Bakgrunn: Libanon – landet som ble revet i stykker 

I flere tiår har Libanon blitt revet mellom de regionale stormaktene i Midtøsten. Mellom Syria, Israel, Iran, Irak og Saudi Arabia. Mellom sjiamuslimer, sunnimuslimer og kristne. Mellom ulike interne fraksjoner og utenlandske aktører. Vanstyre, korrupsjon. sekterisk rivalisering og stormaktspolitikk har bidratt til å ødelegge Libanon.

I flere tiår har Libanon blitt revet mellom de regionale stormaktene i Midtøsten

På Transparancy Internationals korrupsjonsindeks er Libanon nummer 137 av 198 stater. På The Economist Intelligence Units Democracy Index er Libanon på 106-plass, klemt inne mellom Haiti og Gambia. Mye på grunn av lav score på politisk kultur og dårlig fungerende regjering. I fjor var det voksende uro og protester mot mangeårig vanstyre, korrupsjon og en tiltagende økonomisk krise.

Utover høsten i fjor samlet tusenvis av mennesker seg foran Mohammad Al-Amin-moskeen på Martyplassen. Det har ikke blitt bedre i år, noe blant andre journalist Amund Bakke Foss i VG dokumenterte i kommentaren “Libanon: Å se et land kollapse på nært hold“. «For hver eneste dag ser jeg folk rundt meg falle dypere og dypere ned i desperasjon. Libanon har på få måneder gått fra håp om en bedre fremtid, til en økonomisk kollaps som driver befolkningen inn i mørket,» skrev han.

 

30 år siden borgerkrigen

I år er det 30 år siden den 15 år lange, blodige borgerkrigen tok slutt, etter at daværende president Elias Hrawi endelig signerte den såkalte Taif-avtalen, som sørget for fred mellom de stridende partene i Libanon. Taif-avtalen tegnet opp Libanons politiske maktfordeling på nytt, og la også til rette for avvæpning og oppløsning av både libanesisk og ikke-libanesisk milits. Én gruppe ble imidlertid ikke avvæpnet, Hizbollah, som den dag i dag er en av libanesisk politikks mektigste grupperinger.

Fredsplanen la veien åpen for sårt tiltrengte politiske reformer, men det var ikke lett i svært sekterisk land

Fredsplanen la veien åpen for sårt tiltrengte politiske reformer, men det var ikke lett i svært sekterisk land, delt mellom kristne og muslimske grupperinger, og hvor kristne maronitter lenge hadde dominert libanesisk politikk. Fredsavtalen la opp til en mer rettferdig maktfordeling, hvor kristen dominans skulle erstattes med en jevnere fordeling mellom kristne og muslimer.

Blant annet skulle antall plasser i parlamentet økes til 128, hvor muslimer skulle få halvparten av plassene og kristne resten. Presidenten skulle være kristen, statsministeren sunnimuslim og lederen for parlamentet sjiamuslim, i tråd med maktfordelingen den libanesiske nasjonalpakten fra 1943. Den utøvende makten ble flyttet fra presidenten til regjeringen. Statsministeren skulle ikke lenger utpekes av presidenten, men av parlamentet. I tillegg skulle militsene oppløses, israelerne skulle trekke seg ut av Sør-Libanon og Syria ut av Beirut. Fortsatt er imidlertid presidenten kristen, statsministeren sunnimuslim og parlamentspresidenten sjiamuslim.

 

Kristen dominans

Den såkalte Taif-avtalen, oppkalt etter byen i Saudi Arabia hvor den ble fremforhandlet, bidro til å orientere Libanon mer mot den arabiske verden og avklare forholdet til Syria, som hadde styrker stående i landet fra starten av borgerkrigen og frem til 2006. Samtidig skulle den sikre en sameksistens mellom landets ulike religiøse sekter. De kristne maronittene hadde hatt en privilegert status da landet kom under fransk innflytelse etter 1. verdenskrig, etter 400 års ottomansk herredømme. Med Taif-avtalen skulle maktfordelingen bli mer rettferdig. Den dype politiske splittelsen som hadde preget Libanon i 14 år skulle heles.

