Kunne Jens Stoltenberg ha hindret krigen i Ukraina?

«Hvorfor sitter jeg egentlig her? Du har ingen selvstendige meninger, Stoltenberg. Du sier bare det du får lov av sjefene dine å si.» Dette skal Russlands utenriksminister Sergej Lavrov ha sagt til Jens Stoltenberg under et møte i forbindelse med FNs hovedforsamling i september 2021. Episoden beskrives i Stoltenbergs bok På min vakt.

Som norsk statsminister kunne Stoltenberg føre reelle samtaler med Lavrov og forhandle frem konkrete avtaler med Russland – som delelinjeavtalen i Barentshavet i 2010. Som NATOs generalsekretær var han derimot ikke lenger en selvstendig forhandler. Han var alliansens stemme, bundet av konsensus og kompromisser mellom tredve medlemsland.

Midt i en pågående krig er det vanskelig å føre en åpen debatt om hva som kunne vært gjort annerledes.

At samtalen med Lavrov i New York, bare måneder før invasjonen av Ukraina, gikk så dårlig, sier derfor lite om Stoltenbergs diplomatiske evner, men mer om klimaet mellom NATO og Russland som rådet på det tidspunktet.

Det som gikk galt

Ansvaret for aggresjonen mot Ukraina er det selvsagt Russland alene som bærer, men et av de store historiske spørsmålene etter krigen vil uunngåelig bli dette: Hva gikk galt med diplomatiet i forkant? Og hva kunne vært gjort annerledes for å hindre krigen?

I det spørsmålet blir Stoltenbergs bok et viktig kildedokument, fordi den gir et innblikk i hvordan dialogen mellom NATO og Russland gradvis brøt sammen – sett fra innsiden av alliansens topp.

Jeg mener at en slik selvransakelse i Vesten må komme først etter krigen i Ukraina. Midt i en pågående krig er det vanskelig å føre en åpen debatt om hva som kunne vært gjort annerledes.

Vestlig selvkritikk kan være kjærkomment for Russland.

Merkels blame game

Likevel har Tysklands tidligere forbundskansler, Angela Merkel, allerede i gang med «the blame game». I et oppsiktsvekkende intervju med den ungarske podkasten Partizán nå nylig la hun skylden på Polen og de baltiske landene for å ha blokkert Tysklands og Frankrikes forsøk på å etablere en ny dialogformat med Russland i 2021. «Jeg forlot min stilling, og så startet Putin sin aggresjon», sa Merkel.

Polen og de baltiske statene reagerte skarpt på Merkels kritikk og beskyldte henne for «klassisk gaslighting» og for å forsøke å omskrive historien for å dekke over egne feil.

To fortellinger

Debatten om hva som eventuelt gikk galt med det vestlige diplomatiet overfor Russland vil fortsette i lang tid fremover. Da vil to fortellinger kollidere med hverandre: Den ene som sier at de som advarte mot konfrontasjon fikk rett, fordi krigen kom da dialogen brøt sammen. Den andre fortellingen sier at forsiktighet og dialog var naivt. At Russlands aggresjon mot Ukraina var uunngåelig eller at den kunne avverges hvis NATO var enda hardere mot Russland i forkant.

Den andre fortellingen sier at forsiktighet og dialog var naivt.

Det er den siste fortellingen som dominerer i dag. Merkels kritiske refleksjoner er derfor lite populære, særlig når de fremføres mens russiske raketter og droner fortsatt treffer Kyiv og andre ukrainske byer.

Stoltenbergs respekt for Merkel

I en kommentar til Stoltenbergs bok skriver Civita-rådgiver, Skjalg Stokke Hougen undrende om Stoltenbergs respekt for Merkel: «Merkel fremstår som en politiker som tror at dialog er en erstatning for handling.»

Fordeling av skyld ville derfor vært utenkelig fra hans side.

Men grunnen til at Stoltenberg har respekt for Merkel er nettopp at han langt på vei deler hennes syn. Forskjellen er at Stoltenberg, som alliansens leder, var ekstremt opptatt av å bevare samholdet i NATO. Fordeling av skyld ville derfor vært utenkelig fra hans side. Boken reflekterer likevel den spenningen som lenge har ligget i hjertet av NATO – mellom beroligelse og avskrekking, for å bruke begreper hentet fra norsk sikkerhetspolitikk.

