Krisekrone på overtid

LO fikk tilnærmet fullt gjennomslag i årets mellomoppgjør, og streik ble avverget på overtid i meklingen. Det var nære på.

Resultatet ble mye nærmere LOs krav enn NHOs ønske.

Så var avstanden også stor. I forkant av forhandlingene hadde NHO krevd at arbeidstakere skulle få mindre å rutte med i år enn i fjor, med en lønnsvekst på bare 2,2 prosent. Det er et godt stykke under forventet prisvekst. LO lovet streik om ikke kjøpekraften besto, det vil si 2,8 prosent.

Resultatet ble mye nærmere LOs krav enn NHOs ønske,  lønna skal økes med 2,7 prosent i år. Alle får 2,25 kroner mer per time. Det er 4387 kroner mer i året. De lavest lønte får i tillegg 1 krone per time. Det gir 1950 kroner ekstra på et år i yrkesgrupper med en gjennomsnittslønn under 455 950 kroner.

Ved inngangen til årets oppgjør uttalte NHO-sjefen at han trodde «folk vil reagere sterkt hvis LO tar Norge ut i streik i den krisen vi står i». Jeg er ikke så sikker på det.

Det er forutsigbart at NHO vil holde lønnsveksten nede og begrunner dette med konkurransekraft, mens LO krever kjøpekraft. Det er akkurat slik det skal være. Det er også selve kjernen i de kollektive forhandlingene som har tjent norsk økonomi så godt. Det viktigste med denne modellen er at den over tid har gitt oss relativt små lønnsforskjeller. Vi vet at blir forskjellene for store, da går det utover produktiviteten i økonomien, kjøpekraften svekkes og økonomisk nedgang forsterkes. I tillegg gjør det at samfunnet blir litt dårligere, fordi avstanden mellom oss blir større og tilliten mellom folk litt mindre.

Små lønnsforskjeller har dessuten gitt oss verdens mest digitale, omstillingsdyktige og kompetente arbeidsliv. Når selv den billigste arbeidskraften er relativt dyr, legger det press på å ta i bruk teknologien, og å omstille og holde virksomheten produktiv. Billig arbeidskraft derimot, er dårlig for produktivitetsutvikling og digitalisering.

De kollektive lønnsforhandlingene er også en gave til arbeidsgivere, fordi LO og de andre store sammenslutningene vet at forventningene må være lavere i kriseår enn i vanlige år.

Jeg tror folk også ville reagert sterkt dersom det var de lavest lønte som igjen skulle ta en for laget.

LO har hvert eneste år siden 1990 fått gjennomslag for ekstra tillegg for de lavest lønte. Det trengs. For til tross for dette øker lønnsforskjellene år for år, også i Norge. Nederst i lønnsfordelingen har lønningene stått stille eller tapt seg de siste ti årene. I andre ender drar toppen ifra, og de best betalte tjener stadig mer.

I år trengs den ekstra krona mer enn på lenge. Det handler om produktivitet og omstillingsevne og det handler om verdien av små forskjeller. Men det handler også om krisepolitikk. Eller nærmere bestemt om marginal konsumtilbøyelighet.

I Norge, og i de fleste andre land akkurat nå, er det bred enighet om at når det er krise og nedgangstid, da må pengebruken opp. For eksempel i form av økonomiske krisepakker fra myndighetene. Derfor har regjering og Storting rullet ut krisepakke etter krisepakke. Gjennom hele året som har gått, har krisepakkene avlastet mye, men gitt aller mest dem som hadde mest fra før. Selv om det var de lavest lønte som mistet jobben først. Permitterte arbeidstakere måtte vente lenge på grunn av forsinkelser i NAV. De store krisepakkene har gitt mest til de største virksomhetene, mens småbedrifter i utelivsbransje og reiseliv fortsetter å blø.

Dette er motsatt fordeling av det vi vet virker best i motkonjunkturpolitikken.

Dette er motsatt fordeling av det vi vet virker best i motkonjunkturpolitikken. For krisepakker handler ikke bare om å kompensere for tap, de handler like mye om å holde så mye liv i økonomien som mulig. Da trenger vi forbruk og etterspørsel som gir grunnlag for produksjon og arbeidsplasser. Så langt det er mulig innenfor strengt smittevern.

