Krigen mot Iran er ikke et unntakstilfelle

BERLIN: Det amerikansk-israelske angrepet som tok livet av Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, og innledet USAs mest betydningsfulle militæroperasjon i Midtøsten siden Irak-krigen, kom overraskende på mange i Europa. Det som nå utspiller seg, er en rekke sammenfallende kriser – blant annet en energikrise, som minner om oljesjokket på 1970-tallet, og et transatlantisk brudd, som truer Europas sikkerhetsarkitektur.

Fremfor å være styrt av felles regler, er det internasjonale systemet nå preget av sporadisk bruk av makt.

På bakgrunn av dette har mange kommentatorer og analytikere trukket den samme konklusjonen: Konflikten markerer et sammenbrudd i det multilaterale systemet og starten på en periode preget av global uorden.

Problemet med denne fortolkningen er at den ikke fanger opp noe mer dyptgripende ved dagens situasjon. Krigen mot Iran viser hvordan geopolitikken ser ut når selve ideen om orden har brutt sammen – en tilstand jeg kaller «ikke-orden».

Dette skillet er avgjørende for å forstå dagens situasjon. Uorden er det som oppstår når etablerte regler brytes bevisst. Å beskrive en situasjon som uordnet er, paradoksalt nok, å bekrefte at felles normer fortsatt eksisterer, selv om de blir brutt. Ikke-orden oppstår derimot når normer går i oppløsning i møte med raskt skiftende omstendigheter, og det ikke lenger finnes en felles forståelse av rett og galt – eller til og med av selve sannheten. I stedet står vi igjen med en grunnleggende og dyptgripende usikkerhet.

Fremfor å være styrt av felles regler, er det internasjonale systemet nå preget av sporadisk bruk av makt – i et forsøk på å tvinge gjennom politisk vilje – fulgt av gjengjeldelse. Krigen mot Iran er et tydelig eksempel på dette. Angrepet 28. februar, som tok livet av Khamenei og utløste den nåværende runden av regional eskalering, fant sted mens forhandlingene fortsatt pågikk. Det vekker til live minner om overraskelsesangrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, da japanske forhandlere fortsatt befant seg i Washington for samtaler med USA.

En mildere versjon av denne dynamikken utspilte seg under koronapandemien.

Enda verre er det at folkeretten og de internasjonale institusjonene i stor grad har vist seg å være ute av stand til å hindre USA, Israel og Iran i åpenlyst å tilsidesette grunnleggende normer mot drap på eller bortføring av politiske ledere, angrep på sivil infrastruktur og til og med det lenge etablerte tabuet mot angrepskriger.

Det er verdt å legge merke til at krigens hovedaktører ikke ser ut til å være klar over at de bryter noen regler i det hele tatt. Da stridsvognene til Russlands president Vladimir Putin rullet inn i Ukraina i 2022, fremla Kreml en rekke juridiske begrunnelser for invasjonen – en implisitt erkjennelse av at det ble begått en forbrytelse.

I kontrast til dette: Da USAs president Donald Trump truet med å angripe Irans sivile infrastruktur, eller da «krigsminister» (forsvarsminister) Pete Hegseth erklærte at militæret ikke ville vise noen nåde – «no quarter, no mercy» – var det få tegn til at noen av dem visste – eller brydde seg om – at de tok til orde for å begå krigsforbrytelser.

Ingen institusjonell arkitektur kan fungere når sentrale aktører slutter å følge reglene. Det er hovedforskjellen mellom uorden og ikke-orden: Det ene innebærer å bryte regler. Det andre betyr at det ikke finnes noen felles regler man er blitt enige om.

 

Polykrise er den nye normalen

Den nye tidsalderen, preget av ikke-orden, kan ikke tilskrives Trump alene, selv om hans teatralske fremferd har kommet til å bli selve symbolet på den tiden vi lever i. Han bør forstås som et symptom, snarere enn som den primære årsaken, til en verden som har mistet sine organiserende prinsipper.

De dypere kreftene som driver denne transformasjonen, er strukturelle: økonomiske forstyrrelser, klimaendringer, teknologiske fremskritt og demografiske endringer, som alle virker sammen inn mot grunnlaget for den eksisterende globale orden.

