Kan vi stole på Kinas tall?

Midt under «Det store spranget framover», en kampanje igangsatt og styrt av Kinas kommunistparti der millioner døde av sult, rapporterte Norges ambassadør i Beijing at massesult og epidemier ikke lenger forekom i Kina. Og ambassadøren var ingen lettlurt mann.

Men flere titalls millioner sultet i hjel i disse årene fra 1958-62.

Det tok nesten 50 år før detaljert dokumentasjon av massedøden i Kina kom for dagen. Først med den pensjonerte, kinesiske journalisten Yang Jishengs enorme dokumentasjon Tombstone (2008/2012) og deretter historikeren Frank Dikötters Mao´s Great Famine (2010) ble det enorme omfanget av forbrytelsene mot det kinesiske folket umulig å snakke bort – utenfor Kina.

Likevel strakk hans fantasi ikke til for å ane omfanget av nød og terror som fant sted i deler av Kina.

For massesulten skyldtes politikk, ikke dårlig vær. Og de fleste hadde godtatt Kinas offisielle forklaring på sulten: tørke og flom om hverandre i flere år.

Yang Jisheng konkluderte at i hvert fall 36 millioner døde. Frank Dikötter anslo det til å være minst rundt 45 millioner.

Ambassadør Erik Dons skrev i sin rapport til Utenriksdepartementet at man fortsatt så sult og underernæring mange steder. De verst rammede områdene ble holdt skjult for utenlandske diplomater. Områder som angivelig var blitt rammet av naturkatastrofer, fikk man heller ikke se. Likevel strakk hans fantasi ikke til for å ane omfanget av nød og terror som fant sted i deler av Kina. Selv kannibalisme forekom. (Kjell Arild Nilsen/Helge Øgrim: Kina VS Norge, Kagge forlag 2015, s.73 og 78-79)

Vilkårlige massehenrettelser

«Det store spranget framover» var det mest groteske tilfellet av organisert massedrap som skjedde i Kina i Mao Zedongs periode (1949-1976) og hadde mye til felles med Stalins utsulting av Ukrainas bønder, som tok livet av rundt fem millioner. Men det var ikke det eneste eller første. I kampanjer mot «kontrerevolusjonære» og «høyreavvikere», og for jordreform, helt på begynnelsen av 1950-tallet, ble partiorganisasjoner gitt kvoter for hvor mange partiet sentralt mente måtte fengsles, dømmes og henrettes. Det ble store tall av det.

Verifiserte tall for henrettede i hele Kina i kampanjen for jordreform, mot jordeiere og andre fiender, finnes neppe.

21. april 1951 sørget partisjefen i Sichuan-provinsen, Li Jingquan, med godkjenning fra sin overordnede Deng Xiaoping i Chongqing, partiets sjef for hele Sørvest-Kina, for å få paradert og henrettet 6.000 påståtte jordeiere og kontrarevolusjonære. «Dette samsvarer stort sett med prinsippet om å drepe en liten gruppe i jordreformen», skrev provinssjef Li til Deng ifølge historiker Dikötter. Deng var enig. Han lot det skje. (The Tragedy of Liberation, s. 79).

Verifiserte tall for henrettede i hele Kina i kampanjen for jordreform, mot jordeiere og andre fiender, finnes neppe, ifølge Dikötter. De to mest sannsynlige er Liu Shaoqis 710.000, oppgitt på en konferanse i 1954, og Bo Yibos 2 millioner, mener han. De kan jo åpenbart ikke være riktige begge to, og det endelige tallet behøver ikke ligge imellom heller. Derimot er selve mangelen på et nøyaktig tall i seg selv et sterkt vitnemål om det kinesiske kommunistpartiets likegyldighet og hemmelighold overfor enorme mengder enkeltmenneskers liv. 1,3 millioner liv, i dette tilfellet. Både Liu og Bo var blant partiets toppledere.

Blodig frigjøring

Frigjøringen, eller revolusjonen, som brakte Kinas kommunistparti til makten, var heller ikke spesielt fredelig eller mild. I 1948 beleiret Maos styrker, under ledelse av Lin Biao, Changchun i Nordøst-Kina og holdt et jerngrep rundt byen i fem måneder.

Det ble slått alarm og sentralkomiteen i partiet var informert, men grep ikke inn.

Målet var å tvinge nasjonaliststyrkene til Chiang Kai-shek, som holdt byen, til å kapitulere. Det kostet 160.000 sivile livet, skriver Dikötter i The Tragedy of Liberation. De ble sluppet ut av Changchun, men ble sittende fast i ingenmannsland mellom Maos og Chiangs styrker, overlatt til kriminelles forgodtbefinnende. Den 30. mai 1948 beordret Lin Biao sine styrker: «Gjør Changchun til en dødens by!» (s.3-6, The Tragedy of Liberation).

