tid.

Verken forsvarsallianser, militærindustrien, atomvåpen eller eksperter på krig har klart å hindre denne krigen, eller den som pågår i Yemen, eller de konstante angrepene på Palestina. Dette maskineriet klarte derimot å ødelegge Syria, Libya, Irak og Afghanistan. Kan vi ikke si at det er nok nå?

Det vi ser utspille seg globalt nå, ikke bare som realityserien «Vi ruster opp!», men som rett ut en skrekkfilm, er aktører innenfor militærindustrien som gir alt de har, og presser på for at USA skal utvide sitt allerede spektakulære militærbudsjett. Eller for at EU skal endre form og bygge opp et felles militært forsvar, for at NATO skal få enda flere milliarder av skattepengene våre til å ruste opp, for at «forsvaret kan bli vinneren på budsjettkonferansen», slik vi leser om det som skjer på Klækken.

Et det dette skattepenga mine skal gå til? Det er hundre skritt og hundre år tilbake i tid. Det er en annen verden umulig.

Hvis det er Putin som er problemet her, og hvis man forestiller seg at bare man blir kvitt han kan Russland – kanskje – trekke seg ut av Ukraina og Russland droppe andre stormannsgale ambisjoner senere. I så fall, hvorfor skal vi ruste opp på lang sikt som om Putin skal leve til han er 150 år?

Er ikke dette, kanskje, en gyllen mulighet til å nå ruste ned? Til i alle fall begynne å snakke om det?

Eller, ligger det i tankene her at Russland organisk er kronisk krigslystne, og at vi alltid må være militært beredt på en jordklode der de finnes?

Eller at vi alltid må være militært beredt og alltid må ha mer våpen enn de andre har og at de alltid må ha mer våpen enn vi har og at vi alltid må ha mer våpen enn dem, og at de… Og så videre.

Men, skulle man ikke tro at Putin minutt for minutt skroter en god andel av egne våpen, og at Russland etter krigen er satt militært tilbake? Er ikke dette, kanskje, en gyllen mulighet til å nå ruste ned? Til i alle fall begynne å snakke om det?

De stemmene som ikke vil ruste ned har mye makt. Militærindustrien har i flere måneder vurdert spenningen mellom Russland og Ukraina, og andre konflikter, som «strategiske muligheter» for deres aksjonærer. Før denne krigen tok av, og det ulmet på grensen mellom de to landene i slutten av januar i år, sa for eksempel direktøren i våpen-giganten Raytheon, Gregory J. Hayes, i en oppdatering til sine investorer: «Spenningen i Øst-Europa, spenningen i Sørkinahavet, alle disse tingene legger press på forsvarsbudsjettene der borte. Så jeg er helt sikker på at vi kommer til å tjene på dette».

Militærindustrien har i flere måneder vurdert spenningen mellom Russland og Ukraina, og andre konflikter, som «strategiske muligheter» for deres aksjonærer.

I Washington er 700 våpen-lobbyister på jobb hver dag for å påvirke folkevalgte til å bruke enda mer penger på denne industrien. Dette er mer enn én lobbyist per folkevalgt, ifølge Cost of War-prosjektet til Brown University. EU er også storkunder hos militærindustrien. Bare nå i det siste har de annonsert at de vil kjøpe og levere utstyr for nesten 4,5 milliarder kroner til Ukraina. USA på sin side har lovet Ukraina en pakke på over 3 milliarder til militært utstyr, i tillegg til 90 tonn med utstyr og de over 6 milliardene de mottok i januar i år da spenningen på grensen til Russland økte.

Det er ganske spennende hvor store penger som faktisk finnes, hver gang det er krig.

Russland krig i Ukraina kan komme til å tippe EU over til ikke bare å være et økonomisk, men også et militært samarbeid. Janez Lenarcic, som har ansvar for kriseadministrasjon i EU, sa på onsdag denne uken at Russlands invasjon i Ukraina er et veiskille for EU. «EU vil ikke lenger vært kun en økonomisk gigant på et pasifistisk grunnlag», sa han. Og understreket det vi dessverre allerede vet, mange land har allerede økt sine forsvarsbudsjetter.

Er det virkelig et militært Europa vi ønsker å overlate til våre barn?