Som følge av dette blir kriser mer komplekse, mindre forutsigbare og potensielt katastrofale. I stedet for bare å spre seg, flyter de ofte inn i hverandre. I en svært sammenkoblet verden blir smitteeffekter, vippepunkter og ekstrem volatilitet normen. Økonomen Ian Goldin ved Oxford har kalt denne dynamikken «sommerfugldefekten» og bruker det velkjente bildet av en sommerfugl som slår med vingene på den ene siden av verden og utløser en tornado på den andre, for å illustrere det ødeleggende potensialet ved global gjensidig avhengighet.

Som svar på amerikanske og israelske angrep, stengte Iran Hormuzstredet, noe som drev opp de globale prisene på energi, gjødsel og mat.

En mildere versjon av denne dynamikken utspilte seg under koronapandemien, som raskt utløste en global økonomisk krise da forsyningskjeder brøt sammen og vaksinenasjonalisme forsterket de geopolitiske spenningene. Gjennomgripende endringer er ofte resultatet av den kumulative virkningen av mange mindre forstyrrelser.

Den pågående krigen i Midtøsten er et eksempel på den type permanent polykrise som trolig vil prege de kommende tiårene. I stedet for én enkelt krise er det snarere fem kriser som utspiller seg samtidig: et energiforsyningssjokk, en fare for spredning av atomvåpen, en kraftig svekkelse av den regionale sikkerheten, alvorlige forstyrrelser av verdensøkonomien og et transatlantisk brudd, alt sammen i rask rekkefølge.

Som svar på amerikanske og israelske angrep, stengte Iran Hormuzstredet, noe som drev opp de globale prisene på energi, gjødsel og mat. Selv om stredet etter hvert skulle åpnes igjen og Trump skulle oppheve sin egen blokade av iranske havner, vil sjokket ha skadelige langsiktige virkninger med tanke på asiatiske statsbudsjetter, europeiske renter og strategiske energireserver over hele verden.

Skulle den skjøre våpenhvilen bryte sammen og prisene fortsette å stige, kan det resulterende presset på levekostnadene gi økt oppslutning om populistiske bevegelser i hele Europa i forkant av viktige delstatsvalg i Tyskland og neste års presidentvalg i Frankrike.

 

Arkitekter og håndverkere

For å forstå hvorfor vestlige land stadig mislykkes, i møte med ulike hendelser og internasjonale kriser, er det nyttig å skille mellom to ulike måter å forstå orden på. Den første kan kalles arkitektens tilnærming. Etter Berlinmurens fall mente europeiske og amerikanske ledere at de hadde funnet den endelige modellen for å organisere verden, og satte sin lit til et sett av regler og institusjoner utformet for å opprettholde global stabilitet.

Dette systemets skjebne henger nå i en tynn tråd. Siden Russlands invasjon av Ukraina, har bevaringen av den regelbaserte internasjonale orden blitt et gjennomgående tema i vestlig utenrikspolitikk, noe som gjenspeiles i strategidokumenter, politiske taler og felles uttalelser fra toppmøter i regi av G7 og NATO.

Selvfølgelig samsvarer ikke disse to analytiske modellene alltid med politikkutformingen i den virkelige verden.

Spesielt europeiske ledere er ofte skeptiske til endring, fordi de antar at endringer vil undergrave snarere enn å styrke systemet. Siden de har hatt størst nytte av den eksisterende ordenen, forventer de at andre skal akseptere den eller bygge opp et alternativ. I denne forstand tenker de som arkitekter – og vektlegger verdens institusjonelle struktur.

En annen måte å forstå internasjonal orden på, kan kalles håndverkerens tilnærming: I en tid uten orden, er myndighetenes primære oppgave å overleve, samtidig som de posisjonerer seg for å dra nytte av økonomiske og geopolitiske omveltninger («disrupsjon»). Kina er den tydeligste representanten for dette perspektivet, men den samme logikken ser ut til å prege tenkningen til mange fremvoksende makter, deriblant India, Tyrkia, Saudi-Arabia og Sør-Afrika.

Disse statene var ikke blant arkitektene bak den nåværende ordenen og har derfor blitt vant til å tilpasse og revidere rammeverk utformet av andre. Til tross for sin størrelse og innflytelse, kjennetegnes de av håndverkerens pragmatisme og fleksibilitet – de reparerer, omdisponerer og kombinerer eksisterende elementer på nye måter for å skape noe nytt, fremfor å utforme systemer helt fra bunnen av.

