Livsviktig streik

To av vårens streiker har den siste uken blir avsluttet med at staten har gått inn med tvungen lønnsnemd. I begge streikene var det Unios medlemmer som streiket mot sine arbeidsgivere, i kommunen ved KS, og i Oslo med Oslo kommune. I begge tilfellene var det også bare Unio som streiket. LO, YS og akademikerne er allerede blitt enige med sine arbeidsgivere.

Selv om Unio organiserer mange yrkesgrupper, er det først og fremst lærernes og sykepleiernes krav som har vært frontet. De krever reallønnsvekst, både fordi de mener de har blitt hengende etter andre yrkesgrupper, men også fordi det står dårlig til med rekrutteringen til disse viktige yrkesgruppene. Hvor avhengige vi er av dem har, om det ikke var det fra før, blitt klinkende klart det siste halvannet året.

Det er også derfor det fort blir tvungen lønnsnemd når disse streiker.

Enten er det med jevne mellomrom faktisk fare for liv og helse, streik eller ikke, eller så har staten vært for ivrige på labben.

Begrunnet med at streiken utgjorde en fare for liv og helse, først på grunn av brannfare i et søppelforbrenningsanlegg i Fredrikstad (der åtte organiserte i Maskinarbeiderforbundet var tatt ut i streik), og så på grunn av lav bemanning ved et sykehjem i Oslo, er streikene nå avsluttet.

Mange er sinte nå fordi de mener det ikke var grunnlag for lønnsnemd, at faren for liv og helse ikke var reell – eller i hvert fall ikke noe større enn vanlig.

Ved søppelanlegget i Fredrikstad sier de at deres normale rutiner og vaktplaner ble fulgt, og ved sykehjemmet i Oslo at bemanningen under streiken var på samme nivå som en vanlig helg eller ferie.

Men andre ord: enten er det begge steder med jevne mellomrom faktisk fare for liv og helse, streik eller ikke. Eller så har staten vært for ivrige på labben og gått til en unødvendig lønnsnemd. Dersom det første er riktig, er det et alvorlig signal om bemanning og beredskapen er i landet (noe som ville bevist de streikenes argumenter), dersom det andre er riktig, så er streikerettene til disse gruppene reelt sett svært lav.

Begge deler er alvorlig.

Det er reelle behov for å vurdere om lønnen i Unio er høy nok, og det er stor mangel på folk med deres kompetanse.

I hvert fall i en normalsituasjon. Unio har nemlig stått svært alene i denne streiken. De andre fagforeningene hadde allerede blitt enige om 2,8 prosent i lønnsøkning med kommunene, og det var derfor få som trodde at Unio kunne oppnå noe mer. Selv om man kan være enige i at sykepleiere og lærer fortjener høyere lønn, ville det vært vanskelig å se for seg at bare medlemmene i akkurat Unio skulle få det (og ikke de andre i offentlig sektor).

Men streikeviljen og markeringsbehovet hos Unio har vært stor. Det er reelle behov for å vurdere om lønnen deres er høy nok, og det er stor mangel på folk med deres kompetanse.

Derfor kunne kanskje ikke Unio gi seg på 2,8, men måtte vise at klapping fra balkongene ikke er nok.

Nettopp fordi ansatte i offentlig sektor ofte har svært viktige arbeidsoppgaver, er det ikke alle land hvor offentlig ansatte har streikerett. Det er også noe av grunnen til at Unios streikeuttak har vært så strategisk. Det var ingen ønske fra deres side å gjøre korona-håndteringen vanskeligere, og de har derfor skjermet kommuner som er hardt rammet av pandemien. Derfor tok de heller ikke ut sykepleiere som jobbet med smittesporing og testing.

Det ble også gitt mange dispensasjoner. Det vil si unntak for at noen kunne gå på jobb hvis det var særlig behov. Unio har godkjent 3000 av nesten 4000 søknader fra KS.

Unio måtte finne en balanse mellom markering av misnøyen og kostnadene av å streike lenge.

At det både ble søkt om og innvilget en rekke dispensasjoner, tyder på fleksibilitet fra begge parter. Arbeidsgiverorganisasjonene må ikke søke om dispensasjoner. Og Unio må ikke godkjenne søknadene heller.

Siden sjansene for å oppnå noe mer enn 2,8 har vært så små, har nok Unio måtte finne en balanse mellom markering av misnøyen og kostnadene av å streike lenge. Både på forbrenningsanlegget og ved sykehjemmet var det søkt om dispensasjoner som ikke ble godkjent. Jo færre slike det gis (og søkes om) dess raskere kan en tvungen lønnsnemd bli nødvendig. Det vet Unio.

De streikende har fått mye støtte, og kanskje har Unio fått frem poenget. SV, Rødt og MDG varsler at de ikke vil stemme for lønnsnemdene i Stortinget. Ap, Sp og Frp har ennå ikke bestemt seg.

At partene ikke rakk å komme til en enighet, og i en eller annen form for overenskomst fikk avsluttet streiken selv, gjør trolig at streikeviljen fortsatt vil være stor neste år. Det underliggende spørsmålet, nemlig at lærere og sykepleiere i mange tilfeller ikke opplever at de får lønn for strevet, og ender opp med å slutte i yrket sitt, er ikke løst. Hva som er en rettferdig lønn for disse yrkesgruppene, har fortsatt ikke fått det svaret det fortjener.