Kan vi tro at det er sant?

Det er vanskelig, men om vi skulle prøve å se forbi selvskrytet («kanskje en av de best dagene noensinne i vår menneskelige sivilisasjon») og alle svulstighetene: Hva betyr Donald Trumps fredsplan for Gaza, som han la fram sammen med Israels statsminister Benjamin Netanyahu mandag? Finnes det håp om en varig fred og fremtidig sameksistens her?

Tja. Håpet ligger kanskje i verdens reaksjon. Fredsplanen ble tilsynelatende positivt mottatt av naboland og det internasjonale samfunnet. Om også Hamas nå går med på avtalen, kan vi kanskje, i den beste av alle god verdener, havne i en situasjon der en trumpete fredsplan er bedre enn ingen fredsplan, som Aftenpostens kommentator konkluderte.

Det er flere elementer i fredsplanen som ved første øyekast kan være til å leve med for alle parter. Kanskje. Det er jo tross alt bedre at palestinerne skal få lov til å bli i Gaza enn at de ikke skal få lov til det. Og om den israelske hæren slutter å la det regne bomber og granater over den lille landsstripa, om så bare for en kortere periode, er det selvsagt å foretrekke framfor fortsatt død og ytterligere eskalering. Fredsplanens første punkt er, naturlig og fornuftig nok, en permanent våpenhvile.

Men det er flere spørsmål enn svar her. Et kort døgn etter at han lanserte fredsplanen sammen med Trump, gikk statsminister Netanyahu ut i en video på sin Telegram-kanal og understreket at den israelske hæren kommer til å fortsette sin tilstedeværelse i brorparten av Gaza. Og, understreket han: Netanyahu går på ingen måte med på en tostatsløsning.

Dermed åpnes enda flere spørsmål om hva Donald Trumps fredsplan for Gaza faktisk innebærer. Forutsatt at planen faktisk fungerer, hvilket er en forutsetning som hviler på svake premisser: Hvilken status vil Gaza ha fremover, om ikke som en del av en egen palestinsk stat? Er det realiseringen av Trumps AI-drømmer fra noen måneder tilbake, et skatteparadis fylt med luksushoteller finansiert av oligarker fra fjern og nær, som er målet? Hvor blir det av den palestinske befolkningen i en slik fremtidsvisjon?

Droneforsvar – hvem har ansvaret?

 

Donald Trumps plan består av rundt 20 punkter. Ett av dem slår fast at arabiske og muslimske land skal finansiere en ny administrasjon i Gaza. Hamas skal ikke være del av denne administrasjonen. Arabiske og muslimske land skal også være med å finansiere gjenoppbyggingen av Gaza – og den en palestinske selvstyremyndigheten skal være noe involvert i den nye styringsmekanismen på Gaza.

Med andre ord: Framtiden er uviss, også om vi ikke tar med i regnestykket at hele planen hviler på at Hamas godtar avtalen som nå tres over hodet på dem, og aksepterer å legge ned alle våpnene, som så skal destrueres.

Gisler skal returneres, døde som levende.

Alternativet er en fortsettelse av dagens mareritt. «Hvis Hamas avviser avtalen, har Israel min fulle støtte til å ødelegge Hamas», sa Trump selv. Benjamin Netanyahu la fram saken slik: «Hvis Hamas ikke godtar planen, da vil Israel fullføre jobben. Dette kan gjøres på den lette måten, eller den harde måten. Men det vil bli gjort. Vi foretrekker den lette måten, men det må bli gjort».

Skjebnedag for demokratene

 

Fra utsiden kan vi vel konkludere med at det er heller tvilsomt om dette er et språk som vil sørge for varig fred. Men verden i 2025 styres ikke etter regler, den styres av sterke menn og deres mer eller mindre velbegrunnede innfall og planer. Vi andre må bare pent være med på ferden, enten vi sitter på avstand i Norge eller lever i elendighet i Gaza etter snart to år med krig.

Det er mulig at denne avtalen er et første, viktige skritt mot fred, som utenriksminister Espen Barth Eide karakteriserte planen mandag. Men vi kan trolig også ende i den helt andre grøfta. Som vanlig når Donald Trump er involvert, dermed.