Irans opptreden i krigen mot USA og Israel er et godt eksempel på hvordan en håndverkerstat opererer i praksis.

Selvfølgelig samsvarer ikke disse to analytiske modellene alltid med politikkutformingen i den virkelige verden. Likevel fanger de opp det voksende skillet mellom de som legger ambisiøse og omfattende planer og de som omfavner endring og tilpasser seg den. Mens arkitekter drives av dristige visjoner og ofte lammes av gapet mellom plan og virkelighet, forsøker håndverkere å forstå hvor verden er på vei og å få mest mulig ut av skiftende omstendigheter.

Arkitekter klarer seg vanligvis godt i en forutsigbar verden. I et komplekst og stadig skiftende geopolitisk landskap, har imidlertid håndverkerne en fordel. I flere tiår har internasjonal politikk vært formet av vestlige arkitekter, som med sine vidtrekkende visjoner har bidratt til å etablere en global orden basert på universelle institusjoner og en lineær forestilling om fremgang. Håndverkere er bedre rustet til å navigere i en verden preget av radikal usikkerhet – der ingen lenger ser ut til å anerkjenne regler

Irans opptreden i krigen mot USA og Israel er et godt eksempel på hvordan en håndverkerstat opererer i praksis. Uten kontroll over eget luftrom, uten konvensjonelle militære styrker som kan måle seg med motstanderne og uten pålitelige allierte, forsøkte ikke Den islamske republikken å føre krigen på USAs premisser. I stedet fant iranske myndigheter frem til det ene avgjørende virkemiddelet de kunne utnytte maksimalt – kontroll over Hormuzstredet – og tok i bruk sin desentraliserte kommandostruktur for å tilpasse seg skiftende forhold.

Ved å stenge stredet i stedet for å gå inn i en konvensjonell konfrontasjon som Den islamske republikken ikke kunne vinne, har Iran forvandlet konflikten fra en militær kamp til en økonomisk utholdenhetsprøve, der landet klart har overtaket.

Følgelig har forhandlingene, som har funnet sted bak kulissene, i økende grad kommet til å dreie seg om selve stredet snarere enn de opprinnelige stridsspørsmålene: regimeskifte, Irans uranlagre, landets rakettprogram og dets støtte til regionale stedfortredere.

Den europeiske økonomien har utvilsomt blitt rammet uforholdsmessig hardt av USAs krig mot Iran.

Samtidig blir USA i økende grad begrenset av sine egne arkitektoniske forutsetninger. Paradoksalt nok er Trump rent instinktivt en «disruptør» – en kaosagent med liten tålmodighet for institusjonelle rammeverk – mens det militære og diplomatiske maskineriet han leder, fortsetter å operere i henhold til en arkitektonisk logikk.

USA gikk inn i krigen mot Iran med en rekke maksimalistiske mål som hadde lite sammenheng med hva amerikansk militærmakt realistisk sett kan oppnå. Bevæpnet med toppmoderne AI-baserte målutvelgelsessystemer og futuristiske verktøy som det såkalte «Ghost Murmur» – et langtrekkende kvantemagnetometer som angivelig kan spore det elektromagnetiske signalet fra et menneskelig hjerteslag og isolere det fra bakgrunnsstøy – oppnådde USA imponerende taktiske resultater.

Banebrytende teknologi kan ha muliggjort både det innledende angrepet, som eliminerte store deler av Irans øverste ledelse, og redningsoperasjonen av en amerikansk pilot. Men da Iran stengte Hormuzstredet, var Trump-administrasjonen ute av stand til å forene sine storslåtte ambisjoner med realiteten i Irans improviserte forsvar.

 

Europas utdaterte tilnærming

Man kan ha forståelse for de som antar at europeere, som arkitekter par excellence, er dårlig rustet for en tidsalder preget av ikke-orden. Den europeiske økonomien har utvilsomt blitt rammet uforholdsmessig hardt av USAs krig mot Iran, med tanke på hvor utsatt den er for svingninger i energimarkedet.

I tillegg forbindes politikken som føres i EU gjerne med overregulering, endeløse møter om møter og krangler om bøyde bananer, snarere enn besluttsom handling.

