Knuten på valgfrihetstråden

Den siste uken har det stormet rundt Osloskolen. Etter at lærer Simon Malkenes på Dagsnytt 18 fortalte om et vanskelig læringsmiljø for elevene på en skole med lave karakterkrav, har det blitt startet en prosess som kan ende med disiplinærsak mot Malkenes. Flere, deriblant lærernes fagforeninger, har reagert på hvordan det er en trussel mot lærernes ytringsfrihet, at det i praksis ikke er mulig å diskutere problemer ved enkeltskoler uten at det blir reagert fra ledelseshold.

Den ikke helt usynlige elefanten i rommet er selvfølgelig inntakssystemet til de videregående skolene i Oslo. Ifølge Malkenes er inntakssystemet en rot til flere problemer i Osloskolen. Gjennom innføringen av fritt skolevalg/karakterbasert opptak, har elevene, gitt at de har gode nok karakterer, fått muligheten til å velge skole fritt over hele byen. De skolene flest elever velger seg til, får så mest penger fra kommunen. Såkalt stykkprisfinansiering er lagt opp slik at pengene i skolen følger eleven. Antall elever er avgjørende for hvor mye ressurser en skole da får. Dårligere omdømme gir færre elever, større andel ressurskrevende elever, og mindre penger fra kommunen. Da setter Oslos skoleledere morgenkaffen i halsen når det kommer saker som kan skade omdømmet til deres skole.

Når det blir større rom til å velge bort, blir det færre som hever stemmen der det trengs mest

Debatten om inntakssystemet i Oslo blir ekstra opphetet fordi den går til kjernen av et sentralt høyre-venstre-dilemma for den videre utviklingen av velferdsstaten: Valgfrihet gir større makt til å velge bort dårlige tilbud, samtidig som det svekker det politiske presset for å forbedre de samme tilbudene. Den amerikanske økonomen Albert Hirschman formulerte for 50 år siden det som etter hvert har blitt en klassisk påstand, at vi grunnleggende sett har to måter å forbedre en situasjon vi er misfornøyd med: Voice – å ta til orde for at situasjonen må forbedres, eller exit – å forlate skuta til fordel for noe bedre.

De siste tiårene har gitt radikalt større muligheter for exit i velferdsstaten. Ofte har det vært et gode, og det har gitt oss mer makt. Er vi misfornøyd med legen, kan vi velge en annen lege. Når inntakssystemet i Osloskolen ble endret slik at elever i større grad kan velge en skole de er fornøyd med, har man i Hirschmans forstand blitt gitt mer makt til elever og foreldre i skolen, gjennom at man får muligheten til exit – muligheten til å velge en annen skole.

Men i iveren etter å gi mer makt gjennom mer valgfrihet, har et sentralt poeng gått tapt: Når det blir større rom til å velge bort, blir det færre som hever stemmen der det trengs mest. Makt gjennom mulighet til å velge bort, kan gå på bekostning av makten som ligger i å legge politisk press (voice). Det blir en variant av en kjent mekanisme i velferdsstatsforskningen: Når ressurssterke og ressurssvake bruker samme velferdstilbud, blir kvaliteten presset opp for begge grupper, fordi de ressurssterke bruker kreftene til å forbedre tilbudet som kommer alle til gode. Men i et skolesystem hvor de ressurssterke og de ressurssvake ikke går på samme skoler, blir også politikernes oppmerksomhet skjevfordelt.

De som ikke har fått mulighet til å velge bort, må bli lyttet desto mer til

Malkenes’ poeng i Dagsnytt 18-debatten som startet ukens bråk, var at fritt skolevalg/karakterbasert opptak var roten til problemene i Osloskolen. Men i en så delt by som Oslo er det uklart hvor mye et annet, mer geografisk basert inntakssystem ville avhjulpet problemene han peker på. Det er nemlig ikke bare i skolesystemet de mest ressurssterke velger bort heller enn å legge politisk press. Det gjelder også på boligmarkedet. Fersk forskning viser for eksempel hvordan ressurssterke boligeiere i Oslo flytter vekk hvis de opplever naboene som å ha vesentlig lavere status enn seg selv. Med et inntakssystem hvor elevene kom inn på sin nærskole, ville det fremdeles vært store forskjeller mellom elevene på ulike skoler.

Det finnes ingen åpenbare svar på hvordan man kan innrette et inntakssystem i Osloskolen som tar vare på det positive med valgfriheten, samtidig som det bøter på ulempene. Men ett er sikkert: Det er mulig å gi mer makt til å forbedre skolehverdagen til dem som trenger det mest. De som ikke har fått mulighet til å velge bort, må bli lyttet desto mer til. Mer av ressursene må knyttes til annet enn elevtallet på skolen. Og munnkurv på kritikere er det siste skolen trenger.