Kringsatt av kjedebutikker

Yessss! Endelig er vi ferdig med challengen! Sjuåringen tok en aldri så liten jubeldans på gulvet. Hm. Og nå som vi hadde det så hyggelig.

I fire uker har familien min – mannen min, jeg og tre barn – unngått å handle i matbutikker eid av de store kjedene Norgesgruppen, Coop og Rema. Tidligere har jeg skrevet om hvordan denne utfordringen kom i stand, og hvordan det gikk underveis. Nå er det på tide å oppsummere, for det store spørsmålet er selvsagt:

Lar det seg gjøre – over tid – å handle minimalt hos de store matvarekjedene?

 

Endringsentusiasme og andre konsulentord

Reaksjonen til familiens yngste tyder på at dette vil møte en viss motstand hos barna. Men her er det viktig å huske at barn har lav endringskompetanse. De vil helst at alt skal være som det pleier. Når jeg spør barna om hva de er de savner ved matbutikkene (som de vanligvis helst ikke vil være med inn i), får jeg ganske vage svar. Det er noe om pålegg vi har måttet klare oss uten. At den lille Spar-butikken er så koselig. Men mest av alt handler det nok om at ting helst skal være som de alltid har vært.

Det er vanskelig når disse butikkene er overalt.

Jeg har gått en stund og lurt på om vi ville falle tilbake til gamle vaner. Ja, for det krever en viss porsjon omstillingsdyktighet for å opprettholde en slags boikott av kjedebutikkene. Og jeg innrømmer det gjerne: Det er vanskelig når disse butikkene er overalt. Endringsentusiasmen falmer fort når du er sliten og har det travelt og det er en Rema 1000 eller Kiwi-butikk på hvert gatehjørne.

Jeg har allerede rukket å gå i frossenpizza-fella. Underveis i utfordringen ble jeg fristet av Grandiosa på tilbud, men valgte kjøttkaker i brun saus over lettvint ferdigmat. Så snart jeg hadde «lov» til å handle i vanlige matbutikker derimot, sto Grandiosa på menyen. Her må jeg skynde meg å legge til at i tillegg til lav interesse for endring, har barn også (i hvert fall mine) relativt dårlig gastronomisk sans. De elsker frossenpizza.

 

Jakten på gulrota

Det lureste er nok å holde seg til noen prinsipper, har vi funnet ut. Vi skal for eksempel fortsette å bestille dagfersk melk fra det lokale meieriet og kjøpe kjøtt hos slakteren. Fiskebutikken skal vi frekventere oftere. Lokale grønnsaker vil vi også handle, men det er på mange måter den største utfordringen. For det er uforholdsmessig langt å kjøre 20-25 minutter for å kjøpe noen gulrøtter og en agurk.

Rett før utfordringen begynte, kjøpte jeg en bunt norske gulrøtter. De var fra Jæren. På en annen matbutikk fant jeg gulrøtter fra Toten og Vestfold. Jeg bor i Østfold, og har i sommer hatt en gulrotåker rett ved postkassa. Hvor blir det av disse gulrøttene? Er det urimelig å forvente at maten som dyrkes der du bor, havner i butikkene der du bor?

Kanskje. Det handler helt sikkert om distribusjon, avtaler og penger. Om hva som er enklest, og mest lønnsomt. Uansett savner jeg å kunne velge det helt lokale også hos de store kjedene. Det er nok et problem med at markedsandelene samles på få eiere – stordriftsfordeler trumfer lokalmaten.

Det er som om det å handle lokalt bare er ment som en slags hobby, noe du gjør en gang iblant.

Samtidig skulle jeg ønske det krevde mindre av meg å finne fram til de lokale varene, de som selges utenom kjedebutikkene. Et bedre samarbeid, mer samkjøring, bedre bestillingsløsninger og bedre distribusjon. Jeg har vært innom ørten nettsider i løpet av dette prosjektet. Noen selger ditt, andre selger datt, men ingen kan tilby alt. REKO-ringen har levering en gang i måneden, Bondens Marked har vi (her jeg bor) enda sjeldnere.