Men Europa er bedre rustet for denne verden enn mange europeere selv er klar over, ettersom Europas historie, institusjoner og politiske kultur gjenspeiler dype tradisjoner for tilpasning og motstandskraft.

Når det gjelder Den europeiske union, var ikke den et resultat av et storslått arkitektonisk design, og verken EUs velstand eller sikkerhet er resultatet av en enkelt, nøye gjennomført plan.

For det første må europeiske ledere akseptere de nye realitetene – en verden preget av mangel på orden – fremfor å hige etter et skinn av stabilitet.

I motsetning til hvordan det ofte kan fremstå, utviklet det europeiske prosjektet seg gjennom kontinuerlig prøving og feiling. Det som begynte som Det europeiske kull- og stålfellesskap, utviklet seg til en tollunion, deretter et indre marked og til slutt en monetær union med felles valuta.

Antall medlemsland ble gradvis utvidet, fra seks stater til ni – deretter 12, 15, 25 og til slutt 27. Noen lovende initiativer, som Det europeiske forsvarsfellesskap, mislyktes fullstendig. Andre oppsto som svar på kriser. Europeiske lands myndigheter styrket det sikkerhetspolitiske samarbeidet etter krigene på Balkan, fremmet forslag til finanspolitisk konsolidering i kjølvannet av gjeldskrisen i eurosonen, utvidet samarbeidet om folkehelse som svar på koronapandemien og iverksatte tiltak for å fremskynde den forsvarspolitiske integrasjonen etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina.

Utfordringen Europa står overfor i dag er å dra nytte av denne erfaringen og utvikle et sett med «leveregler» i tråd med håndverkertilnærmingen – retningslinjer som kan hjelpe europeiske land å komme seg gjennom den pågående krisen i Midtøsten og inn i en ny tidsalder preget av mangel på orden. For å oppnå dette bør politiske beslutningstakere konsentrere seg om tre viktige prioriteringer.

For det første må europeiske ledere akseptere de nye realitetene – en verden preget av mangel på orden – fremfor å hige etter et skinn av stabilitet. Jo raskere de slutter å feste sin lit til storslåtte rammeverk og heller konsentrerer seg om konkrete mål – som å sørge for ikke-spredning av atomvåpen og hindre at regionale kriser utløser systemiske økonomiske sjokk – desto raskere kan de utvikle strategier som faktisk fungerer.

Fremfor alt må de erkjenne at kriser, som krigen mot Iran, ikke lenger er problemer som skal løses, men hendelser og omstendigheter som må håndteres.

Krigen mot Iran er ikke et unntakstilfelle, men den første av mange prøvelser.

For det andre må europeiske beslutningstakere revurdere sin tilnærming til andre deler av verden, spesielt med tanke på gjensidig avhengighet. Stengingen av Hormuzstredet har – i likhet med pandemien og krigen i Ukraina – vist klart og tydelig risikoen ved å være for avhengig av én enkelt leverandør eller en enkelt flaskehals.

Europeiske land forstår nå at de må diversifisere sine forsyningskjeder. Men når migrasjon og teknologi vokser frem som nye konkurransearenaer, må de også i større grad være villige til å utøve press på andre, enten det gjelder Russland, Kina eller til og med USA.

Fremfor alt må europeiske land ta ansvar for sin egen sikkerhet. Altfor lenge har de «utkontraktert» kjernefunksjoner til eksterne strukturer – NATO, Verdens helseorganisasjon, FN – i stedet for å utvikle egne kapasiteter. Resultatet har vært strategisk passivitet og avhengighet av amerikansk lederskap.

For å overleve i en tid preget av mangel på orden, må europeiske land øke forsvarsutgiftene og styrke sin egen forsvarsindustri, gjøre samfunnet mer motstandsdyktig og forberede seg på å handle uten USA når det er nødvendig.

Den største faren ligger imidlertid i Europas utdaterte strategiske verktøykasse. Selv om regler, møter og planer har tjent Europa godt i flere tiår, innebærer det nå en risiko å klamre seg til disse virkemidlene. De kan gjøre europeiske ledere blinde for de harde realitetene i den nye tidsalderen preget av mangel på orden i verden.

Krigen mot Iran er ikke et unntakstilfelle, men den første av mange prøvelser.

 

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org