Ny krise, men ikke blanke ark

Vi visste at en pandemi kunne komme. Den sto presist beskrevet i regjeringens egne krisescenarier. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap hadde vurdert pandemi som både alvorlig og sannsynlig. Folkehelseloven ga vide fullmakter til å håndtere smittevern. Vi kunne og burde derfor vært mye bedre forberedt enn vi var.

De siste tretti årene har vært en kolossal serie av tapte muligheter.

Likevel: da krisen plutselig kom over oss, kastet vi oss rundt og gjorde det vi måtte gjøre. Det var mye, det var dyrt, og det var dramatisk. En god del var feil, rotete og kunne vært bedre. Men to ting står likevel igjen. For det første at vi klarte oss bra takket være sterke institusjoner, høy tillit og gode velferdsordninger. For det andre, at det ville vært mye verre å gjøre ingenting.

Kontrasten er stor til den andre krisen. Den vi har kjent til enda lengre og som er enda mer alvorlig. Den som også vil ramme alle, men noen hardere enn andre. Den som vil gå utover liv, helse og levebrød for millioner av mennesker og forårsake geopolitisk uro og uoverskuelige katastrofer. Den som vil kreve nye vaner og valg hos oss alle.

Også i møte med klimakrisen er det vanskelig å vite hvilke løsninger som vil fungere best. Men også her vet vi jo egentlig at det verste er å gjøre ingenting. Vi vet at det kommer til å bli dyrt. Og vi vet at vi hittil har gjort altfor lite. De siste tretti årene har vært en kolossal serie av tapte muligheter, skrev New York Times på lederplass tidligere denne måneden.

Allerede sommeren 1988 advarte NASA-forsker James Hansen den amerikanske kongressen om alvorlige klimaendringer.

Allerede sommeren 1988 advarte NASA-forsker James Hansen den amerikanske kongressen om alvorlige klimaendringer. Samme år ble FNs klimapanel (IPCC) etablert for å gi politikere og beslutningstakere solid vitenskapelig kunnskap om klimaendringer. Det har de gjort, i rapport etter rapport, med varsler om historisk høye konsentrasjoner av CO2, stigende havnivå og tap av biologisk mangfold.

Jeg var ti år i 1988, og lykkelig uvitende om klimaendringer. I år er min egen datter ti, og utslippene er omtrent som de var. Men noe er likevel annerledes. Min tiåring vet godt hva klimaendringer er, og hun kjenner på alvoret. Og mens barn og unge har skjønt det en god stund allerede, tyder mye på at stadig flere voksne også har våknet.

Årets sommer, med flommer, branner og åpenbare klimarelaterte katastrofer, har vært en vekker for mange. Allerede før sommeren overrasket det Internasjonale Energibyrået IEA med å si at nei, verden trenger ikke mer fossil energi. Og så kom den sjette og hittil aller tydeligste rapporten fra IPCC. Klimaendringene er menneskeskapte, de er alvorlige, og de er uunngåelige. Temperaturen kommer til å stige, med stor sannsynlighet over de 1,5 gradene vi har blitt enige om å begrense oss til.

Hvert år dør fem millioner mennesker som følge av klimaendringer, særlig hetebølger.

FNs generalsekretær har kalt den siste rapporten for kode rød for menneskeheten. Men rapporten sa også at det ikke er for sent. Kutter vi utslippene raskere nå, vil de neste tretti årene likevel være preget av klimaendringene som allerede har skjedd. Men når vi null netto utslipp i 2050, da kan de verste konsekvensene unngås, og livet på jorda kan bli bra igjen.

Det er vanskelig med drastiske klimatiltak på samme måte som med pandemien, sier mange, fordi i motsetning til pandemi er konsekvensene usikre og framtidige. Men det er ikke sant. Hvert år dør fem millioner mennesker som følge av klimaendringer, særlig hetebølger.

Forhåpentligvis kan vi ta noe av pandemiens handlekraft med inn i klimakrisen.

Man kunne jo også håpe at vi gjennom det siste halvannet året har lært litt om krisehåndtering, og at vi kan ta med denne lærdommen til den neste store oppgaven vi må løse. I møte med en akutt helsekrise har vi tålt og akseptert det ene inngripende tiltaket etter det andre. I en undersøkelse våren 2020 ble folk spurt om de var enige i at politikerne bør ta like hardt i for å redde klima, som de gjorde for å bremse smitte av Covid-19. 34 prosent syntes det, mens én av fire var nøytrale.

Klima har, sammen med økonomiske forskjeller, også blitt en viktig sak i valgkampen, og det synes på meningsmålingene. Forhåpentlig kan vi dermed ta noe av pandemiens handlekraft med inn i klimakrisen. Men vi må også bli mye bedre enn vi hittil har vært på ett viktig område: byrdefordeling. Det kan ikke være de som har minst fra før som skal ta den største kostnaden. Da kommer vi ikke til å klare det.

Vi klarer ikke bare én krise, vi klarer to.

Koronakrisen rammet skjevt, i trippel forstand. De som bodde trangest og tjente minst i utsatte jobber, ble oftere smittet. Smitteverntiltakene kostet mest for de lavest lønte, som mistet jobbene først. Så kom krisepakkene og ga mest til dem som hadde mest fra før, mens ledige og permitterte ble sendt i kø hos NAV. De som sto fremst i denne krisen har grunn til å spørre: Skal de stå alene i neste krise også? Svaret på det må være nei.

Vi klarer ikke bare én krise, vi klarer to. Men ingen skal bære det grønne skiftet alene.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 30. august, 2021.)