La ulikheten øke

Det er ikke lett for en skarve borger å skjønne hvorfor kombinasjonen av disse tre økte utgiftene, oppå dyr bensin og dyre uregulerte boliger i byene, er sunn og fornuftig politikk. For omtrent et kvarter siden var store deler av det politiske landskapet opptatt av å ta grep for å minske ulikheten mellom folk, som økte både globalt og lokalt, i et nabolag nær deg. Alle skulle med!

Nå snakkes det ikke mer om det. Alle skal i teorien med – men på renteøkning, dyr mat og dyr strøm!

De som har god lønn, nedbetalt eiendom og lite lån møter disse endringene med et skuldertrekk.

Unge og enslige har skuldrene oppunder ørene til mange av døgnets tider på grunn av alt dette. Å ikke kunne betale regningene sine er ikke noe som bare er plagsomt de minuttene du sitter foran nettbanken og ser at regnestykket ikke går opp. Å ikke kunne betale regningene sine er noe man tenker på døgnet rundt. Særlig er klokken 04 om natten et populært treffpunkt for økonomisk urolige tanker.

Vel, det er ikke alle som skal med på dette. De som har god lønn, nedbetalt eiendom og lite lån møter disse endringene med et skuldertrekk.

Om sommeren kan man unne seg litt svogerforskning. En håndverker jeg kjenner fortalte følgende om Oslo: I nye boligområder der nyetablerte og nyskilte har funnet sin havn, ble det i takt med matpriser og økt rente brått helt stille med oppdrag. Men, sa han, i de etablerte gamle villaområdene nord og vest i byen, der pusset man opp og bygget ut som om ingenting hadde skjedd. Det var nok å gjøre!

Økonomi er ikke en naturlov eller et naturfag.

Den historien kan vi reflektere litt over, for hvis vi tenker etter, vet vi hvem i blant oss som nå må kutte ned på nødvendig forbruk og hvem som fortsetter med overforbruket man skulle sette en liten brems på.

Dette er fasit:

«Norges Bank har fått som oppgave å passe på at inflasjonen holder seg lav og stabil siden det kan være problemer med både for høy og for lav inflasjon. Dette er definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent.»

Jeg skjønner ikke noe av det. Jeg fant forklaringen på en økonomiside for ungdom.

Jeg kan som en papegøye gjenta sentralbanksjefens ord om nødvendigheten av økt rente for å få ned inflasjonen. Men verken hun, eller finansministeren, eller statsleder Støre, har klart å forklare meg dette på en slik måte at jeg kjenner meg trygg på at dette er smart. Økonomi er ikke en naturlov eller et naturfag. Det finnes økonomer som er skeptiske til renteøkningen som nå prøves ut fra øverste hold over hodene våre.

Hvordan føles en renteoppgang? Eller en økt strømregning og dyrere mat? Det føles urettferdig.

For eksempel oppsummerte Morten Jerven, professor i utviklingsstudier ved NMBU det enkelt slik i Klassekampen i juni:

«Hva slags effekt vil en renteøkning ha? Den vil drive prisen på penger opp. De som har penger får mer penger for pengene sine, mens de som ikke har penger nok, og må låne, må ut med mere penger.»

Sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO frykter økt arbeidsledighet etter renteøkningen og er skeptisk til sentralbankens metode.

Vi kan ha så mange indremedisinske økonomiske samtaler vi bare vil, men resultatet for mange er uansett dette over, og det er og blir et politisk ansvar.

Økende ulikhet gjør det vanskelig å føle at vi er i samme båt, i samme stat, i samme fellesskap. At vi kan ha tillit til hverandre. Når svært høyt lønnende sentralbanksjefer eller politikere gjør hverdagen vanskeligere for folk flest, uten a de selv trenger å ha en eneste stresset celle i kroppen, så er det noe som begynner å murre.

Hvordan føles en renteoppgang? Eller en økt strømregning og dyrere mat? Det føles urettferdig. Det føles som å straffes for noe andre har gjort. Det er ikke en gang en kollektiv straff, fordi dyr mat bare rammer dem som ikke overforbrukte fra før.

Økende ulikhet gjør det vanskelig å føle at vi er i samme båt, i samme stat, i samme fellesskap.

Det for billig å si at folk burde visst bedre. At de ikke skulle tatt så store lån. Det er sjelden slik at folk har øverst på ønskelista å ta opp maks lån. Oftest er det noe man gjør fordi man må. Vi må skape samfunn som henger sammen med seg selv. Ønsker vi at unge eller enslige som ønsker å kjøpe bolig skal ta opp lavere lån, må vi i andre enden ha et regulert boligmarked. Å privatisere folks store boliglån, som for mange aldri var et valg, er å nyliberalisere seg vekk fra et større samfunnsansvar.

VG skrev denne uken at alt fra forbrukerstatsråd Kjersti Toppe, til økonomiekspert på TV3 Hallgeir Kvadsheim og inkassobransjen frykter betalingsproblemer, inkassokrav og økonomiske ulikheter som følge av pris- og rentehopp:

«En renteøkning blant annet som følge av økte priser slår gjerne ekstra hardt ut for de husholdningene som har høye låneutgifter fra før, og som hadde det mest krevende økonomisk under pandemien» sa Kvadsheim. Han viste til at rundt 600 000 husholdninger i Norge gjerne lever fra måned til måned økonomisk.

Geir Grindland, daglig leder i det største inkassoselskapet i Agder, InkassoPartner, sier i samme artikkel: «Det siste kvartalet har vi hatt en økning med over 30 prosent med inkassosaker. Vi forventer at den kommer opp mot 50 prosents økning av inkassosaker rett over sommeren.»

Det er dette som er livene til folk.

Alle skal i teorien med – men på renteøkning, dyr mat og dyr strøm!

Erling Kjekstad, spaltist i Nationen dro debatten ned dit den hører hjemme, da han denne uken skrev:

«Hos altfor mange vil de varslede renteøkningene ikke tvinge ned veksten i forbruket, men selve forbruket. Hos sørgelig mange blir ikke dette en opptur som bremses, men en nedtur som settes i gang. Men den risikoen må vi ta, for renteøkninger er tvingende nødvendig – sies det er inne i kontorene til Norges Bank og Finansdepartementet. Norges Bank gjør bare det som må til, sies det. Og politikerne – de må visst bare si ja og amen. Botemidler man lovte i opposisjon blir plutselig så vanskelige i posisjon. ‘Vi har ikke noe valg’, sies det. Men hvorfor har vi stortingsvalg da?»

Nettopp. Politikerne må vise at det er de som styrer landet, for slik det er nå føles det som om usynlige hender utenfor politisk kontroll pirker på oss fra alle kanter.