Som ellers i Midtøsten har de områdene som i dag utgjør Libanon ofte skiftet herskere

Det moderne Libanon er en konstruksjon fra 1920-tallet, men som politisk statsdannelse kan Libanons historie spores enda lengre tilbake. Som ellers i Midtøsten har de områdene som i dag utgjør Libanon ofte skiftet herskere. Fra antikkens fønikere og romere til perserne og det osmanske riket. Osmanene styrte områdene som i dag er kjent som Libanon og Syria fra 1500-tallet og Libanonfjellene, som strekker seg nord til sør gjennom det meste av landet, ble styrt som et eget emirat. Det var et område med flere folkeslag – de kristne maronittene, de muslimske druserne, de sjiamuslimske alavittene i tillegg til sjia- og sunnimuslimer, gresk-ortodokse kristne, armensk-ortodokse kristne, koptere og melkitter – også de kristne – og en rekke andre grupperinger.

 

Autonom provins

Innenfor dette emiratet utviklet det seg en rekke karakteristikker som kom til å påvirke det moderne Libanon: med en kristen majoritet, ledende handelssentra og en langvarig kulturell påvirkning fra Europa. I 1861 ble Libanon-fjellene skilt ut som egen autonom provins med en kristen guvernør. På lik linje med land som Israel, Syria, Jordan og Irak er også det moderne Libanon et produkt av de europeiske stormaktenes spill etter 1. verdenskrig.

Innenfor dette emiratet utviklet det seg en rekke karakteristikker som kom til å påvirke det moderne Libanon

Etter at det ottomanske riket kollapset som en følge av første verdenskrig, kom områdene sør for Beirut, rundt Libanonfjellene i vest og øst mot Bekaadalen og Anti-Libanon under fransk styre med et mandat fra Folkeforbundet, forløperen til FN. Den libanesiske republikken ble erklært av franskmennene i 1926. Maronittene var i flertall og sikret seg viktige posisjoner.

Etter at Libanon ble selvstendig i 1946 ble det politiske systemet basert på enighet om fordeling av politiske verv og offentlige stillinger mellom kristne og muslimer, på bakgrunn av en folketelling fra 1932 – som var siste gang en folketelling ble holdt i Libanon. Denne skjøre enigheten gjelder fortsatt.

Midtøstens Paris

Landets historie etter 2. verdenskrig var preget av perioder med uro, men Libanon og særlig Beirut etablerte seg som et intellektuelt, kulturelt og finansielt sentrum i Midtøsten. Før Beirut ble prototypen på det urbane katastrofeområdet på 1970- og 80-tallet, var byen en av Midtøstens metropoler. Det var ikke uten grunn at Beirut av noen ble kalt Midtøstens Paris – Paris de l’Est. Beirut var en turistdestinasjon, med en rekke luksushoteller. Byen hadde et yrende kulturelt liv og med regionens oljeboom, ble den også Midtøstens finanshovedstad.

Etter en kort borgerkrig i 1958 blomstret Libanon og fikk et rykte for å få det umulige til å være mulig

Etter en kort borgerkrig i 1958 blomstret Libanon og fikk et rykte for å få det umulige til å være mulig. Turister fløy inn til Beiruts internasjonale flyplass, tok inn på Hotel St. Georges med utsikt ut mot Middelhavet, eller de bodde på det nyere nabohotellet Phoenicia med sitt runde svømmebasseng og godt utstyrte bar. De som dro til Beirut var tiltrukket av byens atmosfære, varme klima og eksotiske mat. Det var turister, forretningsfolk og en og annen spion, som den britiske dobbeltagenten Kim Philby, som brukte Beirut som utgangspunkt for sin virksomhet i Midtøsten på 50- og 60-tallet, før han hoppet av til Moskva i 1963.

 

Krigens begynnelse

Det Libanon som vesten ble kjent med i etterkrigstiden, eksisterte kun en kort periode. Under overflaten ulmet det i et patriarkalsk samfunn hvor mange falt utenfor og ikke fikk oppleve den økonomiske veksten som kom et lite mindretall til gode. På begynnelsen av 1970-tallet begynte landet å knake i sammenføyningene. De første skuddene i krigen falt 13. april 1975, da palestinsk milits avfyrte skudd i den gresk-ortodokse bydelen Ain el-Rammaneh øst i Beirut, og den kristne falangistmilitsen svarte med å massakrere 27 palestinere i en buss som passerte gjennom den samme bydelen senere på dagen. Innen freden i 1990, ble over 100.000 libanesere drept.

