Det bor en senterpartist og en gul vest i mange nå – med god grunn.
Det er mange som har lyst til å ta på seg refleksvesten nå – rett og slett på refleks. Gilets Jaunes, altså de gule vestene som gjorde opprør i Frankrike, hadde dobbel betydning: De handlet på refleks, selv om det hadde ulmet i lang tid.
Jeg kjørte forbi en YX denne uka og så – som man gjør – spent opp mot prisskiltet. Man prøver å late som man ikke bryr seg, men blikket dras opp likevel. Som mot noe man egentlig ikke vil vite. Skiltet viste 29 kr literen. 29! Det tallet er ikke bare latterlig høyt. Det er demonstrativt. En beskjed om at alt rakner.
Det handler ikke om drivstoff. Det handler om hvem som betaler.
Jeg sprekker snart, tenkte jeg, og når jeg sprekker løper det tusener på tusener av små kloner av Trygve Slagsvold Vedum, Ola Borten Moe, Sandra Borch og Per Olaf Lundteigen ut. Senterparti-gremlins. De løper i alle retninger, roper om avgifter, om distrikter, om rettferdighet, om folk flest – og for første gang gir det helt konkret mening i kroppen.
For det er noe som skjer når bensinprisen bikker et visst punkt. Det er ikke lenger bare økonomi. Det er psykologi. Det er verdighet.
Så måtte jeg til pers. Mens bilanlegget spilte Aerosmiths «Cryin’», sto jeg med nesten tårevåt ved dieselpumpa og følte låten. Jeg var Alicia Silverstone i den videoen, bare at hun gråt over diesel. Og akkurat da kom pushvarselet: Senterpartiet har fått gjennom hastevedtak i Stortinget for å få ned diesel- og bensinavgifta.
Jeg la tilbake pumpa. Satte meg i bilen. Tenkte: «Jeg fyller ikke før Senterpartiet får gjennomslag».
Det er mange som har advart om at det kommer distriktsopprør.
Og sånn ble jeg senterpartist. Selv jeg som bor i en by. Fordi alt handler ikke om meg. Det våknet en Gilets Jaunes i meg. En distriktsnordmann uten fly gear – vi har klesskift oppi her. Skal du ha fremkomstmiddel skal det være John Deere, for å si det sånn (takk til rapperen Grotesk for lån av ord), og John, han kan ikke lades om natta. Han kan ikke ta bussen og trikken. Han går ikke på skinner inn til et kontor med fleksitid og subsidiert kantine.
John må ha diesel.
Og det er her det glipper litt i den norske samtalen. For vi snakker om valg. Om å velge grønt. Velge kollektivt. Velge riktig. Men for mange finnes det ikke noe valg. Det finnes bare en løsning som blir dyrere og dyrere.
Det er lett å være prinsipiell når alternativene er mange. Det er vanskeligere når alternativet er å ikke komme seg på jobb. VGs Astrid Meland har flytta til Nordmøre – og jaggu ble hun en norsk Édouard Louis over natta. En av oss. En gulvest. Fly forbanna på dieselpris.
Og det er interessant, akkurat det der. Hvor fort perspektivet endrer seg når avstanden til virkeligheten krymper. Når avstanden til nærmeste togstasjon ikke lenger er et kartpunkt, men en kjøretur du må betale for. Når det ikke finnes en Plan B.
Det er sterke ord. Men følelsen hun beskriver? Den er ikke fremmed.
Jo, vi må snakke om Gilets Jaunes. Det er mange som har advart om at det kommer distriktsopprør. Vi har sett det i Øst-Tyskland, hvor velgerne rømmer til AfD. Og i Frankrike. Da de gule vestene gjorde opprør i Frankrike som følge av økte avgifter på drivstoff, var det ingen nåde. Gatene ble fylt av sinte folk. Champs-Élysées ble «stormet» i 2019. Biler sto i brann.
Dette var arbeiderklassen fra bygdene. De uhippe. De dumme. De voldelige, fikk vi høre. De som ikke forsto sitt eget beste. De som sto i veien for fremskrittet. Men så kom det en stemme som gjorde det vanskeligere å avfeie dem. Den prisbelønte forfatteren Édouard Louis, som selv hadde vokst opp blant dem. Han forsto dem. Han kjente dem igjen. Han så sin egen far i refleksvest.
