Egenkapitalkravet for å kjøpe bolig bryter samfunnskontrakten.
Kravet til egenkapital for å kjøpe bolig fyller 15 år i år. Det er ikke noe å feire. Det politiske partiet som i stedet forbereder en begravelse av egenkapitalkravet før høstens valg, kan være trygge på stort oppmøte. Fra marked er du kommet, til politikk skal du bli.
Har du noen gang i ditt liv hatt en halv million kroner på sparekonto? Det har ikke jeg. Likevel er det kravet vi stiller til neste generasjon dersom de ønsker å kjøpe en enkel bolig her i landet, og det mens noen av dem samtidig har omtrent samme sum i studielån de sliter med å nedbetale.
Boliger har ikke alltid vært den rikestes rett.
La oss si du skal kjøpe en bolig som koster 4 millioner. I Oslo er det rundt fem prosent av boligene på markedet, så med denne summen er du beskjeden og kan leve med få valg og liten plass. Må du låne alle 4 millionene krever det i 2025 at du har en sparekonto med 400 000 kroner på. Eventuelt får du gave, arv eller lån i foreldrebanken din. Mer om det senere, men først litt historie. Markedet og egenkapitalen kom ikke av seg selv. Boliger har ikke alltid vært den rikestes rett.
I Felleserklæringen etter andre verdenskrig i 1945, som alle politiske partier sto bak, ble det slått fast at staten hadde ansvar for «gode og tilstrekkelige rommelige boliger for alle». Det ble en norsk særegenhet i denne perioden at folk skulle eie og ikke leie egen bolig. Folk skulle sikres boliger til en pris som skulle stå i forhold til inntektene.
Med 1980-tallets nyliberale markedsvending begynte ryktene å gå om det politisk regulerte boligmarkedet; det ble snakk om «penger under bordet» og grå markeder, noe den politiske høyresiden ved Høyres Kåre Willoch brukte som brekkstang for å kunne oppheve prisreguleringen på boliger. Private banker overtok nå for Husbanken, og kunne tilby folk store huslån. Verdiutviklingen på boliger i populære strøk startet økningen i verdi vi fremdeles lever med.
Denne boligpolitikken, eller «boligpolitikken» har ført til at en by som Oslo er blitt stadig mer segregert, både etnisk og økonomisk.
I dag er Norge på gjeldstoppen når det gjelder det å bo. Unge mennesker i byene ser forvirrede på at leiligheter deres besteforeldre kjøpte for én lønn på 1970-tallet, og vi klarte på to lønninger 30 år etterpå̊, nå̊ er umulige for dem å skaffe seg uten å vinne i Lotto eller motta arv, på tross av to fulle jobber hvis man er et par.
Denne boligpolitikken, eller «boligpolitikken» har ført til at en by som Oslo er blitt stadig mer segregert, både etnisk og økonomisk. Ut av økt ulikhet kommer ingenting godt.
Finanstilsynet innførte et 10 prosent egenkapitalkrav i 2010, men økte det til 15 prosent i 2011. Målet var å dempe gjelds- og boligprisvekst etter finanskrisen i 2008. I 2024 ble kravet satt ned igjen til 10 prosent. Finanstilsynet er en slags økonomisk vaktmester, som ikke er folkevalgt, men en faglig uavhengig instans som kan foreslår regler og tiltak. For eksempel boliglånsforskriften, hvor kravet til egenkapital er bakt inn. Finansdepartementet avgjør om rådet skal følges, og fastsetter det som en forskrift. I praksis følger ofte regjeringen anbefalingene, men både Regjeringen og Stortinget kan overstyre Finanstilsynet, hvis de vil.
Denne ulikheten i liv, som utenpå kan se like ut, er et stort politisk svik.
Et av målene med kravet var at bankene ikke skulle utsette sine kunder for altfor store lån. En god tanke, men det må vel kunne slås fast i dag at målet ikke er oppnådd når boligprisene i samme periode har eksplodert. Folk tvinges dermed likevel til å makse boliglånet sitt, om de og banken vil eller ikke.
Bare de blant oss som ikke har foreldrebank, som ikke har arv, som ikke har veldig velstående foreldre, som ikke aner hvor i all verden de skal få egenkapitalen i hop i hele sitt liv, bare de forstår hvordan dette bruddet på samfunnskontrakten ødelegger både indre ro, og ytre politisk tro. Andre unge, ofte i samme vennekrets, lever i blindsoner ofte uvitende om kompisers eller venninners bekymringer og stress.
På sikt kan et samfunn som ikke henger sammen med seg selv medføre dragning mot ytre høyres slagordpregede politikk, og/eller konspirasjonsteorier.
Denne ulikheten i liv, som utenpå kan se like ut, er et stort politisk svik.
Selv om du oppfyller din del av samfunnskontrakten, så står Finanstilsynet, politikere og Markedet på den andre siden og bryter samarbeidet. Hvordan skal du tolke dette?
I første omgang kan det medføre en politisk avmaktsfølelse og en frenetisk jakt på ekstra- eller passivinntekt. Men på sikt kan et samfunn som ikke henger sammen med seg selv medføre dragning mot ytre høyres slagordpregede politikk, og/eller konspirasjonsteorier.
Det hjelper ikke at leiemarkedet er en katastrofe, både i pris og kvalitet. Skal man bo trygt i dette landet må man kjøpe, det er villet politikk. Men da kan det ikke samtidig legges et hinder i veien på størrelse med Mount Everest.
At boliger i vår tid er en naturlig del av et marked, er en politisk og demokratisk fallitt.
En gang, for omtrent 150 år siden i 2003, skulle jeg og min daværende ektemann kjøpe bolig. Vi gikk til banken, viste fram lønnsslipper, og fikk lånebevis på bakgrunn av det. Vi trengte ikke så mye som en krone på sparekonto, og selv om ingen av oss tjente bra var vi på visninger på enkle treroms sentralt i Oslo. Hva vi hadde måttet gjøre og hvordan vi hadde bodd da – og nå – dersom det var påkrevd å ha noen hundretusen på bok tør jeg ikke tenke på. Men vi som samfunn må tørre tenke på det, på vegne av de som kommer etter oss.
Leiligheten, som ingen av oss bor i lenger, har økt med 400 % i verdi fra 2003 til 2025. Medianinntekten har økt med omtrent 60–65 % i samme tid. Du skal aldri kalle de unge snøflak om de fortviler eller har angst.
Ønsker den politiske venstresiden å vinne høstens valg, må man vinne folk over på realpolitikk som endrer livene deres.
Boliger er helt grunnleggende for å leve. Det er også boligen din som kan gi eller fra deg livskvalitet og livsutfoldelse. At boliger i vår tid er en naturlig del av et marked, er en politisk og demokratisk fallitt. At egenkapitalkravet i dag fremstår helt naturlig for unge, fordi de ikke har kunnskap om at det en gang var annerledes, eller forestillingsevne utenfor markedet, er det samme. Intensjonen kan ha vært god, men det må helt andre reguleringer til, og andre boligmodeller til, skal vi lette folks gjeldsbyrde og hindre bobler i å sprekke.
Å bryte samfunnskontrakten med neste generasjon gjennom aktivt å forfordele de som har mest fra før gjennom egenkapitalkravet, er skikkelig alvorlig. Ønsker den politiske venstresiden å vinne høstens valg, må man vinne folk over på realpolitikk som endrer livene deres, og denne saken er derfor en vinn-vinn.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen.
Kommentarer