Å redde dialogen

Da Jens Stoltenberg tiltrådte som NATOs generalsekretær i 2014, tok han med seg denne norske tradisjonen for lavspenning og tillitsbygging i kombinasjon med avskrekking, men oppdaget raskt at slike erfaringer var vanskelige å omsette i en allianse preget av intern splittelse.

«Da jeg overtok som generalsekretær, var min første tanke at jeg skulle bidra til å gjenreise tillit mellom Russland og NATO,» skriver han. «Det var kort tid etter annekteringen av Krim, og frontene var steile. Men jeg trodde fortsatt på at dialog måtte være en del av avskrekkingen.»

Stoltenberg beskriver en allianse «i krise, både over forholdet til Russland og internt». Han befant seg ofte midt mellom Tyskland og Frankrike på den ene siden – som ønsket å holde igjen på konfrontasjon – og Polen og de baltiske landene på den andre – som krevde en langt mer resolutt linje, støttet av Washington.

I stedet for konfrontasjon

Etter annekteringen av Krim i 2014 var NATO og Russland på kollisjonskurs. NATO utplasserte for første gang styrker permanent i de baltiske landene. Stoltenberg støttet beslutningen, men insisterte samtidig på at dialogen med Russland måtte opprettholdes.

Angela Merkel representerte den samme linjen. Også hun forsøkte å holde døren åpen til Putin, lenge etter at mange mente toget var gått. For å forstå denne enigheten må man se de lange linjene i hvordan Tyskland og Norge tradisjonelt har forholdt seg til Russland – i motsetning til den mer konfronterende linjen fra USA, Polen og baltiske land.

En forsiktig linje

Under NATOs toppmøte i Bucuresti i 2008 støttet Norge Tysklands og Frankrikes skepsis mot å invitere Ukraina og Georgia inn i NATO. Russlands president Vladimir Putin, som var til stede, advarte da vestlige diplomater: «Dersom Ukraina blir med i NATO, vil selve eksistensen av den ukrainske staten være truet.»

Denne forsiktige linjen hadde støtte blant tunge navn også i USA.

Den gangen var Jens Stoltenberg statsminister og Jonas Gahr Støre utenriksminister. Da Russland annekterte Krim i 2014, skrev Støre på Twitter: «Klokt at flertallet i NATO stod imot Bush i 2008 og ikke tok Ukraina inn i NATO.» Tweeten kan leses som en bekreftelse på hvor sterkt ønsket om å unngå konfrontasjon sto den gangen. Denne forsiktige linjen hadde støtte blant tunge navn også i USA.

Et eksempel på det er den tidligere amerikanske forsvarsministeren Robert Gates, som i sine memoarer fra 2014 advarte om at å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som sine vitale nasjonale interesser». Også i Norge ble lignende advarsler reist. Kåre Willoch mente at «ingen burde bli overrasket over at Russland kunne se et ukrainsk NATO-medlemskap som en trussel».

Ein tilspissing

I årene som fulgte tilspisset situasjonen seg. Det kulminerte med at Putin til slutt satte sine trusler ut i livet i 2022. Stoltenberg sto midt i denne overgangen – fra spent sameksistens til åpen konflikt.

Han mislyktes åpenbart i å «gjenreise tilliten mellom Russland og NATO», men boken etterlater et inntrykk av at Stoltenberg gjorde et reelt forsøk på å dempe spenningene. Noe fremkommer direkte i teksten, annet kan leses mellom linjene. Han viser til Henry Kissingers advarsler mot NATO-utvidelsen, og til hans poeng om at Ukraina betyr mer for Russland enn for Vesten – fordi Russland er villig til å ofre mer. Han siterer også Barack Obama, som sa mye av det samme, og som advarte mot å gi ukrainerne «falske forhåpninger».

Ikke svart-hvitt

Videre trekker Stoltenberg inn samtaler med sin far, Thorvald Stoltenberg, som minnet ham om verdien av folk-til-folk-samarbeid og behovet for å holde døren åpen. «Verden kan sjelden tegnes i svart-hvitt,» skriver Jens.

Et konkret uttrykk for denne tenkningen var forsøket på å gjenopplive NATO–Russland-rådet, som hadde ligget brakk etter Krim. «Vi må kunne snakke også når vi er uenige,» skriver han, «for å unngå misforståelser og farlige situasjoner er kommunikasjon en styrke, ikke en svakhet.» Men rådet ble etter hvert dysfunksjonelt, og opphørte til slutt i praksis.

