Klimatvil i oljeindustrien

“De puster jo ut CO₂ selv,” sa Norsk Hydros tidligere generaldirektør Torvild Aakvaag i 1991, og latterliggjorde miljøbevegelsens krav om utslippsreduksjoner. Hydro-toppen var med dette med på å innlede en tradisjon for klimafornektelse i den norske oljeindustrien.

Historisk sett er klimafornektelse resultatet av den internasjonale oljeindustriens kamp mot vitenskapen fra åttitallet til i dag. Bransjen brukte lobbyister og liksomforskere for å undergrave vitenskapen, villede offentligheten og hindre politisk handling.

Oljebransjens argumentasjon handlet i første rekke om kostnadseffektivitet.

I Norge har åpen klimafornektelse vært sjeldent, men samtidig har bransjen indirekte støttet opp om klimafornektelsen, som har bidratt til å dempe tempoet i klimapolitikken internasjonalt og i Norge.

Lobbet mot klimamål

Da Hydros Aakvaag fremstilte kutt i norske CO₂-utslipp som unødvendig, var det fordi Hydro selv hadde stor oljevirksomhet og fordi selskapet lobbet mot Norges aller første klimamål, som hadde blitt vedtatt i 1989.

Klimamålet handlet om å stabilisere Norges CO₂-utslipp på 1989-nivå innen 2000, og skulle vi ha innfridd det, ville det vært umulig for oljeindustrien å fortsette sin vekst. Gasskraftverkene på sokkelen er en hovedårsak til at Norge økte sine utslipp på nittitallet.

Les første artikkel i serien om norsk klimafornektelse her. 

Hydro, Statoil, NHO og deler av LO lobbet derfor hardt mot klimamålet, og etter hvert forsto stadig flere politikere hvilke inntekter de måtte takke nei til hvis de skulle unngå vekst i utslippene. Da trakk de folkevalgte seg fra løftene sine.

Dårlige venner

Oljebransjens argumentasjon handlet i første rekke om kostnadseffektivitet. Norge ville få mer for pengene om vi heller betalte for utslippskutt i utlandet enn kutt hjemme. I offentligheten har de store aktørene i den norske oljevirksomheten vært langt mer saklige og vitenskapsbaserte enn sine amerikanske kolleger.

Siden nittitallet har API støttet politikere, tenketanker og kvasiforskning som har benektet klimavitenskapen.

Vårt største oljeselskap, halvstatlige Equinor, støtter imidlertid opp under flere internasjonale organisasjoner som er kjent for å ha spredd klimafornektelse og motarbeidet klimatiltak.

For eksempel er Equinor medlem i de pengesterke organisasjonene American Petroleum Institute (API) og Consumer Energy Alliance (CEA), som begge har jobbet iherdig mot klimalovgivning og klimakutt i USA.

Siden nittitallet har API støttet politikere, tenketanker og kvasiforskning som har benektet klimavitenskapen. Ettersom USA i etterkrigstiden har vært sentralt i etableringen av internasjonale regimer, var det her kampen om internasjonal klimapolitikk sto. For europeiske selskaper var det bekvemt å støtte klimafornektelse der, mens de forholdt seg til vitenskapen hjemme.

Da konsernsjef Helge Lund i Equinor – eller Statoil som det het da – i 2010 ble spurt om hvordan selskapet kunne være medlem i API, svarte han:

“Man kan godt være med i en organisasjon uten nødvendigvis å være enig i absolutt alle synspunkter som kommer. Vi er med der fordi vi totalt sett mener det gavner Statoil.” [1]

De skeptiske mener at klimaspørsmålet er blåst opp og at man bør være mer kritisk til klimavitenskapen i klasserommet.

Medlemskap i lokale bransjeorganisasjoner er ofte en vanlig del av et engasjement i utlandet, og antagelig mente ikke Lund at det gagnet Statoil at API og de amerikanske selskapene var klimafornektere – selv om man kan se det slik.

