Lær deg navnet

Etter videregående skole jobbet jeg et halvt år som renholder. Arbeidstida var fra 06.00 til 14.00. Det var en lærerik tid. Når du jobber fysisk, setter hukommelsen seg i kroppen. Skuldrene mine husker hvordan de skal styre bonemaskinen slik at det ikke blir svarte buer i gulvet.

Hemmeligheten er å jobbe med maskinen, ikke mot den. Alle gjør det feil første gangen.

Knærne mine husker tida jeg sto på alle fire i korridoren og gnikket bort mine feil. Kinnene mine. Varme. De husker at det var flaut. Hendene mine husker at de skal snus mot hverandre når du vrir opp moppene etter du har vaska dem.

Nybegynnere holder hendene som om de skriver på et tastatur. Det blir ikke noe kraft på den måten. Du får mer trøkk hvis du griper moppen slik en baseballspiller holder balltreet, og vrir.

Kroppen min husker at arbeidstiden ikke startet før 08.00. Mer luksus.

Jeg lærte at den råeste humoren kommer rundt bordet på renholdernes eget pauserom. Allerede klokka seks om morgenen når kaffen drikkes og oppgavene fordeles. Latter.

Jeg ble vist takknemlighet for at jeg med min friske rygg kunne ta noen tunge løft. Men jeg måtte sverge på ikke bli like lenge i denne jobben som hun som lærte meg opp. Ryggen hennes orka snart ikke mer. Jeg holdt det løftet. Dette er 30 år siden nå og ryggen min husker ikke at jeg hadde denne jobben. Heldigvis.

Etter et halvt år gikk vikariatet mitt ut. Men jeg må ha oppført meg greit for etter en stund fikk jeg tilbud om et nytt vikariat samme sted. Denne gangen på kontoret. Papir-bilag skulle tastes inn i en maskin. Det er også fysisk arbeid. Fingrene mine husker fortsatt den gamle kontoplanen etter 30 år. Trenger ikke se på tastaturet en gang. Ørene mine husker at det sto en radio på kontoret mitt. Musikk til arbeidet. Luksus.

Det handler om verdighet. Det handler om fellesskap.

Kroppen min husker at arbeidstiden ikke startet før 08.00. Mer luksus.

Hva husker hjertet mitt? Det husker at det var først da jeg fikk jobb på kontor, at jeg forsto at ingen hadde brukt navnet mitt mens jeg jobbet med renhold. Hjertet husker hvor stor forskjell det var på å daglig komme inn til en kollega for å tømme papirkurven. Intens stirring på skjermen, helt til jeg var ute av kontoret hennes. Og på når jeg noen måneder senere kom inn til samme kollega for å be om hjelp til mitt eget kontorarbeid. Et smil: «Hei Kjetil».

Kan du navnet på hun som vasker kontoret ditt? Som lager maten i kantina di? Som sørger for at lønna di kommer på konto hver måned? Som sitter i vakta i inngangspartiet der du går forbi hver dag? De er på ditt lag. Du er på deres.

Det handler om verdighet. Det handler om fellesskap.

Grupper i lønnsstatistikken har ikke ansikter

Men det handler også om penger. Når lønn skal forhandles, er det nok lett å tenke at de kollegene du verken ser eller kjenner, er «andre». De har andre jobber, andre behov, beveger seg i andre sirkler, spiser lunsj på andre tidspunkt ved andre bord er opptatt av andre ting. Hvis du har konstruert din verden slik. At du er i én gruppe, og «de andre» i en annen gruppe, blir det jo lettere å si at vi er viktigere. Vi fortjener mer enn dem.

Grupper i lønnsstatistikken har ikke ansikter. De har ikke rygg, hender, hjerter eller øyne. Men prøv å si det til en kollega du kjenner. En som tjener vesentlig mindre enn deg. Se henne inn i øynene og si: «Jeg er viktigere enn deg». Jeg lover deg at kinnene dine vil huske det. Men først: Lær deg navnet.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 14. februar 2022.)