Latter på demokratenes bekostning

NEW YORK: Den amerikanske komikeren Tony Hinchcliffe lagde skandale rett før presidentvalget i USA med sine vitser under Donald Trumps valgmøte i Madison Square Garden i New York.

Det er lange tradisjoner for denne formen for komedie i USA.

Hinchcliffe innledet valgmøtet – som New York Times kalte et «klagemålenes karneval» – med å fornærme Puerto Rico («en flytende søppeløy»), latinamerikanere (det er «for mange av dem» som «elsker å lage barn»), afroamerikanere (vannmelonspisere), palestinere (steinkastere) og så videre.

Mange ble opprørt – ikke bare liberalere og minoriteter. De antok at denne typen fordommer ville skade Trumps sjanser til å vinne – latinamerikanere ville utvilsomt stemme på Kamala Harris. De tok feil. Hinchcliffes form for humor hjalp Trump, eller, i det minste, skadet den ham ikke: 46 % av alle selvidentifiserte latinamerikanske velgere stemte på ham.

Hinchcliffe, en 40-åring som vokste opp i et røft område i Ohio og som nå bor i Texas, elsker å sjokkere. Han er kjent for å komme med fornærmelser i form av såkalt «insult comedy». Å «grille» kjendiser, så vel som folk i publikum, er det som kjennetegner humoren hans.

Men med et glimt i øyet sørget Rickles for at få tok alvorlig anstøt.

Det er lange tradisjoner for denne formen for komedie i USA. Hinchcliffe beundrer den avdøde jødiske komikeren Don Rickles, også kjent som «The Merchant of Venom». Rickles fornærmet alle, fra italienere, polakker, afroamerikanere og jøder til sine kjendisvenner, inkludert Dean Martin og Frank Sinatra – ja, til og med seg selv.

Men med et glimt i øyet sørget Rickles for at få tok alvorlig anstøt.

En langt skarpere og mer skandaløs utøver enn Rickles var Lenny Bruce, standup-komikeren som med vilje bannet og brukte slangord for å avsløre hykleriet i et samfunn som insisterte på sømmelig språkbruk mens det tolererte rasisme, politivold og politisk korrupsjon. Bruce ble arrestert i 1961 for å bruke «uanstendige» ord i sitt show. Selv om han ble frikjent, ble han bannlyst fra TV og forfulgt av politiet til sin død fem år senere.

Det viktigste for Bruce var ytringsfriheten. Komikerens jobb var, ifølge ham, å tøye grensene for god smak og sosiale konvensjoner. Hinchcliffe er enig. «Mitt standpunkt er at komikere aldri skal be om unnskyldning for en vits, aldri bør slutte å jobbe hvis alle går mot dem, men bare kjøre på», forklarte han i et intervju i april.

Trump-velgere føler seg i stor grad ekskludert og sett ned på av disse urbane og utdannete elitene.

Men det er en viktig forskjell mellom Bruce og Hinchcliffe. Bruce var en hipster som formet sine sketsjer etter frijazz og var en del av samtidens motkulturelle miljø preget av beat-poeter, afroamerikansk musikk og den seksuelle revolusjonen. Han ble støttet av kunstnere og intellektuelle som så på seg selv som en del av en «progressiv» avantgarde.

Hinchcliffe, derimot, kom med sine kommentarer på et valgmøte for Det republikanske partiet. Menneskene som jublet for ham, er på ingen måte progressive. Tvert imot:

De har åpent – og uten skam – trykket Trump til sitt bryst – en person som kaller innvandrere «kriminelle» og «voldtektsmenn», som sprer oppdiktede historier om at haitiske amerikanere spiser folks kjæledyr og som snakker om å fengsle sine motstandere og knuse sine kritikere.

Som andre mediepersonligheter i Trumps verden, ønsker Hinchcliffe friheten til å være fordomsfull, noe som er langt fra Bruces ønske om større toleranse.

Men å se Bruce som progressiv og Hinchcliffe som konservativ er ikke poenget. Hinchcliffe er, i likhet med Trump, på ingen måte konservativ, men en som gjør opprør mot de etablerte elitene og deres konvensjonelle væremåter. Dette har likhetstrekk med Lenny Bruce, som rettet satiren sin mot de politiske og økonomiske elitene – og mot de puritanske og konvensjonelle kreftene i samfunnet.

Mange liberalere kan bli fristet til å skylde på rasismen og fordommene til hans velgere.

Det samme kan på en måte sies om Hinchcliffe, som provoserer elitene som dominerer de amerikanske universitetene, mediene, forlagene, museene, stiftelsene og frivillige organisasjonene.

Trump-velgere føler seg i stor grad ekskludert og sett ned på av disse urbane og utdannete elitene. Disse velgerne blir sett på som «deplorables», for å bruke Hillary Clintons uttrykk. Dette er de fordi de ikke deler disse elitenes syn på kjønn, rase og sosial rettferdighet (et syn som gjennomsyrer landets elite-institusjoner) og er lei av å bli belært og sett ned på.

Trumps valgseier er ikke en triumf for konservatismen, men det stikk motsatte. Dette er et opprør fra de kulturelt utstøtte som føler seg politisk styrket av en selverklært outsider som lover radikal endring. Dette omfatter også latinamerikanere, som ikke vil bli kalt Latinx, i tillegg til et ikke ubetydelig antall afroamerikanere.

Trump er selv en slags fornærmelseskomiker. De vulgære vitsene og de rå uttalelsene er grunnen til at så mange liker ham. Og jo mer New York Times og andre deler av kultureliten reagerer på hans outrerte atferd og uttalelser, jo mer populær blir han.

Hinchcliffes humor er virkelig forkastelig.

Mange liberalere, som med rette er forferdet over Trumps valgseier, kan bli fristet til å skylde på rasismen og fordommene til hans velgere. Men dette vil være en alvorlig feil. Demokratene kan ikke vinne tilbake tilliten til store grupper av amerikanske velgere utenfor storbyene og universitetsbyene ved å være et eliteparti. Og dersom de ikke får støtte fra folk uten høyere utdanning, så vel som evangelisk kristne og rurale velgere, er demokratene dømt til å mislykkes.

Liberalere må legge mer vekt på klasse enn på etnisitet, kjønnsroller og kjønnsbasert politikk. Kulturkrigen kan bidra til at man vinner urbane velgere, men den vil ikke påvirke nasjonal politikk i betydelig grad. Det er mye som tyder på at Harris forsto dette. Hun tonet ned sin egen bakgrunn og holdt seg stort sett til saker som angår folk flest.

Men det var for lite, for sent. Hennes blotte tilstedeværelse i valgkampen – en ikke-hvit kvinne hentet inn som en erstatning sent i prosessen – fyrte opp under opprøret mot kultureliten. Hinchcliffes humor er virkelig forkastelig. Men man oppnår mindre ved å gi uttrykk for sin forferdelse enn ved å forstå hvorfor han får folk til å le.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org