Et annet eksempel er arbeidet med å redde INF-avtalen om mellomdistanseraketter i 2018–2019. Han skrev at det fantes «rasjonale» bak Russlands avtalebrudd ettersom den gamle avtalen begrenset USA og Russland samtidig som nye aktører, inkludert Polen, ikke var bundet av den. Stoltenberg mente likevel at avtalen måtte reddes gjennom nye forhandlinger.

Et forsøk

Da Merkel ba ham forsøke å overtale amerikanerne til å gi Russland «en aller siste sjanse» til å komme tilbake til avtalen, prøvde han – men møtte en ubevegelig amerikansk sikkerhetsrådgiver, John Bolton. Stoltenberg sørget i det minste for at NATOs tilbaketrekning fra avtalen skjedde på en ordnet måte, ikke slik Washington først la opp til. Om Stoltenberg gjorde nok for å dempe spenningene kan diskuteres, men at han forsøkte, er hevet over tvil.

Han sto overfor et Russland langt mer aggressivt enn det han og Støre møtte da de forhandlet fram delelinjeavtalen i 2010. Som NATOs generalsekretær klarte han ikke å hindre Putins beslutning om å angripe Ukraina, men han holdt fast ved dialogen så lenge det fantes et snev av mulighet.

Et ekko av diplomati

Stoltenbergs møte med Lavrov en septemberdag i 2021, bare måneder før invasjonen, ble et siste ekko av diplomati. «Situasjonen høsten 2021 var så spent at selv korte samtaler kunne misforstås som svakhet,» skriver han. I samtalen tok Stoltenberg til orde for å gjenoppta møtene i NATO–Russland-rådet for å diskutere Moskvas forslag om såkalte buffersoner mellom NATO og Russland – et forslag Polen og de baltiske landene advarte sterkt mot å ta opp til diskusjon. Buffersonene var imidlertid bare ett av kravene fra Russland i forkant av invasjonen.

Han klarte ikke å hindre krigen, men han bidro til å holde alliansen samlet i møte med den.

Det viktigste var en garanti om at Ukraina aldri skulle bli medlem av NATO – et krav som alliansen avviste kontant. I den sammenhengen blir Lavrovs bøllete kommentar til Stoltenberg – «Hvorfor sitter jeg egentlig med deg her? – et uttrykk for at Moskva hadde gitt opp diplomatiet og forberede seg på krig.

En tydelig stemme

Da dialogen var død og krigen et faktum, sto Stoltenberg stødig – tydelig mot Russland, men samlet i sitt budskap om vestlig enhet og folkerettens ukrenkelighet. Deretter tok han initiativ til å gjøre NATOs støtte til Ukraina mer langsiktig og bærekraftig. Han klarte ikke å hindre krigen, men han bidro til å holde alliansen samlet i møte med den.

Dramaet han forlot, pågår fortsatt

De diplomatiske evnene som tidligere ble brukt for å dempe spenninger mot øst, viste seg nyttige på nye fronter – både i håndteringen av Tyrkias motstand mot svensk NATO-medlemskap og i arbeidet med å imøtekomme USAs krav til europeere om å bidra mer til felles sikkerhet.

En smertefull vei

Stoltenberg er tilbake i Norge og vandrer igjen gjennom regjeringskvartalet med statsbudsjettet under armen. Dramaet han forlot, pågår fortsatt. Mens jeg skriver dette, senkes nye kister i ukrainsk jord – blant titusenvis av soldater som allerede har mistet livet. Ukrainas håp om NATO-medlemskap er lagt til side, og flere vestlige ledere, Stoltenberg inkludert, antyder at veien til fred kan kreve smertefulle territorielle kompromisser.

I møte med en slik virkelighet kan spørsmålet om hva Vesten og NATO kunne gjort annerledes i forkant av krigen virke provoserende – som om man forsøker å relativisere ansvaret Russland alene bærer for den folkerettsstridige aggresjonen mot Ukraina. Det er derfor lett å forstå at Merkels kritikk av Polen og de baltiske landene vekker sterke reaksjoner.

Det nødvendige diplomatiet

Likevel vil diskusjonen om hva NATO kunne gjort annerledes fortsette. På min vakt gir et viktig bidrag til forståelsen av hvordan spenningene utviklet seg – og hvordan et helt system for sikkerhet og dialog gradvis brøt sammen. Når støvet en gang legger seg, vil Stoltenbergs bok stå igjen som en lærdom fra en periode i europeisk historie da mye gikk galt.

En påminnelse om hvor vanskelig diplomati kan være – men også hvor nødvendig det er når alt står på spill.