«Alle som hånet de gule vestene, hånet faren min», skrev Louis, gjengitt i Morgenbladet. Og i essayet «Hvem drepte faren min?» skriver han ikke om én hendelse, men om et liv presset sammen av politiske beslutninger. Om hvordan kutt, reformer og økonomiske prioriteringer bokstavelig talt setter seg i kroppen til folk. I ryggen. I pusten. I muligheten til å leve et verdig liv.
Det handler ikke om drivstoff. Det handler om hvem som betaler.
Så kom en stemme til på banen, og det var ingen ringere enn Pamela Anderson. Selveste Pamela. På Twitter skrev hun: «I stedet for å bli hypnotisert av bildene av opprør, bør vi spørre oss hvor det kommer fra. Det skyldes den økende spenningen mellom elitene i de store byene og de fattige i distriktene, mellom politikerne og de 99 prosentene som er lei av ulikhetene».
Senere skrev hun på sin egen blogg: «De gule vestene er en massebevegelse mot det nåværende establishmentet. Det er et opprør som har ligget latent i Frankrike i årevis. Et opprør av vanlige folk mot det nåværende politiske systemet som – i likhet med mange andre vestlige land – konspirerer med eliten og avskyr sine egne borgere».
Det er sterke ord. Men følelsen hun beskriver? Den er ikke fremmed.
For min del spiller det ingen rolle hvordan de løser det. Men løs det!
Klassekampen hadde mange gode artikler om de gule vestene. En av dem hadde overskrifta «Les Misérables», altså de miserable. De som sto svakest i et opprørsk Frankrike på 1800-tallet. For det handlet aldri om drivstoff. Det handlet om klasse og sosial ulikhet. Om avstanden mellom de som bestemmer, og de som må leve med konsekvensene. Om hvem som får kompensasjon – og hvem som får regninga.
Det er akkurat det det gjør nå i Norge også.
Det handler egentlig ikke om drivstoffprisen som er skutt til himmels. Det handler om dyrtid for noen som har fått utdelt de aller dårligste kortene ved bordet, og har vært på randen i lang tid.
Se for deg to Norge: Ett der strømregninga er irriterende. Ett der den er eksistensiell. Ett der bensinprisen er et samtaleemne. Ett der den avgjør om du kan besøke foreldrene dine. Ett der du kan velge kollektivt. Ett der du velger mellom å fylle tanken eller kjøpe noe annet du også trenger.
Da dieselprisen bikket 30 kroner literen, var det ikke starten på problemet. Det var slutten på tålmodigheten. Det var det som gjorde at det raknet helt.
Det er da man kjenner sin indre senterpartist. Ikke som ideologi, men som en slags desperat realisme. For min del spiller det ingen rolle hvordan de løser det. Men løs det!
Nei, det blir ikke Senterpartiet på min neste stemmeseddel.
Folk flest har ikke mer å gå på nå. Ikke i betydningen «må stramme inn litt». Men i betydningen: det er ikke mer å ta av.
Enten må dieselprisen ned, ellers får staten gi oss skattelette. Det er opp til de rødgrønne budsjettkameratene å forstå klagesangen. For dette er en klagesang. Ikke høylytt. Ikke voldelig. Men seig. Lavmælt. Det ulmer.
Gjør de ikke det, bør de ikke bli sjokkerte om de snart ser gule vester i gatene og biler i brann. Gjerne en El-Porsche. En Audi e-tron. Eller en regjeringsbil. For når avstanden blir stor nok, er det ikke alltid det som er billigst som brenner først – men det som symboliserer forskjellen.
Så brøt Senterpartiet med de rødgrønne kameratene denne gangen og sikret flertall for drivstoffkutt med de borgerlige. De som absolutt ikke har tatt kampen for folk flest, men eliten.
Nei, det blir ikke Senterpartiet på min neste stemmeseddel – den forblir sosialistisk. Og jeg setter min lit til dem som skal kjempe i hovedoppgjørene nå. De ender kanskje i gule vester de også – i streik? Like illsinte som Gilets Jaunes. Og de bør ikke vise nåde.
Kommentarer