Det er som om det å handle lokalt bare er ment som en slags hobby, noe du gjør en gang iblant. Kanskje er markedet for lite, eller distribusjonen for tungvint. Eller kanskje satses det ikke nok.

Selv om frukt og grønt, inkludert støtte til småskalaproduksjon skal være et prioritert område, gikk bare 3,8 prosent til frukt, grønnsaker og potet ved forrige landbruksoppgjør, ifølge NRK. Samtidig er det et uttalt mål å produsere mer grønnsaker i Norge, både for helsa, klimaet og selvbergingas skyld.

 

Eliteprosjekt?

Målet med kjedeboikotten har ikke vært å spare penger. Vi er heldige som ikke trenger å bekymre oss over matvareprisene, bare irritere oss over dem. Mye av maten vi har kjøpt, koster mer enn den gjør hos Rema og Kiwi. Sånn sett er det lett å konkludere med at dette er et eliteprosjekt.

Jeg ble overrasket da jeg gjorde opp regnskap og så at vi faktisk hadde brukt mindre penger på mat. Riktig nok med forbehold om at vi har hatt masse gammel moro i fryseren som vi har funnet fram og spist heller enn å kjøpe ny mat. Både fryser og kjøleskap er tommere nå enn de pleier å være.

Færre impulskjøp og lokketilbud betyr penger spart.

Men vi har heller ikke trengt å forholde oss til et eneste 3 for 2-tilbud, 2 for 50, 3 for 100, ymse bonusoppdrag eller lokke-kuponger. Å føle at jeg må kjøpe tre av noe bare for at prisen per stykk skal bli i nærheten av det som er rimelig, er det jeg har savnet aller minst disse ukene.

En annen som har begitt seg ut på akkurat samme prosjekt som oss, er Henriette Bergliot Rulnes. Hennes familie har spart fem tusen kroner på 30 dager. Hun forklarer det blant annet med hvordan matbutikkene legger opp til at du skal handle mer enn du har planlagt. Færre impulskjøp og lokketilbud betyr penger spart.

Det er klart det også spiller en rolle hvor du bor. Det sentrale østlandet er et greit utgangspunkt. Her er det ikke så veldig vanskelige å finne det du trenger utenom kjedebutikkene – i hvert fall om du legger ned litt innsats og en time med googling. Er du heldig og bor i Oslo, har du flere REKO-ringer i nærheten, og hyppigere markedsdager hos Bondens Marked.

 

Kult prosjekt, sier alle

Det aller beste som har kommet ut av vår korte kjede-boikott, er at jeg for alvor har oppdaget hvor mye god mat som blir produsert rundt oss. Det er meget mulig vi kommer til å fortsette med våre lørdagsutflukter til diverse utsalg. Det føles godt å støtte de lokale produsentene.

Barna her i huset jubler over at det igjen blir taco-fredag as usual.

Målet i første omgang må være å krympe kjedenes markedsandel. Den er så svimlende høy at det burde la seg gjøre: Bruk mindre enn 96 prosent av matbudsjettet ditt her. Sjekk ut din lokale REKO-ring, stikk innom Bondens Marked – eller, hvis du ikke har dette i nærheten av der du bor: prøv å bestille lokalmat på nett. Besøk en bondegård med eget utsalg. Alternativt: Velg noe fra lokalmathylla i matbutikken over kjedenes egne merkevarer.

Alle jeg har snakket med om dette prosjektet, både venner og fremmede, synes det er en kul utfordring. Så hvorfor ikke prøve du også?

Mens barna her i huset jubler over at det igjen blir taco-fredag as usual, er jeg mest fornøyd med at vi har lagt igjen flere tusen kroner mindre hos de rikeste matvarebaronene, og mer hos de som faktisk produserer maten vår. Nå gjelder det å finne en balanse mellom lettvinthet og lokalmat, frossenpizza og fersk fisk.