FOTO: Privat collage samlet av forfatter

Jeg, kvinnen, det annet kjønn

Jeg er en kvinne som aldri har gitt faen, likevel vegrer jeg meg av og til for å delta i kommentarfelt. Det er ikke meg det er noe feil med av den grunn.

«Hvorfor deler ikke kvinner mer innhold om politikk og nyheter på Facebook? Bør kvinner skjerpe seg?»

Minerva spurte fire kvinnelige samfunnsdebattanter under overskriften «Kvinner bør gi mer faen», og viser til en kommentar av Ragnhild Ulltveit-Moe om at kvinner må tørre å dele flere skarpe meninger.  

– Ja, kvinner bør skjerpe seg. Både i den lille og den store offentligheten, bør kvinner bli flinkere til å mene og ytre seg, svarer Hilde Sandvik redaktør for Broen.xyz i saken.

Er løsningen på mangfoldsutfordringer i offentligheten vår virkelig så enkel? Kvinner vegrer seg, i større grad enn menn, for å delta i debatter. Er løsningen på det at vi simpelthen blir «flinkere»?

Hva er egentlig politikk i denne sammenheng?

Jeg forstår poenget, det kan være frigjørende og viktig for kvinner å «gi faen». Å slippe oss fri fra forventninger til vårt kjønn.  Spørsmålet er bare om det egentlig er oss selv som sitter på makten til å gjøre det, og ikke samfunnet rundt?

På en side kan det virke som at vi ikke kan få blitt kvinner nok: kjøp dette, fyll inn her, stram inn der, lim på hår eller riv det vekk. På den andre siden skal vi samtidig fri oss fra de reaksjonsmønstrene som ofte kan knyttes til det å være kvinne eller feminin. Gud fri oss fra «kjerringsnakket!». Man kan bli identitets-forvirra av mindre.

Heldigvis finnes det kanskje svar hos en kvinne som for lengst er gått vekk, men som fortsatt er evig aktuell. «Likerett er ikke det samme som likhet«, skrev Simone de Beauvoir for flere tiår siden og det står seg fortsatt.

Og dessuten: Hva er egentlig politikk i denne sammenheng? Noen sa en gang at det personlige også kan være politisk, er det slutt med det nå?

Hvem skal skjerpe seg?

Jeg er selv en kvinne som aldri har gitt faen, jeg er ikke spesielt god på det heller. I begynnelsen av tyveårene prøvde jeg hardt å bli en kvinne som gjorde det, med middels resultater. Jeg ville helst være enten en søt, lavmælt type som alltid sa ja med et smil om munnen eller en kul, tilbakelent jente som var «en av gutta». Jeg klarte imidlertid ikke helt å bestemme meg for hvilken rolle jeg burde gå for, og av og til glapp de begge to, noe som resulterte i en lang periode i et slags identitetsmørke.

Nå som jeg har blitt litt eldre har jeg sluttet å late som, jeg har slått meg til ro med at jeg aldri har vært noen av rollene jeg ønsket meg. Men jeg vet ikke om samfunnet rundt meg nødvendigvis har gjort det samme.

Derfor ytrer jeg meg ofte heller om politikk på min egen facebookside, eller i grupper med flere kvinner

Jeg er født med en bærende stemme som tar plass, jeg er nysgjerrig, klumsete og litt nevrotisk. Jeg hater å snakke for et publikum og jeg synes ofte, selv om jeg har blitt bedre på det, at politiske kommentarfelt på facebook kan være både skummelt og uttømmende. De gangene jeg likevel kaster meg inn i det (jeg vet jo at jeg burde) kan jeg bruke timesvis på å grue meg til «straffen». For sånn kan det oppleves av og til, når man som kvinne blir satt på plass av (det som kan føles ut som) uendelige rekker med såkalte rasjonelle menn. 

Også er det tilbakemeldingene som bikker over da. Kvinnelige journalister mellom 25 og 35 år opplever dobbelt så mye sjikane og trusler som sine mannlige kollegaer i samme alder. Kanskje det er derfor jeg heller ytrer meg om politikk på min egen facebookside, eller i grupper med flere kvinner, enn å hamre løs i ukjente menneskers kommentarfelt. Det er visst et vanlig mønster opplyser forfatter og sosiale medier-ekspert Ida Aalen i Minervas intervju og legger til:

– Jeg vet ikke om det er noe tap at kvinner ikke deltar i slike uendelige Facebook-diskusjoner. Selv orker jeg ikke å lese de lange trådene til Kjetil Rolness.

