Koronasjokk i frisyrekrisens tid

Med koronakrisa følger det med en rekke andre kriser, som børskrisa, taxfreekrisa og hyttekrisa. Uten å redusere alvorlighetsgraden til noen av disse krisene: Det har åpenbart gått inflasjon i kriser – ja, krisene har spredt seg som virus, slik at vestkantdamer uten tilgang til å farge håret hos frisøren blir likestilt med folk som ikke har råd til å betale husleia eller ligger i respirator. Frisører «får melding av desperate kunder», kunne Dagbladet fortelle torsdag.

«Krise» er omtrent like smittsomt som «sjokk». Koronasjokk er faktisk også et ord. Første nyhetstreff på google handler om et avlyst bryllup. Tragisk nok, det.

Hen framstår som lammet og følelsesløs og fortaper seg i trivialiteter og hverdagslige sysler, eller det motsatte: Begynner å gråte og skrike for tilsynelatende ingenting.

Det kan likevel være nyttig å ta et skritt tilbake og se hva som normalt karakteriserer kriser og sjokk: «Man kan sies å befinne seg i en psykisk krisetilstand når man er kommet i en sådan livssituasjon at ens tidligere erfaringer og innlærte reaksjonsmåter ikke er tilstrekkelige til at man kan forstå og psykisk beherske den aktuelle situasjon».

Slik lyder krisedefinisjonen til den svenske psykiateren Johan Cullberg, en autoritet på spørsmålet, hvorpå den første fasen er «sjokket». Krisen oppstår når man står overfor hindringer eller trusler som det er ikke er mulig å overkomme med vanlige metoder, som bidrar til desorientering og fruktesløse løsningsforsøk, og som oftest munner ut i en tilpasning som forhåpentlig – men kanskje ikke – er gunstig.

Ifølge Cullbergs definisjon av sjokket, varer denne fasen typisk i noen minutter, timer eller dager, og er preget av indre kaos, panikk, uvirkelighetsfølelse. Hen framstår som lammet og følelsesløs og fortaper seg i trivialiteter og hverdagslige sysler, eller det motsatte: Begynner å gråte og skrike for tilsynelatende ingenting.

De som gjennomgår kriser av eksistensiell art.

Sånn sett gir jo kaoset og panikken om dagen mening. Vi er i sjokk og er desorienterte. Noen er selvopptatte og hyler, andre stirrer 24/7 på Facebook-feeden sin og er apatiske. Regjeringen står for problemløsningsforsøkene, men tilgi dem – de vet heller ikke hva de gjør. Men de gjør i hvert fall noe!

Politikerne og mediene gleder seg mest til «reaksjonsfasen», en periode preget av selvbebreidelse – hvordan kunne dette vært unngått? Hvem må gå? Denne fasen varer angivelig i en til seks uker. Så følger «bearbeidingsfasen», der man aksepterer hva som har skjedd og går over til å reparere skadene.

Den siste fasen er «nyorienteringsfasen», den folk flest gleder til, som vil inntreffe om cirka seks måneder: Da åpner man seg mot verden. Taxfree-salget åpner igjen. Hendelsen vil alltid være med oss som en påminnelse om noe traumatisk, men mange kan oppleve at de har kommet styrket ut av krisen, for eksempel skilsmisseadvokater og alle som selger antidepresjonspiller.

Mental Helses hjelpetelefon får normalt 163 telefoner i døgnet, nå er de oppe i 900.

De det faktisk er aller mest grunn til å være bekymret for om dagen, i tillegg til de som er alvorlig syke naturligvis, er de vi ikke hører så mye fra – de som verken skriker eller babler i vei om trivialiteter. De som ikke har ressurser til å rette fokus mot sine problemer. De som gjennomgår kriser av eksistensiell art.

Ikke nødvendigvis fordi det som nå skjer er så alvorlig i seg selv, men fordi det kommer på toppen av noe annet. Akkurat som koronaviruset – det er ikke viruset i seg selv som tar liv, det ville ikke vært så destruktivt uten de underliggende sykdommene, alternativt «sekundære bakterielle infeksjoner forårsaket av resistente mikrober», som Krigen mot bakteriene-forfatter og journalist Erik Martiniussen skrev i en Aftenposten-kronikk tirsdag.

Jeg sikter til de som fra før av sliter med psykiske utfordringer, enten det er ensomhet, selvmordstanker, demens eller andre kroniske diagnoser. Alle de som ikke takler isolering, økt psykisk belastning og brudd på hverdagsrutiner. «Psykiske lidelser og rusbrukslidelser er utbredt i den norske befolkningen», som det het i en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2018.

Mental Helses hjelpetelefon får normalt 163 telefoner i døgnet, nå er de oppe i 900. I likhet med nødtelefonen til Kirkens SOS. «De klarer ikke spise, drikke eller sove. Alt de gjør er å lese om corona, om symptomer. De tør absolutt ikke gå ut av huset, selv om de ikke er i karantene. De er bare så redde at de isolerer seg selv», fortalte sistnevnte til VG fredag.

Hytta står der når dette er over, det kommer en ny påske, det må jo det.

Andre igjen kan kanskje være ved godt helbred, men bærer på tidligere traumer som vekkes til live i disse dager, slik Utøya-overlevende Jorid Juliussen Nordmelan fortalte til Aftenposten sist uke. Hun fikk posttraumatisk stresslidelse (PTSD) flere år etter 22. juli, men ble frisk igjen. Men nå. «Det er noe med usikkerheten og også frykten for at noe skal skje med noen man er glad i, som minner meg om terroren».

Det er ikke alltid på sin plass å sette folks ulykker i et hierarki, men likevel: Hytta står der når dette er over, det kommer en ny påske, det må jo det. Frisørene vil være der. Syden og sola går ingen steder.

Apropos Hellas. Da jeg i helgen spurte en venn på Kreta hvordan det går om dagen, svarte han: «Ingen turister, ingen business, bare problemer!!! Men så langt er vi friske og det er det viktigste». Han har rett, og derfor bør vi først og fremst ha et øye for det som foregår i det stille i ly av det store koronasjokket. Noen kriser er nemlig vanskeligere enn andre å reparere.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen 30. mars 2020.)