Under overflaten ulmet det i et patriarkalsk samfunn hvor mange falt utenfor

Krigen skyldtes imidlertid ikke bare interne forhold. Landet ble like mye revet i stykker av eksterne forhold. Libanon eksisterte i naboskap med stater som ikke gikk tilbake for å forsøke å påvirke libanesisk politikk – i særdeleshet Syria som lenge har hatt nære bånd til Libanon, og Israel som ved flere anledninger invaderte Sør-Libanon på jakt etter Palestinske opprørere. Da krigen brøt ut i 1975 var derfor ikke kampene først og fremst mellom to parter – en kristen og en muslimsk – eller mellom en høyrevridd og en venstrevridd, en nasjonalpatriotisk og en utenforstående agitator. Det var mellom et lappeteppe av aktører med skiftende allianser.

 

Et komplisert landskap

Det var kristne mot muslimer. Israel mot PLO. Det var kristen libanesisk milits mot muslimsk libanesisk milits og kristen libanesisk milits mot PLO. Sjiamuslimsk milits mot sjiamuslimsk milits og sjiamuslimer mot sunnimuslimer. Det var den syriske hæren sammen med kristen libanesisk milits mot sunnimuslimsk milits. Det var amerikanske, franske og britiske styrker, en sovjetiskstøttet syrisk hær og en amerikanskstøttet israelsk hær. Det var et komplisert konfliktbilde og nærmest umulig å skape fred, men en slags fred ble det.

Det var et komplisert konfliktbilde og nærmest umulig å skape fred

Helt til Israel angrep Libanon i 2006, som førte til en 34 dager lang krig mot Hizbollah, hvor rundt 1200 mennesker døde, en million ble internt fordrevet og økonomien ble påført enorme skader. Hizbollah var den eneste av grupperingene fra borgerkrigen som fortsatt har beholdt sine væpnede styrker.

 

Raseri mot regjeringen

Nok en gang retter folk sinnet mot den styrende klassen, som er skyld i vanstyret og korrupsjonen som har ridd landet som en mare i flere tiår. Libanon har stort sett blitt styrt av et fåtall familier gjennom en årrekke. Dagens president, den kristne Michel Aoun, er 85 år gammel og var en av de sentrale aktørene under borgerkrigen. Sist han var president mellom 1988 og 1990, var han også en av to konkurrerende statsministre. Den gangen måtte han bombes ut av presidentpalasset og til eksil i Frankrike.

Libanon har stort sett blitt styrt av et fåtall familier gjennom en årrekke

Parlamentets president, sjiamuslimen Nabih Berri, er 82 år gammel og har hatt samme stilling siden 1992. Han er leder for Amal-bevegelsen, og var også en fremtredende aktør under borgerkrigen. Regjeringen ledes av sunnimuslimen Hassan Diab, en teknokrat utnevnt av Aoun etter at Saad Hariri gikk av i fjor. Hariris far var Rafic Hariri, statsministeren som ble drept av en hizbollah-bombe for 15 år siden.

 

Spor etter krigen

I Libanon tolker mange eksplosjonen inn i det samme mønsteret av nepotisme og korrupsjon som har ødelagt landet gjennom en årrekke. The Guardian skriver at havnen i Beirut er et mikrokosmos likt den sviktende libanesiske staten. «Alle de politiske partiene har en mann der, og alle de som har nøkkelposisjoner er beskyttet av sin leder,» sier en ingeniør til avisen. Spørsmålet er om den massive eksplosjonen fører til endringer. 15 år med borgerkrig gjorde ikke det, men verden ser annerledes ut i dag enn for 30 år siden. Nå er demonstrantene igjen tilbake i gatene, og krever noe skjer.

I Libanon tolker mange eksplosjonen inn i det samme mønsteret av nepotisme og korrupsjon som har ødelagt landet gjennom en årrekke

For to år siden var jeg i Beirut i forbindelse med en bok jeg jobbet med, og 30 år etter bar byen fortsatt preg av borgerkrigen som herjet mellom 1975 og 1990. Noen av de store hotellene som før krigen tiltrakk seg turister, var fortsatt utbombede skjeletter. Det var kulehull å se over alt. Etter eksplosjonen på havna i Beirut 4. august ser byen igjen ut som den gjorde på 80-tallet. Som et urbant helvete. Den skjøre freden som har eksistert siden den gangen, har fått enda en utfordring.