Det var først etter at han forsvant fra sjefsstolen i 2014 at selskapet bestemte seg for å bli et bredt energiselskap som også har virksomhet innen fornybar energi.

I et innlegg i Dagens Næringsliv tidligere i år sa den internasjonale oljetoppen Maria Moræus Hanssen at det burde plage bransjen at det finnes selskap som finansierer lobbykampanjer mot klimatiltak. «Dersom vi har slike ‘venner’ eller faktisk opplever at våre bransjeorganisasjoner ikke lenger representerer våre verdier, bør vi gjøre noe med det i 2019», skrev hun.

Equinor ser ut til å dele denne oppfatningen nå, og har bekreftet overfor forfatterne at selskapet vurderer hvorvidt medlemskapet i API er forenlig med ambisjonen om å bidra til at Paris-avtalen gjennomføres.

Avgjørelsen vil si noe om hvorvidt selskapet mener alvor, eller om det fortsetter med et slags dobbelt klima-bokholderi, der de på den ene siden anerkjenner klimakrisen og behovet for omlegging, men på den andre siden støtter opp om kreftene som gjennom historien har vært blant de kraftigste bremsene på klimapolitikken.

Da gjør de narr av klimaaktivister, de snakker om at klimaet styres av sola, og at CO₂ egentlig utgjør en ubetydelig del av atmosfæren.

“Miljø er bare fine ord i StatoilHydro”, sa en kommunikasjonssjef som sa opp i 2008 på grunn av selskapets engasjement i kanadisk oljesand og alle forsøkene på grønnvasking.[2]

Hun klarte ikke lenger å stå for selskapets budskap. Forhåpentlig vil fjorårets navnbytte og målsetningen om å bli et bredt energiselskap, innebære at vi snart får se store endringer i selskapets prioriteringer.

Klimafornektelse som varer

Som vi skrev i den første artikkelen i denne serien om klimafornektelse, «Den norske klimafornektelsen», er det en tydelig overlapp mellom klimafornektelse og støtte til oljeindustrien. Flere undersøkelser viser dette, og en kommende studie fra Universitetet i Stavanger bekrefter bildet.

Forskeren Frode Skarstein har sett på holdninger blant studenter på det ettårige lærerstudiet Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) og funnet at studenter med tilknytning til oljemiljøer er mer klimaskeptiske enn andre.

De skeptiske mener at klimaspørsmålet er blåst opp og at man bør være mer kritisk til klimavitenskapen i klasserommet. Holdningene til disse lærerstudentene vil snart prege undervisningen norske elever får.

Annonse

 

Å endre holdninger tar lang tid, så selv om oljebransjen skulle snu skuta og satse tungt på fornybar energi, vil en viss klimafornektelse antakelig henge igjen lenge. I 2014 sa en ung Ap-politiker fra Rogaland at «Statoil har mye av skylden for at mange nordmenn, og særlig rogalendinger, er klimaskeptikere».

Av og til glipper det imidlertid, og det pipler ut holdninger som står i strid med selskapenes linje.

Statoil, eller Equinor som det altså heter nå, reagerte naturligvis på beskyldningen. Pressetalspersonen sa at de ikke kjente seg igjen, og han viste til at de både var opptatt av kutte utslipp i egen produksjon og satse mer på fornybar energi.

Selv om selskapet gjør dette, og selv om toppene i oljeindustrien går ut og støtter internasjonale klimamål, er det imidlertid umulig å skjule at det finnes klimafornektelse under overflaten i oljemiljøene.

Når de snakker fritt

Du merker det gjerne når du møter en gruppe oljefolk på tur eller i middagsselskaper. Da er tonen en annen enn i reklamen. Spesielt hvis de er godt voksne og får snakke fritt. Da gjør de narr av klimaaktivister, de snakker om at klimaet styres av sola, og at CO₂ egentlig utgjør en ubetydelig del av atmosfæren.

