La dem spise takeaway

 

Hvis du ikke har brukt noe energi på å tenke på strøm de siste ukene, er du rimelig privilegert. Også vi som har så vi klarer oss, har fått et bevisst forhold til strømforbruk. Vi følger med på prisene time for time, planlegger oppvarming og klesvask, er ekstra nøye med å skru av lys. Selv har jeg hatt hjemmekontor i sofaen foran peisen.

Appen fra strømleverandøren kan fortelle meg at familien brukte åtte prosent mindre strøm i november sammenlignet med i fjor. Strømregninga var likevel dobbelt så høy. På toppen kom de 15 sekkene med ved vi brant opp på like mange dager.

Hvis du ikke har brukt noe energi på å tenke på strøm de siste ukene, er du rimelig privilegert.

Nylig dukket et interessant ord opp i Twitter-feeden min: richsplaining. Det er et ord som har eksistert på engelsk en stund, og handler om at rike eller privilegerte belærer fattige, ubemidlede, underprivilegerte. Det ble brukt på norsk i forbindelse med en artikkel om hvordan man kan spare strøm. Et av tipsene lød slik: «…hvorfor ikke benytte neste strømprisrekord til å spandere på deg hjemlevert middag, alternativt et restaurantbesøk?»

Har de ikke råd til å varme opp maten? La dem spise takeaway, som Marie Antoinette ville ha sagt.

Det føyer seg inn i en lang rekke av strømsparetips: kjøp en rekke dingser og smarthusløsninger som kan styre strømforbruket, etterisoler huset og installer vedovn, så skal du se du slipper å bruke strøm på oppvarming.

Dette er åpenbart råd som ikke er ment for folk som virkelig sliter med strømregninga. Og med sliter mener jeg ikke «må ta hull på sparekontoen for å dekke de ekstra tusenlappene strømmen koster denne vinteren».

Problemet med richsplaining er at de som virkelig er fattige, knapt har noen penger å spare eller utgifter å spare inn. Og at resten av oss ikke skjønner hvordan det er å leve slik.

Dette er åpenbart råd som ikke er ment for folk som virkelig sliter med strømregninga.

De høye strømprisene har gjort at mange kjenner på skrekken over å ikke kunne betale for basale behov som varme, klesvask og matlaging. Overalt får vi gode råd til hvordan vi kan spare strøm og unngå stratosfæriske summer på neste faktura. Men svært få av disse tipsene er rettet mot folk som slet med å betale regninger før også. Folk som allerede dusjer maks to minutter, aldri kjører halvfulle oppvask- og vaskemaskiner, som skrur lysene av og varmen ned, lukker dører, går med tre lag ull inne.

Omtrent en prosent av innbyggerne i Norge opplever såkalt energifattigdom. Tidligere i høst skrev Aftenposten om en familie som gruet seg til den kalde årstiden: «Vi er forberedt på å fryse oss gjennom vinteren». Jeg lurer på hvordan trebarnsfamilien har hatt det de siste ukene. En ufør trebarnsmor bekymret seg også over de høye strømprisene: «Jeg bruker lite strøm allerede. Det å stramme inn noe mer inn på det føler jeg går utover ungene, og det er ikke aktuelt i mitt tilfelle», fortalte hun til NRK. Nylig kunne vi også lese om småbarnsmoren som solgte familiens hund for å ha råd til å komme seg gjennom vinteren.

Vi har aldri kjent fattigdom på kroppen.

Richsplaineren over alle er muligens Martin Joyce Nygaard, som famøst oppfant ordet fattigdomslykke og trodde han – med over 9 millioner i ligningsverdi – visste noe om hvordan det er å være fattig. Og som deretter begynte å tilby kurs i denne lykkelige fattigdommen til 2500 kroner. Nygaard ble ettertrykkelig fortalt at selv om han lever sparsommelig og bruker lite penger, aner han ikke noe om hvordan det egentlig er å være fattig. Så lenge du har store verdier i bakhånd som kan realiseres hvis det virkelig skulle knipe, kan du tillate deg å kjenne på lykkefølelsen.

Fordi du ikke bekymrer deg syk over hvor pengene til neste måneds strømregning skal komme fra, eller hvordan du skal få råd til julegaver til ungene.

Ja, vi er heldige vi som ikke vet hvordan det er å være fattig. Det hender det er skrantent i lommeboka, men vi har sparekontoer og vet hvilken sum som kommer på konto neste lønningsdag. Vi har aldri kjent fattigdom på kroppen.

Det vi objektivt sett vet om det å være fattig, er at fattig er noe du er hele tiden.

Kirkens Bymisjon har regnet ut hvor mye man har å rutte med om man skal leve for det samme som gjennomsnittet av lavinntektsfamilier gjør. Dette gjennomsnittet er mye lavere enn lavinntektsgrensa, som tilsvarer 60 prosent av medianinntekten. Her kan du legge inn inntekter og antall barn og få et månedsbudsjett ut i andre enden. Et snedig eksperiment. Min familie måtte ha levd for bare 40 prosent av de pengene vi har til rådighet i dag. Hadde vi greid det? En måned kanskje, eller to. Men i bakhodet ville vi likevel hatt vissheten om at dette bare er midlertidig. Det er dette som skiller oss fra dem som er fattige «på ordentlig».

Den kanskje vanligste måten å richsplaine på, er å fortelle folk med lite penger at de må kjøpe produkter av høy kvalitet som varer lenge og dermed lønner seg i lengden. Det er både fornuftig og helt riktig – men samtidig så feil, fordi det ikke hjelper det spøtt at noen lønner seg i lengden når du ikke har pengene å bruke her og nå.

Og elsker vi ikke å si at folk ikke bør få lov til å påstå at de har dårlig råd så lenge de velger å røyke eller drikke brus? Elsker ikke vi, som har en helt grei økonomi, å fortelle fattige at hvis de bare tok noen klokere valg så ville de ikke vært så fattige? Elsker vi ikke å fysje på Black Friday, selve symbolet på kjøpepress, overforbruk og klimafiendtlighet – samtidig som vi så altfor lett (meg selv inkludert) glemmer at for noen så er dette den ene anledningen til å kjøpe varer de ellers ikke har råd til?

Strømpriskrisa har fått flere av oss til å kjenne på følelsen av at pengene ikke strekker til.

Så fnyser vi av svenskehandel fordi det er «harry» – samtidig som vi flaut innrømmer at joda, det hender vi også smyger over grensa for å kjøpe billig sprit, vin og kjøtt. Og glemmer at pengene mange sparer på harryhandelen er det som gjør at resten av familieøkonomien går opp.

Det vi objektivt sett vet om det å være fattig, er at fattig er noe du er hele tiden. Og at det går utover helsa, det sosiale livet, barnas oppvekst. Fattigdom er en av årsakene til psykiske problemer, både hos barn og voksne. Å være fattig gjør det vanskelig å tenke langsiktig, fordi du bruker så mye krefter på bekymringer som andre slipper.

Strømpriskrisa har fått flere av oss til å kjenne på følelsen av at pengene ikke strekker til. Men for de fleste av oss er denne følelsen midlertidig.

Snart blir været mildere, snart er vinteren over, snart er det påske og vi kan lese om matkøene på Fattighuset – «en sak å dekke når majoritetsbefolkningen nyter godt av sin overflod», som presten og diakonen i Gamlebyen og Grønland menighet har påpekt. Det var neppe den typen takeaway journalisten med strømsparetipset mente.

(En kortere versjon ble publisert i Dagsavisen, 13. desember 2021.)