Korona-utbruddet skriker etter mer politisk styring

«Koronaviruset er ikke vennligsinnet. Det dreper». Det skriver det ledende medisintidsskriftet The Lancet på lederplass i siste utgave, i en ramsalt kritikk av europeiske myndigheters treige og haltende respons på korona-viruset. Denne kritikken er dekkende for regjeringen Solberg.

Folk opplever å ha fått forvirrende og uklar informasjon om hvordan forholde seg til sykdomsutbruddet. Folkehelseinstituttet advarer mot reiser til berørte områder i land som Iran og Italia, mens Utenriksdepartementet oppfordrer den enkelte til å vurdere behovet for å reise. Verdens helseorganisasjon kaller utbruddet alvorlig mens regjeringen oppfordrer oss til å leve som før. Hva skal vi tro?

Tiltakene som gjøres er dårlig koordinerte, og varierer fra sted til sted. Hvorfor fikk et irsk fly fra Nord-Italia lande på Torp, mens Gardermoen har innført begrensninger? Hvorfor har det vært opp til sykehusene selv å bestemme om det skal være tillatt å håndhilse eller ikke? Hvorfor avholdes konserter her, mens de stanses der?

Vi burde kunne forvente at de nasjonale myndighetene – regjeringen – sørget for klare nok beskjeder, tidlig nok.

Allerede under evalueringen av svineinfluensaepidemien i 2009 ble det påpekt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap at det er problematisk at kommunene ikke har like smitteverntiltak under en pandemi. Konsekvensen blir at det blir vidt forskjellig praksis fra sted til sted. En kommune stenger skoler og avlyser arrangementer, en annen ikke. Nettopp dette er hva vi har sett under årets korona-utbrudd. Vi burde kunne forvente at de nasjonale myndighetene – regjeringen – sørget for klare nok beskjeder, tidlig nok. Det har ikke vært løst godt nok. Vi vet at pandemi får de alvorligste konsekvensene for liv og helse av alle krisescenarioer som beredskapsmyndighetene har analysert.

I Danmark har man tatt mer overordnet politisk styring, hvor statsminister Mette Frederiksen har gitt klar beskjed om at alle arrangement med over 1000 deltakere bør avlyses. Ved å sette statsministerens autoritet bak smittevernråd, bidrar man til å øke etterlevelsen. Tyskland har fulgt etter Danmark, og gir samme beskjed. Men ikke i Norge.

Vi har dype og vedvarende koordineringsutfordringer som ikke har blitt løst siden 22. juli-kommisjonen.

At Bent Høie 9. mars varsler at det nå skal komme klarere nasjonale råd er bra, men ikke tillitsvekkende. Kritikken av ulik praksis ute i kommunene har altså ligget der i flere år. Smittevernlovens bestemmelser om kommunale fullmakter ble ikke endret på dette punktet da loven ble oppdatert i 2019. Regjeringen har heller ikke gitt ressurser til kommunene for å gjennomføre de nye beredskapsoppgavene som følger av den nye kommunale beredskapsplikten. Det finnes kommuner i Norge i dag som ikke oppfyller minimumskrav til risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplaner.

Korona-utbruddet viser hvordan beredskapen i Norge skriker etter mer politisk styring. Vi har dype og vedvarende koordineringsutfordringer som ikke har blitt løst siden 22. juli-kommisjonen. De spiller seg ut in real time under korona-utbruddet. Vi har ikke en samlet oversikt over beredskapsressursene, eller over hullene i beredskapen.

Ingen samfunn kan stenge smittsomme sykdommer helt ute – men vi burde kunne bedre enn dette.