På sene kvelder under oljemessa i Stavanger og på pubtreff i oljenettverk i Oslo, har vi hørt bransjefolk snakke om at klimasaken egentlig er en sosialistisk konspirasjon for å plage folk.

Den omstridte petroleumsprofessor og klimaskeptiker Hans Borge sa i et intervju i 2014 at han var blitt kontaktet av en rekke kolleger som støttet hans idé om at mennesker ikke påvirker klimaet. «Ansatte i oljeselskap har også kontaktet meg og vært frustrerte fordi de ikke får lov til å gå ut med sin faglige mening. Det skyldes at det ofte er kommunikasjons- og omdømmeeksperter som offisielt utformer oljeselskaps syn», sa han.

Så veldig dårlig samvittighet kan Wærness ikke ha hatt.

Av og til glipper det imidlertid, og det pipler ut holdninger som står i strid med selskapenes linje. En søndag formiddag i august 2018 la Equinors sjeføkonom Eirik Wærness ut et avisinnlegg på Twitter som det ble mye bråk rundt.

Innlegget var skrevet av en klimaskeptiker fra de såkalte Klimarealistene, og det sto blant annet at «Vi er ikke enig med FNs klimapanel, når de påstår at utslipp av CO₂ endrer klimaet dramatisk». Wærness roste Stavanger Aftenblad for å publisere innlegget og skrev at:

«Et alvorlig spørsmål med usikkert svar må belyses fra alle sider og ikke tabloidiseres av kunnskapsløshet».

Etter å ha møtt mye motbør, unnskyldte Equinor-toppen seg dagen etter ved å si at intensjonen var å understreke behovet for en åpen debatt om viktige tema og nødvendige tiltak. Equinors syn lå fast.

Så veldig dårlig samvittighet kan Wærness ikke ha hatt, for i mai 2019 delte han et innlegg av professor Per Arne Bjørkum som sammenlignet forskerne i FNs klimapanel med astrologer. Bjørkum har blant annet avskrevet klimateorien som “meningsløs vitenskap” – en posisjon som ikke deles av flertallet av verdens klimaforskere, for å si det forsiktig.

“Om usikre prognoser og behovet for at forskning gir håp og ikke bare dommedagsprofetier,” oppsummerte Wærness artikkelen.

Dette er ikke regelrett klimafornektelse, men en tåkeleggende retorikk som brukes for å rettferdiggjøre egen virksomhet.

For det første skal vel vitenskap gi kunnskap og ikke “håp”, og for det andre bør vel ikke vitenskapen la være å si at katastrofen nærmer seg? Gitt selskapets utydelige historie, kan man lure på om sjefsøkonomens hang til å poste klimafornektelse handler om en subtil form for dobbeltkommunikasjon:

Equinor sier at de styrer etter målene i Paris-avtalen, men mener det ikke så veldig sterkt. Oljeselskap, vær deg selv – nok.

En annen kjent oljemann, Eirik Haugane, er ikke av typen som unnskylder sine uttalelser om klimaspørsmål. Haugane er gründer og tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moes partner i oljeselskapet OKEA. Han uttrykte sitt syn slik, i et intervju med Energi og Klima i 2018:

«Heiagjengen utenfor IPCC (Klimapanelet), som lanserer den ene vanvittige katastrofen etter den andre, f.eks Al Gore, blir heldigvis motbevist av fakta. Vi har opplevd store naturlige klimaendringer på jorda, ikke minst de siste 5000 år, så vi vet uansett årsak til svingningene, at det går bra.»

Legitimerer stillstand

Uttalelser som denne fra Haugane inspirerer kanskje noen, for eksempel en rekke politikere i Fremskrittspartiet, men de har ikke like stor betydning som den strømlinjeformede klimakommunikasjonen fra Equinor, Norsk olje og gass og norske olje- og energiministre.

