Lite kunnskap, dårlig styring

Det er en tid for alt, og skal vi tro både Unge Høyre og moderpartiet på Politisk kvarter på NRK fredag 22. januar, er tiden inne for enda mer statlig styring og kontroll av skolen.

Unge Høyres skoleutvalg ønsker nemlig at kommuner som leverer «dårlige resultater» skal settes under statlig kontroll etter ROBEK-modellen. Det betyr at en kommune som havner på «skole-ROBEK»-lista, fratas makt og styring over skolepolitikken.

Det er imidlertid ikke politikken vi bør reagere på først. Det virkelig problematiske er kunnskapsgrunnlaget som legges til grunn for å vurdere om en skole skal settes under statlig kontroll eller ikke: Nasjonale prøver, PISA-undersøkelsen, frafallstall og grunnskolepoeng.

En viktig del av Høyres forutsetning for å hevde at noen skoler trenger strengere kontroll og hardere styring, ser ut til å være elevenes resultater på nasjonale og internasjonale prøver. Her reagerer de som politikere flest på norske elevers prøveresultater: Med full mobilisering.

Hvis skolene gjør det dårlig, loves det bot, reform og bedre styring. Hvis skolene gjør det bra, soler folkevalgte og ministre seg i glansen av sin egen vellykkede skolepolitikk.

Begge deler er like ille.

Det er dessverre ikke nytt at PISA-undersøkelsen, Nasjonale prøver og kartleggingsprøver blir hyppig trukket frem som beviset på at politikere og skoleledere gjør tingene sine bra. De kan imidlertid ikke brukes på den måten. Her bør vi rydde litt.

Resultatene fra prøvene er interessante, men begrensede, indikasjoner

Resultatene fra prøvene er interessante, men begrensede indikasjoner på hva som skjer på noen områder i skolen. Nytteverdien avhenger av hvordan vi tolker og bruker dem.

Ulike prøver har dessuten ulike formål. Kartleggingsprøvene skal fange opp elever som ligger etter og som trenger ekstra oppfølging. Det er bra at slike prøver nå er felles, gratis og av god kvalitet. Nasjonale prøver skal gi oss et bilde av forskjellen (i lesing, regning og deler av faget engelsk) mellom skoler og områder i et gitt år – og er for eksempel interessante hvis vi ser dem i sammenheng med sosioøkonomisk bakgrunn og andre variabler.

PISA gir en internasjonalt sammenliknbar trendmåling over tid. Merk at målinger som skal sammenlikne mange og over lang tid, må konsentrere seg om noen veldig forenklede indikatorer. Det gir litt informasjon, men veldig langt fra all.

I et nytt notat har Tankesmien Agenda sett på prøvenes utforming, funksjon og resultater.

På den ene siden gir ikke prøvene oss svaret på hverken skolens, lærerens eller elevens kvalitet. Nasjonale prøver kan gi oss en indikasjon på nivået elevene holder i noen grunnleggende ferdigheter (ikke resten av skolens samfunnsoppdrag, og ikke i ferdigheter som muntlighet og skriving) på et gitt tidspunkt.

På den andre siden er informasjonen vi får fra prøvene god å ha, hvis vi bruker den på rett måte: Prøvene gir for eksempel lærerkollegiet og skolen ganske nyttig informasjon om elevers nivå på ferdighetene som testes.

Resultatene kan derfor brukes som grunnlag for god faglig diskusjon om elevens læring. Internasjonale og nasjonale prøver gir forskere og fagmiljøer interessante data om både trender og nivå på norske elever, innenfor noen få områder. Det er grunn til å tro at PISA og Nasjonale prøver har ført til tidvis gode diskusjoner i både forskningsmiljøer, lærerutdanningen og på skolene.

Felles for alle prøveresultatene er at de ikke kan brukes som styringsinformasjon.