Også forfatter og skribent Karen Thue påpeker, i saken, problemet med samfunnsdebatten i intervjuet og er uenig med Hilde Sandvik i at kvinner bør skjerpe seg. Det er jeg og. Det finnes andre som bør skjerpe seg først.

Det koster å være kvinne

Bare for noen dager siden ble Malika Bayan, kvinnen som gikk til sak mot frisøren Merete Hodne, utsatt for hets fra Mannegruppa Ottar. Den famøse facebookgruppa som ikke går av veien for litt «god, gammaldags» trakassering av kvinner. De hadde lagt ut et falskt nakenbilde av henne i gruppa og i tilbakemeldingene Bayan fikk stod det beskjeder som: «Ditt ludder» og «Fine pupper».

Samme dag kunne man lese om en lokal Frp politiker som kalte byråd for miljø og samferdsel, Lan Marie Nguyen Berg (MDG) for et «fittetryne av en viatnemesermegge«. Denne Frp-politikeren var en kvinne. Jeg hadde foretrukket at hun ikke ytret seg i det hele tatt.

Kan vi ikke heller starte med de enkelte menn (og noen kvinner) som ikke klarer å føre en skikkelig samtale?

Dette er bare to ferske eksempler på ganske mange flere saker av samme sort. Om du uttaler deg politisk, som kvinne, kan det koste. Selv sluttet jeg på et tidspunkt å ta telefoner fra ukjente nummer fordi jeg i en periode i begynnelsen av skribentkarrieren min, etter å ha publisert saker, fikk telefoner fra en ukjent fyr som stønnet i telefonrøret og lurte på hvor jeg var. Jeg prøvde å ta tak i problemet, men opplevde at det ikke fantes et system til å ta meg i mot. «Vi får nok ikke gjort så mye med de ressursene vi har» fikk jeg beskjed om da jeg ringte politiet. Sånn skal det ikke være. På samme måte skal det heller ikke være den enkelte kvinnes ansvar og selv måtte rette opp i den demokratiske samfunnsutfordringen det er at et kjønn spesielt, uteblir i de offentlige samtaler. Det må samfunnet som helhet gjøre noe med.

Og likevel, så mye som jeg kan vegre meg fra å kaste meg inn i enkelte kommentarfelt så kan jeg i alle fall gjøre det fra min privilegerte posisjon som hvit nordmann. Da føler jeg ikke at jeg kan kreve av andre kvinner, spesielt de som lett kan utsettes for flere typer diskriminering, at de må ta mer plass. Men jeg kan godt kreve av de rundt (meg selv inkludert) å gi mer plass. Om jeg først skal kreve noe så vil jeg derfor heller kreve at vi starter med de enkelte menn og noen kvinner, som ikke klarer å lage rom til andre.

Hvem setter standaren?

Personangrepene, latterliggjøringen og den bevisste evnen til å overse meningsmotstandere, også kalt hersketeknikker, er i ferd med å ta livet av debatter som potensielt kan være viktige. Bare i min egen vennekrets er det allerede mange som har meldt seg ut, både kvinner og menn. Selv forklarer de at de ikke orker å følge med på usaklige samtaler  lenger. Det er ikke kvinner som ikke kaster seg på karusellen som har skylden i det.

Kanskje er nettopp det fraværet også politisk i seg selv

Er poenget at vi (kvinner) skal bli «tøffere» i trynet, mer maskuline i formen om du vil, fordi normen for samfunnet vårt skal være nettopp det?

I 1949 Skrev Simone de Beauvoir at «Han er subjektet, det absolutte – hun er det andre». I dette tilfellet er altså kvinner som ikke roper like høyt som en mann (subjektet) «det andre». Hun er feil, han er rett.

Så hvor langt har vi egentlig kommet? Hvilke kjønn, og medfølgende stereotypier, skal få eie definisjonen på hvordan vi som mennesker skal og bør være i gitte setninger? Kanskje har de «politiske» menn i kommentarfeltene noe å lære av de «tause» kvinner, og minoriteter, som ikke er tilstede? Kanskje er nettopp det fraværet også politisk i seg selv.