Derfor er kanskje den glansede fremstillingen fra oljeselskapene farligere enn de outrerte klimafornekterutspillene som Haugane står for.

De store aktørene har over lang tid anerkjent menneskelig påvirkning på klimaet. Samtidig har de omtalt fornybar energi som noe smått og vanskelig, og petroleum som noe uvurderlig i mange tiår fremover. I tillegg kommer bransjens kronargument om at norsk olje og gass er klimavennlig – fordi utslippene fra produksjonen i Norge er mindre enn mange andre steder – og fordi gass kan erstatte kull.

Dette er ikke regelrett klimafornektelse, men en tåkeleggende retorikk som brukes for å rettferdiggjøre egen virksomhet, og skape uvilje mot klimatiltak som kan ramme fossil energi.

Sannheten er, som de fleste har fått med seg, at utslipp fra produksjon av olje og gass er et bittelite problem i forhold til utslippene som bruken av fossilt brennstoff fører til. Og gass konkurrerer likeså gjerne med ren fornybar energi som med kullkraft.

I mai 2019 rykket flere norske medlemmer av FNs klimapanel ut mot bransjeforeningen Norsk olje og gass, og kritiserte dens leder Karl Eirik Schjøtt-Pedersen for å «feiltolke» klimapanelets rapport i norske medier.

Signalet er business as usual.

Schjøtt-Pedersen hevdet at rapporten sier at en fjerdedel av energimiksen i 2050 må være fossil – noe han bruker som argument for full fres på norsk sokkel – men dette stemmer ikke. Rapporten kommer ikke med noen slike anbefalinger, men påpeker bare at en bratt reduksjon av olje og gass er nødvendig.

Ideen om at vi er nødt til å fortsette å produsere olje og gass i mange tiår til, har imidlertid fått et solid fotfeste i norsk politikk. Det er større politisk oppslutning rundt nye letefelt for oljeselskapene enn det er rundt en offensiv klimapolitikk.

Derfor er kanskje den glansede fremstillingen fra oljeselskapene farligere enn de outrerte klimafornekterutspillene som Haugane står for. Den er i alle fall mer effektiv, ettersom den legitimerer langvarig petroleumsaktivitet og legger en demper på følelsen av at en storstilt omstilling haster.

Olje- og energidepartementet, som siden 2013 har vært ledet av Fremskrittspartiet, fortsetter å dele ut leteområder på sokkelen som om alt var som før.

Aktørene i oljesektoren har vært for smarte til å fornekte klimavitenskapen direkte.

Da 90 nye leteblokker ble lyst ut i mai 2019, sa regjeringen at den ikke hadde vurdert klimarisikoen ved å åpne områdene for oljeselskapene – til tross for at regjeringen har lovet å «følge opp anbefalingene og vurderingene til klimarisikoutvalget». Signalet er business as usual: Toppene i oljebyråkratiet snakker om storstilt produksjon til 2070, minst.

Aktørene i oljesektoren har vært for smarte til å fornekte klimavitenskapen direkte, men de har manøvrert på en slik måte at klimapolitikken i veldig liten grad rammer dem selv. I tillegg har de sannsynligvis – om enn indirekte – bidratt til at holdningen til klimavitenskapen har blitt forskjellig i partiene, ettersom vi ser at de partiene som i størst grad støtter oljevirksomheten også er mest skeptisk til vitenskapen.

En undersøkelse fra SIFO i 2012 viste at fornektelse av klimavitenskapen var mer utbredt på høyresiden, og ikke bare i Fremskrittspartiet. I den neste og siste artikkelen i denne serien skal vi se på hvordan klimafornektelse preger deler av partiet Høyre.

(Dette er andre artikkel i serien om norsk klimafornektelse. Les den første her. Neste kommer lørdag om en uke). 

[1] Dagens Næringsliv, “Statoil deltar i lobby-kjør mot Obama”, 1 november 2011.

[2] Stavanger Aftenblad 9. juni 2009, samt eget intervju.