Felles for alle prøveresultatene er at de ikke kan brukes som styringsinformasjon for rektorer, politikere og utdanningsadministrasjon i stat og kommune. Til det er det alt for mye de ikke måler. Unge Høyres forslag om å ilegge kommuner som scorer dårlig under statlig kontroll, virker derfor ikke veldig gjennomtenkt. Intensjonen er god, men det blir en mismatch mellom kunnskapsgrunnlaget beslutningen tas på, og konsekvensen det får for skoler og kommuner.

Det betyr imidlertid ikke at vi ikke kan dra nytte av prøveresultatene. Men hvis vi skal gjøre det, må vi få til tre ting:

For det første, godt resultat på prøvene må ikke bli et mål i seg selv. Det er mye som er viktig, men som prøvene verken kan eller skal måle. Dersom prøveresultater tillegges for mye vekt sammenliknet med annen informasjon, kan lærerne havne i skvis. De må velge mellom undervisningsmetoder og -ressurser som er best egnet til å nå læreplanmålene, eller å gjøre det godt på prøvene (målforskyvning). Gode resultater på prøver er dessuten noe lærere og skole bare har begrenset innvirkning på – sosioøkonomisk bakgrunn hos foreldre betyr mye mer. Alle som tror at lærerkontrakter med resultatlønn koblet til prøveresultater er en god ide, tar feil.

For det andre, det trengs mer kunnskap og bedre rutiner i skolen om hva prøvene kan brukes til, og hvordan. Skal vi få best mulig utbytte av prøvene, trenger vi en mer opplyst offentlig debatt om hva prøvene sier og ikke sier oss. Lærere og skoleledelse må gis bedre forutsetninger for å tolke resultater og se dem i sammenheng med andre indikatorer og egne observasjoner. Det kan også være nyttig med flere typer data når prøveresultatene legges frem: Når sosial bakgrunn fremdeles er den viktigste forklaringsvariabelen for skoleresultater, er det for eksempel interessant å se resultater fra nasjonale prøver vektet mot sosioøkonomisk bakgrunn.

Inntil videre bør vi derfor forsøke å beholde fatningen når prøveresultatene legges frem.

For det tredje må vi sørge for at annen informasjon også anvendes, som brukerundersøkelser, standpunktkarakterer og andre deler av kvalitetsvurderingen. Det er påfallende hvor stor oppmerksomhet PISA-undersøkelsen, Nasjonale prøver og kartleggingsprøver får sammenlignet med andre deler av kvalitetsvurderingssystemet i skolen. Det er et problem.

Først og fremst fordi disse prøvene er en langt smalere vurdering av elever enn andre vurderinger som norske lærere gjør kontinuerlig. Men også fordi PISA og Nasjonale prøver får langt mindre betydningsfulle konsekvenser for elever enn for eksempel eksamen og standpunktkarakterer. Vi må snakke mer om vurderingene som teller.

Det er alltid nyttig å vite mer. Norge bruker 98 milliarder på utdanning årlig, og skolen er kontinuerlig gjenstand for politisk debatt. Behovet for kunnskap, innsikt og sikker viten om skolen kommer derfor ikke til å bli mindre. Prøvene bidrar til dette gjennom å gi grunnlag for en litt mer opplyst diskusjon. Men de er ikke nok.

Mer kvalitativ og kvantitativ følgeforskning av enkeltskoler, elever og klasser, kombinert med data fra annen forskning fra alle samfunnsområder, må legges oppå prøveresultatene for å gi oss en bedre og annen innsikt enn det prøveresultatene forsøker å gi oss.

Inntil videre bør vi derfor forsøke å beholde fatningen når prøveresultatene legges frem. Hvis fristelsen melder seg (selv i Høyre) til å frata tillit og ansvar over skolen, husk følgende om prøveresultatene:

Ikke er de en fasit, ikke er de et politisk karakterkort, ikke er det dekkende informasjon for hva som skjer i skolen, og ikke er det informasjon som er særlig relevant for andre enn forskere og lærerne selv.