Klimapolitikk i en veldig smal tunell

Det var store forventninger til regjeringens klimaplan for det neste tiåret, som ble lagt frem fredag 8. januar. Den trengs. Vi har ikke tid til å håndtere bare én krise om gangen. For selv om utslippene har gått ned, og i tillegg kan ha falt noe midlertidig som følge av nedstenging, er vi langt unna mål.

Allerede før korona var verdensøkonomien i endring.

Vi har ikke tid til å håndtere bare én krise om gangen

Denne vårens dramatiske oljeprisfall er en av mange indikasjoner på at vi er på vei mot noe nytt. Det siste året har verdens investorer dreid oppmerksomheten tydelig i grønn retning. Hos våre viktigste handelspartnere i EU skrus ambisjonene til. EU lanserte sin European Green Deal før jul i fjor, med en rekke tilhørende strategier og handlingsplaner. Kort sagt: det haster.

 

Håp om multitasking

Derfor er det bra at vi, midt i en helt annen krise, også klarer å løfte blikket og huske på den store krisen som var der før korona og kommer til å være der etterpå også: klimakrisen. Det er fristende å påpeke at kontrasten er stor mellom bred aksept og politisk vilje til svært drastiske tiltak i møte med pandemi, og like stor treghet og politisk uvilje mot å håndtere den andre krisen vi står overfor: klima.

Har vi blitt bedre på å møte kriser eller mer villige til å gjøre det? I en undersøkelse i fjor vår ble folk spurt om de var enige i at politikerne bør ta like hardt i for å redde klima, som de gjorde for å bremse smitte av Covid-19. Det synes 34 prosent, mens en av fire er nøytrale. Det er ganske mange når vi snakker om de mest drastiske politiske tiltakene i fredstid. Total nedstenging er jo heller ikke riktig medisin i klimapolitikken. Men svarene viser likevel at noe har skjedd med vår toleranse for drastiske politiske grep når alvoret er stort nok.

 

De vanskelige spørsmålene utsettes. Igjen.

Nå skulle regjeringen vise at de kan multitaske, og at de skal få oss gjennom ikke bare én krise, men to. Det gikk sånn passe.

For det første er det, som blant annet Arbeiderpartiet har påpekt, underlig at regjeringen legger seg under det som ligger at til å bli EUs mål, som er å kutte utslippene med 55 prosent. Det er gode ambisjoner i meldingen og minst ett godt tiltak, som er å øke CO2-prisen til 2000 kroner. Men høyere CO2-pris løser ingen klimakrise.

Det er kanskje ikke så uventet, at det ifølge regjeringen Solberg fortsatt er skatter og avgifter som skal løse klimakrisen. Det har vært hovedgrepet i norsk klimapolitikk i Norge og fra denne regjeringen hele tiden. Og det er bra med (betydelig) høyere CO2-pris. Det er likevel rart at regjeringen gradvis gjør det mindre lønnsomt å for eksempel velge elbil fremfor fossilbil.

For det andre, hvor i alle dager har regjeringen vært i spørsmål om byrdefordeling? Vi har visst en god stund allerede at skal klimapolitikken lykkes, og få nødvendig bred oppslutning, da må den være rettferdig.

En bedre og mer rettferdig fordeling står ikke særlig høyt på lista til denne regjeringen

På pressekonferansen ble klimaministeren spurt om regjeringen vil vurdere å redusere inntektsskatten for å kompensere for negative fordelingsvirkninger av klimaskatter og -avgifter. Det er et godt forslag av flere grunner, blant annet fordi det ville bidratt til å gjøre skattesystemet vårt mer progressivt. I dag er det jo de aller rikeste som betaler minst skatt. Men det ville ikke Rotevatn svare så konkret på, utover å slå fast at regjeringen vil finne måter å gjøre klimapolitikken mindre urettferdig. Det skal de visst jobbe med. Virkelig, nå? Har de ikke tenkt på dette siden kommunevalget og bompengeopprøret i 2019? Mye tyder på at det ikke er tida, men prioriteringene det skorter på. En bedre og mer rettferdig fordeling står ikke særlig høyt på lista til denne regjeringen.

 

Burde fulgt med på NHOs årskonferanse

For det tredje, vi må visst vente enda litt til på de grønne jobbene, selv om vi kunne trenge dem nå. Regjeringen er opptatt av at norsk næringsliv skal være grønt og konkurransedyktig, og at det siste forutsetter det første. Da er det jo et lykkelig sammentreff at samme uke som regjeringen la frem sin klimaplan, holdt NHO sin årlige konferanse, i år med tema «jobbskaperne». NHO har anslått at vi i Norge må skape 250 000 nye arbeidsplasser i privat næringsliv. Disse må selvfølgelig være bærekraftige jobber som bidrar til reduserte klimagassutslipp og mer bærekraftig bruk av jordas knappe ressurser. For å få det til, må jobbskaping «gjennomsyre all politikk», mener NHO. Men hvordan klimapolitikken skal skape grønne jobber, får vi ikke svar på fra regjeringen.

