Lave renter er dyrt

Den lave renta er skikkelig behagelig. Folk som har levd en stund, husker lånerenter på mange ganger disse nivåene og minnes med gru hvordan rentekostnaden gjorde innhugg i månedslønna.

Aller deiligst er det for de som kjøpte bolig for ti år siden eller enda mer. De kjøpte den gang renta var høyere og boligprisene lavere. De har dermed fått i pose og sekk. Etter hvert som renta har falt, har jo folk fått mulighet til å betjene større lån, noe som har drevet boligprisene opp. De som kjøper bolig i dag har dermed ikke den samme gleden av den lave renta. Med et dobbelt så stort lån, hjelper det ikke at rentesatsen bare er halvparten av det den var. Resultatet blir det samme.

Alle som kom inn tidlig kan derfor glede seg over ekstremt lave beløp i kolonnen «lånerenter» på kontoutskriften, mens alle de som har kjøpt nylig, betaler mye mer. De har jo kjøpt huset sitt til en mye høyere pris.

Økonom-tankegang er ofte nyttig, men ikke alltid helt presis.

Slik roter det lave rentenivået vi opplever nå til vår forståelse av hva et lån «koster». En økonom eller en bokholder vil si at det kun er rentene som er en kostnad. Avdragene (hvis du betaler avdrag) er jo sparing. Vanlige folk vet at det ikke er helt sant. Avdragene koster blod. Joda. Rent teknisk er det «sparing». Men sparing til hva?

Du skal jo bo et sted. Det er avdragene som virkelig bør tappe lønnskontoen din hver måned. Tror du ikke på meg: spør en som er ferdig med studielånet sitt som er et lån du er tvunget til å betale ned: Hva var deiligst med å bli kvitt studielånet? Å slippe rentene hver måned? Eller å slippe avdragene?

Økonom-tankegang er ofte nyttig, men ikke alltid helt presis. Særlig ikke når det gjelder vår private økonomi. En bedrift er ikke opptatt av å være gjeldfri. Den lever av marginer og driver med likviditetsstyring. Du låner penger for å bo, bedriften låner penger for å tjene penger. De sender pengene dit de kaster mest av seg. For en bedrift er penger den eier dyrere enn penger den låner i banken. For deg som privatperson er det motsatt.

Du bør derfor være gjeldfri før du opplever det inntektsfallet som følger av å gå fra arbeidsliv til pensjonisttilværelse.

Bedriften har dessuten en slags plan om å leve evig og oppleve kontinuerlig vekst og lønnsomhet. Det har ikke du. Du skal dø, og du veit sånn ca. når. Du veit også at de siste 20 årene eller der omkring skal du ha lav inntekt. Det er en radikal forskjell som gjør at et lån er noe annet for deg enn for en bedrift. Du bør derfor være gjeldfri før du opplever det inntektsfallet som følger av å gå fra arbeidsliv til pensjonisttilværelse.

Der oppstår problemet med dagens boligpriser blåst opp av ekstremt lave renter. Mens de som kjøpte bolig for ti eller tjue år siden måtte ut med tre eller fire brutto årslønner for å få seg et sted å bo, må de som kjøper nøyaktig samme bolig i dag ut med kanskje fem eller seks årslønner. Det betyr at det vil ta dem ti eller femten år mer enn før, å bli gjeldfri. Bankene har for lengst begynt å tilby 30(!) års nedbetaling i tillegg til fem års avdragsfrihet. Det var utenkelig for et par tiår siden.

Da var standarden at du skulle være ferdig i løpet av 20 år. Folk risikerer å ikke rekke det. Da vil de oppdage at for privatpersoner, som har lån på sin eneste bolig, er avdrag ikke sparing. Det er en kostnad.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 15. februar 2021.)