Den godt kjente koblingen mellom økonomisk utrygghet og ytre høyres vekst viser oss at politikerne må ta folks hverdagsøkonomi på alvor. Også i Norge.
Etter hvert har sammenhengen mellom økonomisk utrygghet og fremveksten av høyreekstreme og populistiske krefter blitt godt dokumentert. Enten vi snakker om Brexit-avstemmingen eller oppslutningen til Sverigedemokraterna, Alternativ for Tyskland eller Marine Le Pen, så har levekår, arbeid, ulikhet og velferd en påvirkning på hvilke partier som gjør det bra.
Protester i gatene preger mange europeiske land for tiden. Det er demonstrasjoner mot korrupsjon, dårlig styring og høye levekostnader. I Spania har protestene mot et umenneskelig boligmarked utløst nyvalg. I Frankrike har ungdommens protester mot et skolesystem i oppløsning, utviklet seg til nasjonale protester mot økte levekostnader, og de gule vestene beveger seg på nytt. I Serbia vant studentprotestenes liste valget, der antikorrupsjon og rimeligere boliger, medisiner og mat var noen av sakene de gikk til valg på.
Mange europeiske land har statsgjeld som har blitt veldig dyr å håndtere etter at rentene har økt.
Nylig kom økonomen Isabella Weber ut med boken «Anti-Fascist Economics: In Defence of Affordability, Dignity, and Democracy». Weber ble kjent under den voldsomme prisveksten mange land opplevde i 2022. Hun er økonomen som først påpekte det som i etterkant har blitt kalt greedflation. Når prisene øker, ser bedrifter med markedsmakt sitt snitt og øker prisene på nødvendighetsvarer mer enn de må. På toppen sitter noen og skor seg på at andre må kjøpe varene deres.
Konsekvensen blir at mange opplever en kraftig svekkelse av kjøpekraften sin. Når pengepolitikken møter dette med ytterligere inndragning av kjøpekraft, oppstår en eksplosiv frustrasjon. Mat, medisiner, bolig (renter og husleie) og energi er varer de færreste klarer seg uten. Og som de som har vanlige jobber og inntekter bruker allerede en ganske stor del av inntekten sin på.
Weber advarer mot å stramme inn, kutte i offentlig forbruk og øke rentene i dagens situasjon. For mange mennesker tåler det ikke. Hun advarer også mot å ikke gjøre noe, men å vente til sjokkene er borte. Weber tar derimot til orde for mer bruk av priskontroller, samt konkrete tiltak mot årsakene til prisstigningen. Det må bygges ut mer grønn og stabil energi, forsyningskjeder må sikres, priser på mat, bolig og energi må reguleres.
Konsekvensen blir at mange opplever en kraftig svekkelse av kjøpekraften sin.
Mange ristet på hodet av henne første gang hun tok opp dette, men siden har hun gitt råd til beslutningstakere i mange land som strever med å takle levekostnadene og folks uro.
I Norge er vi heldige, sammenlignet med andre land. Mange europeiske land har statsgjeld som har blitt veldig dyr å håndtere etter at rentene har økt. Vi har et oljefond. I tillegg har vi organisert en del av tjenestetilbudet i offentlig regi. Det gjør at vi kan redusere priser nærmest over natten. Kutt i barnehage og SFO-priser et ett eksempel på hvordan politikerne direkte kan styre prisene på enkelte, men viktige ting. At det offentlige har eierskap til mye av energiproduksjonen gjør at strømstøtte betaler seg selv i form av økte inntekter til staten fra disse selskapene. Vi har en stat med kapasitet til å takle markedskreftene.
Selv om vi i Norge er bedre stilt enn andre, er det nødvendig å ta blinkende varsellamper på alvor.
Weber mener det ikke er rart at det blir protester dersom folks liv og levestandarder blir sett på som noe som er nødvendig å ofre for å få kontroll på prisveksten igjen. Og dersom ikke demokratiske krefter evner å beskytte folks liv, vil de fascistiske kreftene vinne.
Selv om vi i Norge er bedre stilt enn andre, er det nødvendig å ta blinkende varsellamper på alvor, og å bruke dette handlingsrommet vi har.
Her hjemme har vi hatt en debatt om det er fakta eller følelser at folk har fått det verre økonomisk. Kanskje oppsto debatten delvis fordi svaret er helt ulikt avhengig av hvor man står. Økonomisk ulikhet bidrar også til ulik virkelighet. Samtidig har debatten vist oss at det finnes nyanser under de store makrotallene. Et nytt notat fra Alm har gått nærmere inn på hva økt privat konsum betyr i praksis. De har funnet ut at matvarekonsumet har falt med 8,4 prosent per innbygger mellom 2022 og 2025. De konkluderer med at «i den grad det har vært en økning i materiell levestandard i brede lag av befolkningen, skyldes det billigere tjenesteleveranser fra det offentlige».
De folkelige protestene i mange land og kunnskapen om koblingen mellom økonomisk utrygghet og ytre høyres vekst viser oss at politikere må ta folks hverdagsøkonomi på det høyeste alvor. Webers bok viser at det kan være flere verktøy i verktøykassen for å få til det enn det alle har vært bevisst på så langt.
Kommentarer