For å finne ut hvordan dette skal løses, vil Solberg, Nybø og Rotevatn nemlig – hold deg fast –  oppnevne et ekspertutvalg! Som regjeringen selv påpeker, vil «Prosess21 (…) levere sin sluttrapport i starten av 2021, og den nasjonale strategien for sirkulær økonomi vil også leggjast fram våren 2021. NOU-utvalet «Norge mot 2025» skal levere sin endelege rapport i første kvartal 2021, og dette utvalet skal mellom anna sjå på grunnlaget for vårt framtidige næringsliv, inkludert nye digitale forretningsmoglegheiter, grøn omstilling og berekraft i forretningsmodellar». I tillegg kommer jeg i farten på en hel del andre ekspertutvalg for grønn næringspolitikk gjennom de siste årene, for eksempel Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft fra 2016.

Det skal også komme en strategi for sirkulær økonomi i 2021. Strategier er bra. Men jeg mistenker at tålmodigheten i mange norske bedrifter for å bidra med innspill og delta i workshops for enda et ekspertutvalg, begynner å bli tynnslitt.

Jeg mistenker at tålmodigheten i mange norske bedrifter for å bidra med innspill og delta i workshops for enda et ekspertutvalg, begynner å bli tynnslitt

Mangelen på strategier og forpliktende ambisjoner gir denne planen samme problem som regjeringens ganske tannløse hydrogenstrategi, som ble lagt frem i fjor, og den grønne krisepakken fra omtrent samme tid. Begge gir en flink og god redegjørelse for verden slik den er og oppgavene som må løses, men sier fint lite om hva som skal oppnås eller hvordan vi skal komme dit.

I denne klimaplanen er næringslivets mange muligheter godt beskrevet, og et eget kapittel er viet byggenæringen. Det påpekes at byggenæringen er en viktig bestiller. Byggenæringen selv kjenner seg igjen, men finner ikke noe nytt de kan bruke i jobben i klimaplanen.

Selvfølgelig kan staten ikke skape det grønne skiftet med et trylleslag i en stortingsmelding. Løsningene som skal gjøre oss bærekraftige skal utvikles av norsk næringsliv og tas i bruk av folk som gjør gode klimavalg. Men politikken kan og må bidra mer med mer enn dette hvis Norge skal omstilles raskt nok, på en fornuftig måte.

Norsk næringsliv går allerede foran i klimapolitikken på mange områder. Men de trenger drahjelp. Når forretningsmodeller og energikilder skal legges fullstendig om, da er løftene for store til å bære alene. En gjennomgående trend de siste årene i Norge er at mange enkeltbedrifter og bransjer ber om mer retning for politikken. Hvor mye sjømat skal vi eksportere, og hvilke krav vil stilles til fôr og bærekraft? Hva er markedet for utslippsfri godstransport, og hvor mange slike skip vil vi sjøsette de neste ti årene?

Norsk næringsliv går allerede foran i klimapolitikken på mange områder. Men de trenger drahjelp

Politikken kan bidra med å redusere denne usikkerheten. I et tverrpolitisk arbeid med fire rødgrønne partier har representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG tatt til orde for fire slike konkrete samfunnsoppdrag som kan gjøre forutsigbarheten mindre, og forpliktelsen og farten desto større. En slik måte å tenke på er også i tråd med sterke tendenser i internasjonal økonomisk forskning. Blant de toneangivende stemmene er økonomen Mariana Mazzucato, som i sin forskning viser hvordan offentlige målsettinger, investeringer og partnerskap med næringslivet har muliggjort alt fra internett til elbiler.

Kort sagt: det haster.

En klimapolitikk som også investerer mer, avlaster risiko. En politikk som forplikter seg til flere demonstrasjonsanlegg, større offentlige innkjøp og høyere risikoprofil på sine investeringer, vil selvsagt koste. Men som regjeringen selv slår fast: «Dei globale gevinstane ved å gjere klimatiltak i tråd med klimamåla vil meir enn veie opp for kostnaden verda vil få frå klimaendringar viss ein ikkje gjennomfører tiltak»

Det er kanskje ikke så overraskende at tydelig retning i næringspolitikken og bedre fordeling av klimakostnader står mindre sentralt til høyre enn til venstre i politikken. Men det å lytte til næringslivet har jo ellers denne regjeringen vært gode til.

 

To ting på en gang?

Vi står midt i minst to store kriser. På vei ut av koronakrisen må vi sørge for nye jobber til mange av dem som lenge har stått ledige. For ikke å snakke om alle dem som allerede sto utenfor da pandemien rammet. I tillegg skal vi bygge opp sysselsetting og eksportinntekter, parallelt med at aktivitet og inntekter på norsk sokkel gradvis faller. Vi skal ut av en økonomisk krise og inn i en bærekraftig økonomi. Vi trenger nye jobber og eksportinntekter. Hadde det vært mulig å se disse to oppgavene i sammenheng på noen måte?

Det hadde vært forfriskende. Statsminister Erna Solberg viste i det minste evne til å se sammenhenger. Hun antydet på pressekonferansen at hun tror folk kanskje vil jobbe litt mer på hjemmekontor, og dermed trenge litt mindre transport. Ja, hvis de har jobb da. Det er neppe nok.