«Frigjøringen» av andre store byer i Kinas østligste provinser gikk deretter lettere. Ryktet spredte seg. For å innta Beijing var det nok med 40 dagers beleiring.

I vår tid

Så har vi noen eksempler som ligger enda nærmere vår tid. De antyder at de kinesiske lederne ikke har endret holdning til å underslå hvor mange menneskeliv partiets politikk har krevd.

For eksempel brøt det ut en nesten ukjent epidemi av hjernehinnebetennelse i begynnelsen av Kulturrevolusjonen (1966-76), som i løpet av få måneder i 1966-67 kostet over 160.000 skoleelever og studenter, og et ukjent antall leger og sykepleiere, livet. Innen utgangen av 1967 var 3,04 millioner smittet.

Det ble slått alarm og sentralkomiteen i partiet var informert, men grep ikke inn. Ingenting skulle stå i Kulturrevolusjonens vei, og helsedepartementet var okkupert av rødegardister som jaktet på departementets «vandrere på den kapitalistiske veien». USA tilbød hjelp, men fikk til svar at det var uønsket.

I februar 1967 var situasjonen så desperat at Kina måtte kjøpe inn flere hundre tonn medisiner og utstyr fra Europa og Asia. Først på slutten av året var epidemien slått ned. (F. Dikötter: The Cultural Revolution, A People’s History 1962-1976, Bloomsbury 2016, s.113-114; R. Macfarquhar / M. Schoenhals: Mao’s Last Revolution, Harvard University Press 2006 / 2008, s.113)

Svaret er for det første at Kina er på jakt etter en stor, global propagandaseier.

Et annet eksempel var jordskjelvet i Tangshan cirka 150 kilometer nordøst for Beijing, der 242.000 offisielt omkom i et enormt jordskjelv natt til 28. juli 1976. Kommunistpartiet ignorerte mange tegn som dager i forveien tydet på at en stor katastrofe kunne være i emning, som at grunnvannet steg og sank, og at rottene flyktet i panikk ut av gruvene og ut på gatene midt på dagen.

Partiets ledelse avviste utenlandske tilbud om hjelp og lot i stedet utkommanderte soldater marsjere opp til 250 kilometer for å komme fram totalt utslitte og altfor sent til hjelpearbeidet. Utenlandske tilbud om hjelp ble avvist. 

Endelig har vi et i denne sammenhengen temmelig lite tallspørsmål: Hvor mange ble drept da Kinas militære intervenerte på og rundt Tiananmen i Beijing natt til 4. juni 1989? Kinas myndigheter sier 241. Tallet kom etter nokså kort tid og er aldri bli korrigert. Men hvorfra kom tallet til Kinas Røde Kors, som var på rundt 2.000, og etter kort tid ble trukket tilbake uten forklaring? Og hvorfor får mødrene til de drepte eller forsvunne studentene aldri presentert en navneliste?

Forbudt diskusjon

De siste dagene er det kommet fram anklager mot det kinesiske kommunistpartiet for å ha offentliggjort falske og altfor lave tall over de døde av koronaviruset i Wuhan. Påstandene blir frenetisk avvist fra kinesisk hold. Også enkelte journalister og akademikere i Vesten og her til lands spør hva Kina skulle tjene på det?

Svaret er for det første at Kina er på jakt etter en stor, global propagandaseier. Folk over hele verden skal tro at det var de som vant over koronaviruset! Glem de fatale to-tre ukene da Kinas kommunistparti ikke gjorde noe fordi de skulle holde sine «to sesjoner», viktige partimøter.

Derfor har man heller ikke råd til å innrømme falske tall fra koronakrisen, hvis det har forekommet.

For det andre er det forbudt å diskutere vanskelige temaer og ytre noe som strider mot partiets linje.

I Dokument 9, et skriv fra partiets hovedkontor i april 2013, peker partiledelsen på en rekke standpunkter hos folk i Kina som er åpne for vestlige verdier når det gjelder demokrati og menneskerettigheter. Og så sier partiet nei til «historisk nihilisme». Xi Jinping avviser dem som mener alt før Dengs reformer var negativt. Han vil ikke fordømme «Det store spranget framover». Hvorfor?

«Ved å avvise KKPs historie og historien til Det nye Kina, forsøker den historiske nihilismen å undergrave KKPs historiske formål, som er ensbetydende med å benekte legitimiteten i KKPs langsiktige politiske dominans.»

Sannheten om KKPs politisk skapte massemord, vil frata partiet nettopp dette. Derfor har man heller ikke råd til å innrømme falske tall fra koronakrisen, hvis det har forekommet. Og det er ingenting i partiets fortid som skulle tilsi at det ikke kan skje igjen.