Kanskje må vi legge om kostholdet vårt, og endre noen vaner.
En dag i september, da mannen min ante fred og ingen fare, sendte jeg ham en sms: «Er du med? En måned uten å handle hos de store matvarekjedene?»
«Kult», svarte han. Og la til «Hvordan skal det gå?» Vi er tross alt ikke bare to voksne i denne familien, men har tre barn i alderen 7-12 år.
Når jeg ser gjennom kontoutskriften for de siste fire ukene, ser jeg at vi har vært i butikken 39 ganger.
Ideen som ramlet ned i hodet mitt den ettermiddagen mens jeg sto og tilberedte ukas fredagstaco med kjøttdeig fra Obs, ferdigvasket salat i pose fra Spar og tacoshell fra Rema, var inspirert av flere ting:
Vissheten om at de tre store matvarekjedene Norgesgruppen, Rema og Coop utgjør 96,6 prosent av markedet. (Tar du med Bunnpris, er vi oppe i 99,9 prosent.) Nyheten om at eierne av kjedene blir rikere og rikere, samtidig som halvparten av aleneforsørgere ikke har råd til nok og sunn mat til barna sine. På sosiale medier fant jeg flere som hadde gitt seg selv lignende utfordring.
Vi blir enige om følgende regler: Handle lokalt der vi kan. Supplere med mat fra grønnsakshandleren (tidligere kjent som innvandrerbutikk). Og ender vi opp med å måtte handle i en kjedebutikk, skal vi velge den som ligger nærmest, fordi de ofte har lokalproduserte varer.
Allerede før vi har kommet ordentlig i gang, begynner jeg å tenke at dette er skikkelig plundrete.
De to første dagene av operasjon nei til matvarebaroner (eller hva jeg nå skal kalle det), er vi opptatt fra morgen til kveld. Helga før går derfor med til å (forsøke å) planlegge innkjøp og middager til den første uka. Det er omtrent ti minutter å kjøre fra huset vårt og til utsalget til vårt lokale meieri, som får melk fra en gård med utsalg rett i nærheten.
På veien dit passerer vi to Rema 1000-butikker, to Spar, en Coop Obs, en Coop Extra og en Kiwi.
Allerede før vi har kommet ordentlig i gang, begynner jeg å tenke at dette er skikkelig plundrete. Men på søndagen, mens jeg baker brød, rundstykker og knekkebrød, og en gryte med høstens grønnsaker står og putrer, skjønner jeg at det egentlig er omvendt: Problemet er ikke at det er vanskelig å få tak i lokalprodusert mat fra uavhengige butikker, eller at vi må kjøre langt og innom flere steder på hver handletur.
De fleste butikkene er omtrent like store, med omtrent like høye priser og omtrent samme utvalg.
Problemet er at vi har altfor mange kjedebutikker.
Når jeg ser gjennom kontoutskriften for de siste fire ukene, ser jeg at vi har vært i butikken 39 ganger. Ofte er vi i flere butikker på samme handletur – fordi det er tilbud på noe hos en, vi har kupong på noe annet hos den andre, og får bonusrabattkundemedlemsspesialpris hos den tredje.
De fleste butikkene er omtrent like store, med omtrent like høye priser og omtrent samme utvalg. Og de konkurrerer om kundene med medlemstilbud, bonusprogrammer og kuponger.
Hvor enkelt er det å boikotte de store matvarekjedene? Les mer om begynnelsen av prosjektet her.
Et par uker ut i dette prosjektet, spør folk meg hvordan det går. Flere lurer på om vi bruker mer tid enn før på å handle mat. Og ja, det gjør vi kanskje, men selv i en travel barnefamilie-hverdag er det egentlig forbausende lite slitsomt. Det vi bruker i ekstra tid, får vi igjen på andre måter.
Frossenpizzaen fikk vike for kjøttkaker i brun saus.
Jeg forteller om en dag jeg var på vei hjem fra jobb, pendling og SFO-henting og ble stående og vente på å få kjøre i et kryss ved en matbutikk. De hadde 40 prosent rabatt på Grandiosa. Jeg visste at jeg tidligere ville latt meg friste av tilbudet og tanken på å slippe å lage mat. Men nå som dette ikke var noe alternativ, var planen å sette av barn hjemme og plukke opp mannen min – så skulle vi en tur til slakteren og grønnsakshandleren. Frossenpizzaen fikk vike for kjøttkaker i brun saus.
Joda, vi ville ha brukt mindre tid på å steke den pizzaen enn vi gjorde på å handle og lage middag den ettermiddagen. Vi gjorde det så enkelt vi kunne, sausen kom fra en Toro-pose vi hadde liggende. Og det var riktig nok tilløp til ekteskapelig krise da vi oppdaget at vi var tomme for tyttebærsyltetøy og mannen min ble nektet å stikke i butikken som ligger under ett minutt unna.
Men vi var enige om at det var hyggelig å stå sammen på kjøkkenet og steke kjøttkaker og koke poteter og snakke med hverandre. Kvalitetstid, rett og slett, som frossenpizzaen ikke ville ha gitt oss.
Det føles både tradisjonelt og eksotisk på samme tid.
Dette prosjektet har blitt en familieaktivitet. Kanskje er det i ferd med å bli en livsstil. Ja, det tar tid å kjøre rundt og skaffe den maten vi vil ha. Så på lørdagene hiver vi barna i bilen og snakker om hvor vi skal og hva vi skal kjøpe.