Den marginale konsumtilbøyeligheten handler om hvor mye av hver ekstra krone brukt som kommer tilbake inn i økonomien. Det er mer for dem som har få kroner, enn for dem som har mange. Gir du litt mer til en som har ganske lite, er det sannsynlig at mye eller alt vil gå til å kjøpe varer og tjenester, som igjen skaper etterspørsel, produksjon, og arbeidsplasser.  Mens hvis de som allerede har mye fra før, får litt til, vil de kanskje bruke litt ekstra. Men ettersom det er grenser for hvor mye mat og biler folk trenger, vil de som har mye penger også spare mer. Sparing får ikke fart på økonomien, fordi det ikke stimulerer produksjon og arbeidsplasser.

Det siste året har spare-ratene gått til værs, fordi folk med god lønn og egen bolig har mindre å bruke penger på, og dessuten lavere boliglånsrente. Da sparer de selvsagt pengene sine. Teorien om konsumtilbøyelighet er godt understøttet av empiri.

Én krone i krisestøtte til bedrifter, har større effekt i lomma på de mest lavtlønte, enn den samme krona har som økt avkastning for eier.

Det betyr også at én krone i krisestøtte til bedrifter har større effekt i lomma på de mest lavtlønte, enn den samme krona har som økt avkastning for eier eller lønn til lederne i samme bedrift. Og joda, det er tøffe tider for mange bedrifter nå. Derfor er det grunn til moderasjon i år også, og derfor gikk LO til slutt med på å avgi 0,1 prosent kjøpekraft.

Men det blir enda tøffere tider og enda dypere krise for norske bedrifter dersom ingen vil kjøpe noe av dem, når økonomien etter planen gradvis skal åpnes opp i akt med vaksinering av befolkningen. Det blir rett og slett ikke fart på reiselivet hvis folk med lave lønninger må droppe ferien, utepilsen og rekene i år også. Derfor er også lavtlønnsløft enda mer relevant i år enn i et vanlig år.

Det blir enda tøffere tider og enda dypere krise for norske bedrifter dersom ingen vil kjøpe noe av dem.

Enkelte ville gjerne bruke krisen til å dra resultatet i motsatt retning. Ved inngangen til årets oppgjør uttalte NHO-sjefen at han trodde «folk vil reagere sterkt hvis LO tar Norge ut i streik i den krisen vi står i». Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror folk også ville reagert sterkt dersom det var de lavest lønte som igjen skulle ta en for laget. De som ikke har sittet på hjemmekontor, men stått i førstelinje. De som ikke har spart penger på lav rente fordi de leier bolig og ikke eier. Og de som har stått for en betydelig økning i inkassoselskapenes virksomhet det siste året, fordi de har vært helt eller delvis permittert, og har strevd med å betale regningene sine. Og fordi de, som Erna Solberg helt riktig har påpekt, hadde ganske lite penger før krisen også.

Argumentet om at de som har minst må ta mer ansvar er ikke nytt. Da bussjåførene streiket i høst, blant annet fordi deres reallønnsnedgang skulle finansiere høye lederlønninger, ble de også stilt til ansvar for smittevernet. Redaktøren i Nettavisen mente bussjåførene var umusikalske som streiket. Det samme gjaldt visst ikke lederne i busselskapene som tjente omtrent åtte ganger så mye som en sjåfør.

Det lønnsoppgjøret ikke skal ikke være, er en pekefinger mot arbeidstakere som blir bedt om å ta enda mer av kostnaden ved pandemien.

Det er noe forutsigbart og fint med lønnsoppgjørets argumenter. Det skal være en dragkamp mellom konkurransekraft (arbeidsgiversiden) og kjøpekraft (arbeidstakersiden). Det lønnsoppgjøret ikke skal ikke være, er en pekefinger mot arbeidstakere som blir bedt om å ta enda mer av kostnaden ved pandemien.

Det har de allerede gjort. En krone ekstra i lomma til dem som har minst, kan tvert imot få oss raskere ut av krisen. Det er på overtid.