Vi bestiller melk som er tappet samme morgen som vi henter den, kjøper leverpostei og salami hos slakteren, fersk fisk i fiskebutikken og grønnsaker fra åkrene rundt oss. Det føles både tradisjonelt og eksotisk på samme tid.
Jeg tenker på gresskaret, rødløken, betene og pastinakken jeg kjøpte i helga mens jeg leser om at bare halvparten av grønnsakene nordmenn spiser er dyrket i Norge. Vi kan, bør og ønsker å være mer selvberget. Klimaendringer kan gi oss lengre vekstsesong. Men, som en grønnsaksbonde påpeker til NRK: Da må vi være villige til å spise det som kan dyrkes her. Kål, for eksempel.
Skal vi fortsette butikk-boikotten helt eller delvis, kan det hende vi må legge om kostholdet, endre noen vaner og planlegge enda bedre.
Men så, etter fire uker, jubler sjuåringen: Yessss! Endelig er vi ferdig med challengen! Hm. Og nå som vi hadde det så hyggelig.
Jeg har gått en stund og lurt på om vi ville falle tilbake til gamle vaner. Ja, for det krever en viss porsjon omstillingsdyktighet for å opprettholde en slags boikott av kjedebutikkene. Og jeg innrømmer det gjerne: Det er vanskelig når disse butikkene er overalt. Endringsentusiasmen falmer fort når du er sliten og har det travelt og det er en Rema 1000 eller Kiwi-butikk på hvert gatehjørne.
Er det urimelig å forvente at maten som dyrkes der du bor, havner i butikkene der du bor?
Det lureste er nok å holde seg til noen prinsipper, har vi funnet ut. Vi skal for eksempel fortsette å bestille dagfersk melk fra det lokale meieriet og kjøpe kjøtt hos slakteren. Fiskebutikken skal vi frekventere oftere. Lokale grønnsaker vil vi også handle, men det er på mange måter den største utfordringen. For det er uforholdsmessig langt å kjøre 20-25 minutter for å kjøpe noen gulrøtter og en agurk.
Rett før utfordringen begynte, kjøpte jeg en bunt norske gulrøtter. De var fra Jæren. På en annen matbutikk fant jeg gulrøtter fra Toten og Vestfold. Jeg bor i Østfold, og har i sommer hatt en gulrotåker rett ved postkassa. Hvor blir det av disse gulrøttene? Er det urimelig å forvente at maten som dyrkes der du bor, havner i butikkene der du bor?
Kanskje. Det handler helt sikkert om distribusjon, avtaler og penger. Om hva som er enklest, og mest lønnsomt. Uansett savner jeg å kunne velge det helt lokale også hos de store kjedene. Det er nok et problem med at markedsandelene samles på få eiere – stordriftsfordeler trumfer lokalmaten.
Det er som om det å handle lokalt bare er ment som en slags hobby, noe du gjør en gang iblant.
Samtidig skulle jeg ønske det krevde mindre av meg å finne fram til de lokale varene, de som selges utenom kjedebutikkene. Et bedre samarbeid, mer samkjøring, bedre bestillingsløsninger og bedre distribusjon. Jeg har vært innom ørten nettsider i løpet av dette prosjektet. Noen selger ditt, andre selger datt, men ingen kan tilby alt. REKO-ringen har levering en gang i måneden, Bondens Marked har vi (her jeg bor) enda sjeldnere.
Det er som om det å handle lokalt bare er ment som en slags hobby, noe du gjør en gang iblant. Kanskje er markedet for lite, eller distribusjonen for tungvint. Eller kanskje satses det ikke nok.
Målet med kjedeboikotten har ikke vært å spare penger. Vi er heldige som ikke trenger å bekymre oss over matvareprisene, bare irritere oss over dem. Mye av maten vi har kjøpt, koster mer enn den gjør hos Rema og Kiwi. Sånn sett er det lett å konkludere med at dette er et eliteprosjekt.
Det aller beste som har kommet ut av vår korte kjede-boikott, er at jeg for alvor har oppdaget hvor mye god mat som blir produsert rundt oss.
Jeg ble overrasket da jeg gjorde opp regnskap og så at vi faktisk hadde brukt mindre penger på mat. Riktig nok med forbehold om at vi har hatt masse gammel moro i fryseren som vi har funnet fram og spist heller enn å kjøpe ny mat. Både fryser og kjøleskap er tommere nå enn de pleier å være.
Men vi har heller ikke trengt å forholde oss til et eneste 3 for 2-tilbud, 2 for 50, 3 for 100, ymse bonusoppdrag eller lokke-kuponger. Å føle at jeg må kjøpe tre av noe bare for at prisen per stykk skal bli i nærheten av det som er rimelig, er det jeg har savnet aller minst disse ukene.
Jeg er mest fornøyd med at vi har lagt igjen flere tusen kroner mindre hos de rikeste matvarebaronene, og mer hos de som faktisk produserer maten vår.
Det aller beste som har kommet ut av vår korte kjede-boikott, er at jeg for alvor har oppdaget hvor mye god mat som blir produsert rundt oss. Det er meget mulig vi kommer til å fortsette med våre lørdagsutflukter til diverse utsalg. Det føles godt å støtte de lokale produsentene.
Mens barna her i huset jubler over at det igjen blir taco-fredag as usual, er jeg mest fornøyd med at vi har lagt igjen flere tusen kroner mindre hos de rikeste matvarebaronene, og mer hos de som faktisk produserer maten vår. Nå gjelder det å finne en balanse mellom lettvinthet og lokalmat, frossenpizza og fersk fisk.
Kommentarer